Pinsepastor: Det er ikke kirkens oppgave å inkludere folk

At stadig flere stemmer etterlyser en mer inkluderende praksis hos sine respektive kirkesamfunn, er i beste fall et uttrykk for medfølelse for andre, men mer sannsynlig vitner det om en mangelfull forståelse av kirkens hensikt og formål.

Jeg tenker på innspill som å gi Gud et kjønnsløst pronomen i forkynnelsen, omdefineringen av de bibelske rammene for samliv, eller bruken av offentlig bønn i abortdebatten for å favne en ganske så politisk korrekt gruppe mennesker.

Nylig måtte britiske, rullestolkjørende Jade Reynolds forklare at å bli bedt om å stå eller knele i kirken ikke er fornærmende, etter at kirken i England hadde diskutert å fjerne slike begreper fra liturgien sin:

«Språk er viktig, men noen ganger gjør vi vondt verre ved å være så bekymret for å fornærme folk at vi overfokuserer på forskjellene våre».

Ja, for hvor kommer dette fra egentlig?

Denne ensporede, altoverskyggende trangen etter å inkludere alt og alle?

Kanskje er det en slags respons på all den grusomme ekskluderingen vi har vært vitne til rent historisk. Etnisk rensning, kvinneundertrykkelse, homohat. Vi trenger ikke se på historien en gang; Putin sin invasjon av Ukraina er eksklusjon av verst tenkelige sort.

Det er sånn sett ikke så rart at det melder seg et behov for å ta avstand fra sånt. Og det skal vi selvsagt gjøre. Men det er ikke sikkert den fanatiske inkluderingen vi nå ser gjennom hele vesten er noen god løsning.

I klassikeren «Exclusion and Embrace» skriver teologen Miroslav Volf kritisk om den ‘progressive inklusjonen’ som eneste «medisin» mot eksklusjon. Man overvinner ikke utenforskap ved å «storme veggene som definerer innsiden», forklarer han.

For det er nettopp når en omdefinering av hva kirken skal være (og gjøre) blir lagt frem som nødvendig premiss for å inkludere, at inkluderings-strategien faller på sin egen urimelighet.

Alle skal inn, men hva inn er blir mer og mer utydelig.

Det er selvsagt ikke noen utelukkende kirkelig strømning dette, grenseløsheten. Vi har sett det gjennomsyre de fleste arenaer av samfunnet og henger sammen med et langt mer alvorlig skifte hva gjelder identitet og autoritet. Det post-kristne mennesket er blitt en enerådig forfatter av sin egen virkelighet og spiller nå hovedrollen i sitt eget, personlige kosmiske drama.

Å fornekte sine indre lengsler og lyster blir dermed forkastelig forkynnelse, og en hver institusjon som kommuniserer noe som kan minne om synd eller menneskelige begrensninger blir dermed gjenstand for kritikk og alt for ofte; hat, utfrysning og kansellering.

Mirakel-misbrukere

Faren med grenseløsheten som ideologi er at den først og fremst forsterker aktivisme for hva man er i mot i stedet for hva man er for. Og konsekvensen blir ironisk nok en kultur som inkluderer ved å kansellere. Eller for å bruke Volf sin kalde betraktning: «I det samme rommet hvor inkluderingen feirer sin triumf, høres ekkoet fra den seirende ekskluderingens hånende latter».

Ikke misforstå meg.

Kirken er inkluderende - i den forstand at budskapet er offentlig, gudstjenestene åpne og fellesskapet varmt og gjestfritt.

Det betyr likevel ikke at kirken har et ansvar for å forandre sin teologi og/eller praksis for imøtekomme dem som ikke måtte like eller lever i friksjon med disse.

Kirken er ikke en organisasjon - den er en organisme.

Et levende fellesskap av mennesker som har overgitt sitt liv og vilje til Kongen.

Som har har tatt sitt kors opp og som lever i etterfølgelse av han.

Kirken er i sin natur eksklusiv og motkulturell. Fordi vi er «…en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1. pet 2:9)

Romernes episke feil

Jeg har lenge tatt til ordet for at Norge ikke trenger en ny definisjon, men en ny demonstrasjon av kristendom. Og jeg tror på det!

Norge, ja vesten, trenger ikke en kirke som er redd for å tråkke folk på tærne. Den trenger en kirke som tør å være radikalt annerledes! Som ærer Gud med livene sine, som fastholder bibelens sannheter, som løfter Jesus høyt, som våger å være lys og salt i en tåkete og smakløs verden.

Selvfølgelig demonstrert med Guds nåde i blikket, Guds godhet i hendene og Guds ånd i hjertet.