Pinsevennene fra Norge har reist til Polen for å hente flyktninger

I den polske grensebyen Chelm, bare tre mil unna den ukrainske grensen, treffer Dagen de to pinsevennene fra Oslo og Aurskog.

Med hver sin minibuss har de på to dager tatt seg fra Norge til Polen – landet som tar imot flesteparten av de 1,2 millioner flyktningene FN anslår har reist fra Ukraina siden krigen brøt ut forrige uke.

Nå venter de på klarsignal om å rykke ut til grensa for å fylle opp de totalt 24 setene som minibussene rommer.

– Da jeg så bildene fra krigen, merket jeg en sterk nød i hjertet mitt. Jeg klarte ikke bare sitte hjemme i sofaen og følge alt på TV-skjermen, forteller Valeri Triantafyllidis.

Rykket ut

Triantafyllidis fikk med seg at det var flere mennesker som satt seg i biler og busser fra hele Europa for å både hjelpe flyktninger der de er og frakte dem videre på kontinentet.

– Jeg ba til Gud om å veilede meg, og jeg kjente at jeg også skulle kjøre ned. Jeg var klar, sier han.

Han fikk med seg sin venn fra samme menighet, Roman Zuravlljov, og de begynte å gjøre seg klare.

Menigheten samlet inn penger til transport og sørget også for at sjåførene kunne få med seg nødhjelp som madrasser, klær og matvarer.

– Noen ville at vi skulle kjøre busser ned, men vi ønsket å dra med minibuss først for å kunne undersøke mer hva som skjer og deretter komme ned med busser, sier Zuravlljov og forteller at det allerede nå står flere busser klare til å reise ned fra Oslo.

Redde og usikre

Triantafyllidis og Zuravlljov går i en internasjonal pinsemenighet på Østlandet. Førstnevnte har røtter fra både Hellas og Kasakhstan, mens Zuravlljov har foreldre fra den øst-ukrainske byen Donetsk og øvrig slekt i byen Mariupol lenger sør i landet.

Foreldrene er nå i Estland, forteller han.

– Mange mennesker i disse byene har aldri vært utenfor Ukraina før. De er redde og veldig usikre på hva de skal gjøre, forteller Zuravlljov.

Telefonen ringer gang på gang mens vi prater med de to norske sjåførene. Det er kaotiske tilstander ved de ukrainske grenseovergangene til Polen.

– Hodet går i alle retninger. Stadig kommer det nye beskjeder om noen ukrainere som plutselig ikke vil reise likevel. Nå var det noen som for eksempel hadde fått kalde føtter. Ting forandrer seg fra dag til dag, sier Triantafyllidis.

– Hvordan er det å forholde seg til de mange ulike beskjedene her nede?

– Vanskelig, men veldig forståelig. Ingen vil jo egentlig reise, ikke sant. Og få vet ikke engang hva Norge er. Vi må nesten bare prøve å være fleksible men bestemte når vi får et åpent vindu.

Stoler på Gud

Gjennom Roman Zuravlljovs kontakter i Ukraina sørger duoen fra Norge for at de har dialog med flyktningene hele veien fra de ulike ukrainske byene og fram til den polske grensen hvor minibussene venter.

Når passasjerene om sider setter seg om bord, er neste stopp flyktningmottaket på Råde i Viken. Noe særlig lenger fram enn det våger ikke sjåførene å se.

– Reglene til UDI byr på utfordringer for dem som ikke har biometrisk pass. Og det vet vi at antakeligvis ikke alle har, sier Triantafyllidis.

– Men vi har en plan for hva vi gjør da, fortsetter han uten at han vil gå noe mer i detalj.

– Hva er dere som driver dere til å gjøre denne innsatsen?

– Det er Gud. Å få bygge hans rike. Midt oppi kaoset kan vi be om Hans veiledning og stole på at Han har kontroll, sier de to norske pinsevennene.