Pinsepastoren som sa unnskyld til en hel by

Inngangen til sekstiårene ble ikke som Kjell Erichsen fra Mo i Rana hadde planlagt. Han hadde sett for seg pastorovertakelse i pinsemenigheten Filadelfia Hamar, side om side med en god leder som skulle overta stafettpinnen etter at han selv ble takket av som pastor. Han drømte om å gå ved siden av den nye pastoren, som en klok mentor, fram til han ble pensjonist. Slik skulle det ikke gå.

Redd for å skuffe

Bamsemums, nøtter og saltstenger er satt frem i peisestuen hos pinsemenigheten Filadelfia Lena i Innlandet fylke. Erichsen ser husvarm ut, men er det ikke, selv om han har vært forstander her i et halvt år.

– Det satt nok langt inne å komme over den kneiken det er å takke ja til en pastorstilling igjen, men det kjennes godt å leve i gavene sine, det gjør jo det, smiler han vemodig.

Det neste halvannet året skal han bistå den lille pinsemenigheten på Toten i blant annet å få på plass et varig lederskap og skape et positivt miljø i menigheten. Om to år er han pensjonist. Nå gjelder det for ham å levere.

– Jeg har kommet i en alder i livet der jeg tenker på hvilken arv jeg etterlater meg. Jeg vil kjenne at det jeg har lagt ifra meg blir forvaltet på en god måte. Det synes jeg at jeg øyner her på Lena, men livet er sårbart, menighetsliv er sårbart. Vi er mennesker og vi har våre følelser og og måter vi reagerer på når bakken blir bratt. Alle har en vrangside og rett side, sier han ettertenksomt.

Den vrange siden

De siste fire årene har det vært vrangsidene til Erichsen man har kunnet lese mest om. Han var Filadelfia Hamar-pastoren som i 2014 skulle lede menigheten i å «realisere Guds planer i Hamar». Guds planer var, slik de opplevde det den gang, å bygge en kirke med parkeringsanlegg på bakkenivå, stor forsamlingssal, kontorer og aktivitetsrom for byens befolkning, næringslokaler og leiligheter oppover i etasjene.

2016: På stedet der det storslåtte kirkeanlegget skulle stå ligger det nå bare en grushaug. Kjell Erichsen blir sykmeldt etter å ha bedt menigheten om et tillitsvotum. Lederrådet i Filadelfia Hamar kunngjør følgende: «Dessverre har byggesaken ført til at mange medlemmer sliter med vonde følelser og brutte relasjoner. Vi ser at saken har blitt veldig betent, noe som dessverre har ført til at flere og flere ikke vil være med lenger. Dette bekymrer oss, og vi ser at vi trenger å gå inn i en periode med forsoning og tilgivelse.»

2018: Pastor Kjell Erichsen tar evalueringsrapporten som ble presentert i menigheten på ordet og skriver i Hamar Arbeiderblad: «Kjære Hamar og alle som på en eller annen måte er blitt berørt. Jeg vet at mange har grunn til å være skuffet fordi forventninger jeg bidro med å skape ikke ble innfridd! Derfor ber jeg om tilgivelse!».

Med dét leserinnlegget ble han historisk. Aldri før hadde en pastor bedt en hel by om unnskyldning. Det ble stor ståhei og førstesideoppslag i lokalavisen.

Så ble det stille. Helt stille.

Den rette siden

Kallet fra Gud slo ned i unge Kjell Erichsen som lyn fra klar himmel. Da var han bare ti år gammel og ikke noen opplag pastoraspirant, ustyrlig og rastløs som han var. På skolen var det ikke sjeldent ble han sendt ut på gangen og opp til rektor for å ha forstyrret medelevene. Søndagsskolelæreren lot seg imidlertid ikke skremme av villstyringen og spurte ham, helt utav det blå, om han ikke hadde vurdert å bli forkynner, eller noe i den duren.

– Da spratt det noe fra mitt hjerte og opp her, sier Erichsen og peker på hodet.

Livskursen ble staket ut i samme øyeblikk. Etter et par avstikkere innom et bakeri, næringslivet og siviltjeneste endte han opp på bibelskole. Tilbake i Mo i Rana satt den tidligere sjefen til Erichsen og måtte se at lederstillingen han hadde holdt av til 19-åringen måtte bli besatt av noen andre. For Kjell Erichsen var det ingen vei tilbake.

– Manglet selvinnsikt

Nå ser han tilbake på et langt yrkesliv kallets tjeneste. Han har virket som forstander og evangelist over hele landet og veiledet flere lederskikkelser i pinsebevegelsen.

– Hvilke aspekter ved ledelse er du best på?

– Det relasjonelle med å følge opp og utruste andre til å stikke hodet frem.

– Har pastorkallet forløpt seg slik du trodde som tiåring?

– Nja... Jeg trodde nok i yngre år at det var enklere å være pastor. Det var vel mangel på selvinnsikt, og jeg var nok litt naiv. Ledelse er, sier han ut i luften. Så legger han inn en kunstpause.

– Lytte. Lære. Og lede.

Fagterminologien sitter løst. Utallige timer med ledelseslektyre synes å ha gitt uttelling.

Ny kunstpause. Så sier han lavt og formanende for seg selv:

– Når jeg er i samtale må jeg ta jeg meg selv i å tenke: lyttet du nå, Kjell? Lærte du noe av dette?

– Har du et eksempel på når det er vanskelig å lytte?

– De gangene det er vanskeligst for meg å lytte er når jeg blir emosjonell. Da oppstår gjerne tunellsyn. Jeg forbereder bare mitt neste innlegg i stedet for å høre på hva de andre sier.

Innlagt på Modum

– Fikk du tunellsyn i utviklingsprosjektet i Hamar?

– Kanskje litt? Ja.

Toneleiet ligger lavt og den litt støyende latteren har stilnet. Likevel slipper ikke Erichsen slipper øyenkontakten. Han virker både skamfull og frimodig på en gang når han tenker tilbake på tiden som ligger bak. En tid med sykemelding, timevis med lesing i ledelsesbøker og to uker på instituttet for sjelesorg, Modum bad.

– Det var et veldig viktig opphold, fastslår 65-åringen.

– Der fikk jeg ting litt på avstand og fikk hjelp til å se det som hadde skjedd i et større perspektiv hva jeg selv kunne ta ansvar for og hva som var utenfor min kontroll.

Han minnes onsdagsmorgenen i 2018 da han våknet og tenkte at han måtte be om unnskyldning til Hamar by, for å få fred med seg selv. Hver eneste ord veide han, og så rådførte han seg med noen han stolte på. Det munnet ut i avis-unnskyldningen til den byen han trodde han skulle revitalisere og fornye.

– Jeg var ikke nervøs, bare topp motivert. Jeg måtte gjøre det fortest mulig, opplevde jeg.

Innen kvelden var omme sendte pastoren unnskyldningen til lokalavisen.

– Kan du beskrive følelsen av bli avvist av sitt eget lederråd, søke hjelp på Modum bad gå ut og gå ut og be hjembyen om unnskyldning?

– Det er jo ydmykende. Det er ikke noe man innerst inne går og ber om, virkelig ikke, sier han og smiler skjevt.

Han finner frem til en av ledelsesillustrasjonene i papirbunken han har tatt med seg. Modellen handler om å bygge team. I ettertid ser han at det var her det skortet.

– Jeg ser at det var en svakhet i samarbeidet i forhold til tanken bak denne team-modellen. Det var at var ikke nok samling om prosjektet. Det er klart at her må jeg ta ansvar, og det må jeg beklage.

Skeptisk til «Guds ledelse»

– I 2014 sa du at du realiserte Guds planer i Hamar. Hva tenker du om det i dag?

– Formuleringer som «så sier Herren» og «Gud vil», tror jeg man skal være forsiktig med. Det jeg kan si er at jeg var drevet av en overbevisning om at dette var den beste idéen.

I dag er pinsepastoren varsom med å snakke om «Guds plan» fra talerstolen.

– Det er lurt å undersøke hvilke alternativer som finnes og være nøktern og forsiktig med å legge Gud for tungt inn i materielle ting. Slik jeg leste bildet den gangen fikk jeg bekreftelse som pekte i en sånn retning, og da var jeg frimodig og sa at jeg opplevde det som den riktige veien å gå.

I ettertid tenker han at det er viktig å være åpen for spørsmål og kritikk i en situasjon lik den de befant seg i på Hamar. «Jeg er grepet av Gud og det som ligger Ham på hjertet for byen» sa pastoren til Dagen for seks år siden. Nå er han ikke like tydelig på hva det var som grep ham.

– Det som drev oss var å skape en forskjell for byen og landet vårt. Filadelfia Hamar var ikke funksjonelt, så vi trengte noe nytt, men etter hvert var det ikke nok samling for å gå videre med prosjektet. Det var en veldig vond følelse, som å tape alt du eier.

Han blunker, viker med blikket og fortsetter lavmælt:

– Jeg tror det var svært, svært mange som kjente på sorgen og tapet det var å ikke kunne realisere drømmen vi bar på.

Lengter tilbake

I Hamar var det mange som trodde denne drømmen kom fra Gud. Kjell Erichsen innrømmer at han har tenkt på hvordan det har påvirket troen til alle involverte.

– Det er virkelig trist hvis tilliten til Gud forsvinner, det må ikke skje, men at tilliten til Gud kan svekkes er ganske sikkert.

For min del begynte jeg aldri å tvile. Da de var på det mørkeste for meg, ba jeg Gud om å vise hvor jeg kunne lese i Bibelen. Han viste meg profeten Habakkuk.

Det er som om det glinser i pastorøynene.

Tilbake på gamle trakter

I fjor var Erichsen tilbake for første gang for å tale til gamlemenigheten i Hamar etter avgangen. Nervene var i høyspenn.

– Jeg var veldig nervøs. Forsamlingen var kanskje også spent – eller det vet jeg ikke, men det gikk veldig bra. Jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene. Det var jo venner som var samlet til gudstjeneste.

– Lengter du tilbake?

– Ja. Det ble jo et kjærlighetsforhold til Filadelfia og menneskene der, men det skjedde det som skjedde. Alt har sin tid.

Han smiler uskyldig og børster usynlig støv av klærne. Nå håper han at erfaringene hans vil hjelpe andre som går og ruger på drømmer og brenner etter å gjøre en forskjell.

– Be om hjelp

– Hvis noen kom til meg med en visjon fra Gud ville jeg begynt med å stille spørsmål: hva brenner du egentlig etter å gjøre? Hva er det som gjør deg opprørt eller glad? Hva er den drømmen du har båret på lenge? Beskriv dette! Det har jeg selv erfart at fungerer.

Til dem som allerede har opplevd nederlag og kjenner seg rådville har pastoren følgende oppfordring:

– Be om hjelp.

Han gjentar, høyt og tydelig:

– Be om hjelp, virkelig – bare gjør det! Ta initiativ selv hvis ingen oppsøker deg. Spør deg selv hvem du tror at vil forså deg. Hvem stoler jeg på? Hvem har jeg i mitt kontaktnett som bryr seg?

Nå begynner Lena-pastoren å preke. Han snakker om arven han håper å etterlate dem som kommer etter ham; barnebarn, pastorspirer og andre.

Arven omfatter ikke lenger et storslått kirkeanlegg og en pastoravgang med heder og ære, men noen ord til oppmuntring og trøst når livet ikke går etter planen. Kjell Erichsen fastslår:

– Gud er håpets gud. Han sier «du er ønsket – du er elsket – du er unik. Jeg har en vei for deg». Er ikke det vakkert å ta med seg inn i fremtiden?