Pinsevennenes og Frie Venners gjenforening er ikke bare en seier, men en profetisk handling

Ingen som har lest Korsets Seier noen ganger vil bli overrasket over at jeg gleder meg over sammenslåingen mellom Pinsebevegelsen og De Frie Evangeliske Forsamlinger (også kalt Frie Venner og DFEF).

I praksis har de to pinsebevegelsene vært ett i flere år, men ikke i teorien.

1. januar 2023 ble vielsen formalisert. Og sist helg, under Pinsebevegelsens lederkonferanse, var det bryllupsfest.

De to bevegelsene skilte lag for 100 år siden. Nå er de sammen igjen

Frie Venner-leder Arve Bækkelund sa til Dagen i helgen at han opplevde markeringen som en profetisk handling.

– I denne tiden, når vi ser at det blir mer og mer polarisering og splittelse, får vi lov til å være med på å føre kristne sammen. Dette er noe vi er nødt til å se mer av i Guds rike.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Hvis ikke Pinsebevegelsen og Frie Venner kan stå sammen, hvem skal da kunne forenes?

De to bevegelsene er så like at man må vokse opp i, døpes, konfirmeres og ta gullklokken som pinsevenn eller «frivenn» for å fatte forskjellene.

Splittelse mellom nære venner er imidlertid dypt menneskelig. Opp igjennom kirkehistorien tror jeg pinsevenner oftere har reagert på trosbevegelsen og barnedøpere framfor sjamaner og ateister.

20 «frimenigheter» sier nei til tettere samarbeid med Pinsebevegelsen

Det kan virke som om Bibelen tar høyde for denne menneskelige defekten. Den er selvfølgelig opptatt av at kristne skal gi keiseren det keiseren skal ha, altså være lovlydige borgere der det er mulig.

Ut over det virker Jesus mer opptatt av enhet internt, troende imellom.

«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg», ber Jesus innstendig sin Far Gud, skriver evangelisten Johannes.

Når redaksjonsleder Jahr misforstår, gjør han det grundig

Det er ikke ofte Bibelen skildrer en direkte kontakt mellom Gud og Jesus. Når det skjer, er det stort sett i korte utbrudd som «Det er fullbrakt», eller «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

I kapittel 17 får vi derimot ta del i en lengre samtale der sønnen Jesus deler det som ligger tettest på hans hjerte:

«Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg,og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh 17,22–24).

Jesus nærmest hamrer inn sin lidenskap og budskap om enhet.

Jeg skrev det samme i lederartikkelen «Gjenforening er seier» fra 2019, og jeg mener det samme fortsatt.

Det betyr ikke at alle kristne bør tilhøre samme kirkesamfunn. I noen tilfeller kan det være logisk å dele kristne opp i mindre enheter for å kunne nå enda flere med evangeliet. Paulus prioriterte knallhardt etter hva som var effektiv sjelevinning. Han lot seg ikke affisere av så mye annet.

Skismaet mellom Pinsebevegelsen og De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) var ingen taktisk og sober beslutning. Det handlet dessverre om splittelse og mellommenneskelig konflikt – langt mer enn teologiske forskjeller som har blitt overdrevet i ettertid.

Da er det eneste riktige å finne sammen igjen.

Det er et bibelsk prinsipp om forsoning som vi må følge, om det så tar 100 år. Vi er forpliktet, lignende et ekteskap som brast.

Derfor stiller jeg meg hundre prosent bak ordene til DFEF-leder Arve Bækkelund:

Dette er en profetisk handling.