Plan og spontanitet hos pinsens bestevenner

Det er et langt sprang fra beskrivelsene i pressen på Thomas Ball Barratts tid til dagens organiserte former i Filadelfiakirken i Oslo.

Den ligger i kvartalet der den britiskfødte predikanten startet sitt virke, først som metodistpastor i Centralkirken, på hjørnet i St. Olavs gate, senere, etter at han startet sitt eget arbeid, i nabolokalene hvor Filadelfiakirken fortsatt ligger.

Det er fortsatt pinsebrann i bevegelsen som forsiktig tok fyr lille julaften i 1906. Ilden passes bare litt bedre på i våre dager.

I en svensk avis beskrives et av Barratts møter, presist eller ikke, med slike setninger: «Bedjandet bringar en kvinna till vansinnets gräns», «Extasen hade nu nått en sådan höjd att man icke behöfde någon som ledde bönen, uten alla ropade om hvarandra». Skribenten skriver bestyrtet om «...ett ifrigt, stundom våldsamt ropande att anden måtte komma med sin eld...»

I bevegelse

Ilden kom, og den satte Pinsebevegelsen i brann. Siden har bevegelsen vært i bevegelse. To som kan snakke lenge og mye om dette er Terje og Andreas Hegertun. Far Terje (62) er teologiprofessor mens Andreas (37) er pastor i Filadelfiakirken i Oslo og medlem av Pinsebevegelsens lederråd. Begge er velkjente figurer i det norske troslandskapet.

Dagen samlet faderen og sønnen til en prat om Ånden – i kantina i den lutherske høyborgen Menighetsfakultetet (MF). Der har Terje sitt daglige virke. Det i seg selv vitner om nye tider. Heller ikke på MF er det oppsiktsvekkende at pinsevenner spiser lunsj med katolikker eller at barnedøpere konverserer over kaffen med baptister.

Far og sønn Hegertun representerer nok hver sin pinsevenngenerasjon og har ikke de samme erfaringene, men de framstår som svært enige om hvordan det kirkelige landskapet så og ser ut, fra sine ulike utsiktspunkter.

Tungetale i Lofoten

Terje vokste opp i Leknes i Lofoten på 1950- og 60-tallet. Da var det andre tider, og uttrykksformene ikke som i dag.

– Det har vært en del endringer siden da. Et klassisk pinsemøte på den tiden hadde flere elementer, blant dem bruken av nådegaver. Det mest vanlige var nok at noen kom med et budskap eller en hilsen gjennom tungetale og tydning. Det var ikke alltid det kom budskap, men det skjedde relativt ofte. I min barndomsmenighet var det en eller et par personer som forvaltet gaven jevnlig, og tydningen kunne komme fra forskjellige personer, forteller Hegertun.

Han mener det han vokste opp med, var klassiske uttrykk som var karakteristiske for møter i pinsemenighetene de fleste steder på denne tiden.

Jesus foran Ånden

Terje Hegertun, som har vært pastor både i Filadelfia Oslo og i Betel Mosjøen og redaktør i Korsets Seier, sier forkynnelsen om pinsen hos pinsevennene langtfra har vært ensidig opptatt av Den Hellige Ånd og Åndens gaver, eller i særdeleshet åndsdåpen med tungetale som tegn.

– Dette har ikke vært mer sentralt i forkynnelsen enn det Jesus-fokus som har preget Pinsebevegelsen fra begynnelsen av, mener han, selv om han medgir at pinsevennene nok var mest kjent for sin tungetale.

– De første pinsepionerene snakket om det fire- eller femfoldige evangeliet, og da tenkte de på Jesus som frelser, helliggjører, helbreder, kommende konge – og Jesus som åndsdøperen. I den historiske arven vår var likevel kristologien mer uttalt enn pneumatologien (læren om Den Hellige Ånd, red. anm.), mener han.

Professoren mener dette kommer til uttrykk også i det synlige. Mens du i lutherske Mortensrud kirke finner duen som et symbol på Ånden, er det ingen tilsvarende utsmykning i Filadelfiakirken i Oslo, Pinsebevegelsens flaggskip. På frontveggen der står det bare ett ord: Jesus. Bokstavene er store og skinnende, og de skal aldri dekkes til.

– Dette er det eneste kunstneriske uttrykket i salen, sier han.

Når Jesus – vel så mye som Ånden – var i fokus, handler det også om at pinsevennene var det professoren kaller «et lesende folk».

– Det var sterkt fokus på Bibelen og misjonen.

Han mener det langt på vei var et rykte og en myte at det meste handlet om åndsdåp og tungetale og mener nyere pinsekarismatiske bevegelser som Toronto-bølgen kom med mer påfallende fysiske ytringer enn det som fulgte pinsevekkelsen.

Som 17-åring dro han selv ut som pinseevangelist og kom blant annet nest ytterst i Lofoten, til Værøy. Der møtte han Bergliot, en eldre dame som ofte slo over i en vakker sang når hun skulle be.

– Var det sang i Ånden?

– Du kan godt kalle det det. Og Den Hellige Ånd kunne komme fysisk til uttrykk på flere måter den gangen, men det var ikke sånn at det som skjedde, var veldig merkelig, ekstremt eller kaotisk, eller hvilke ord du vil bruke på det.

– Vil du si at beskrivelsene av pinsevennmøter som ville og gale er mytespinneri?

– En del myter har fulgt Pinsebevegelsen, og mange av dem mangler rot i virkeligheten. For selvsagt er ikke pinsevennene «ville og gale». Da hadde ikke denne kristendomsformen hatt den bærekraft som den har i dag.

Grunnleggeren for den svenske pinsebevegelsen, Lewi Pethrus, sa riktignok at svermeriet har fulgt bevegelsen som en skygge. Dermed innså han at slike tendenser kunne finnes, men dette fikk likevel ikke utarte, sier Terje.

Han sier at Pethrus ved et tilfelle, i møte med ekstraordinære former, var som en bølgedempende planke på toppen av en tønne full av vann. Han prøvde å forhindre at det skvulpet over.

Demokratisk

I Betel Leknes gikk det for seg i rolige former så langt han kan huske.

– Min barndoms pinsemenighet var nok heller traust enn spirituell, mener han. – Den var tradisjonell, med sanger og frie vitnesbyrd, men også med innslag av visse nådegaver. Og i dette var det både noe veldig vakkert og et demokratisk element. Alle hadde jo fått Ånden, og ulike former for hierarki ble dermed nedtonet i Pinsebevegelsen. Jeg vokste opp blant trauste fiskere og sindige bønder, men det var vakkert når bønnen og sangen kunne gripe hele forsamlingen til en unison lovprisning til Gud, minnes han.

Endetidsangst

Andreas er med i pastorteamet i landets fremste og største pinsemenighet, Filadelfia i Oslo. Heller ikke han mener det er overdrevent sprelske åndsytringer som har vært utfordringen i Pinsebevegelsen de siste tiåra.

– Avsporingen på 60- og 70-tallet gikk vel mer på forkynnelsen omkring endetiden og den frykten som dette førte med seg, mener Andreas.

Når han i dag forretter begravelser for 80-90-åringer, møter han ofte barna deres. Mange av dem fra mellomgenerasjonen sliter med deler av budskapet som lød fra podiet i deres ungdomsår.

– De har ofte et dårlig forhold til Pinsebevegelsen på grunn av det de hørte på den tiden.

Det ser han som sin oppgave å være med å rette opp.

Terje, som ikke er av den aller eldste pinsegarden, kan bekrefte at endetidsskyen kunne hvile tungt over møtene.

– Under såkalte bibeluker kom de vi kalte bibellærere på besøk. De hadde fokus på helliggjørelse, og det var ofte knyttet til ytre former. Du skulle for eksempel være kledd riktig. Forkynnelsen var ispedd relativt mye loviskhet, kombinert med ganske sterkt fokus på endetid. Det ga lite næring til en ung gutt, som hadde et håp om å leve et godt liv mange år framover. Det var ikke så mye støtte å finne i den undervisningen når alt handlet om rammer og grenser og at vi uansett snart skal rykkes bort, sier han.

Plan og spontanitet

Mange av fortidens pinsemøter og -samlinger bar nok langt mer preg av spontanitet enn plan. Det har endret seg adskillig, i alle fall i Filadelfiakirken i St. Olavs gate.

Planleggingen er mer omfattende nå, men det er også mangfoldet i bruken av tjenestegaver, mener Andreas.

– Vi bruker relativt mye ressurser på å lage lage gudstjenester som folk kan identifisere seg med. Før ble det tatt mer på hælen, og det spontane hadde nok bedre vilkår, medgir han og forteller hvor mange som er i sving for å gjennomføre en gudstjeneste i Filadelfiakirken.

– Søndag var vi mer enn 70 frivillige medarbeidere. I forkant har forbederne mandat til å be for forsamlingen og møtet og å lytte til Ånden. Møteleder fikk da en tekstmelding om noe som kom fram under bønnen, og det er ikke så uvanlig. Mens forbederne ba, opplevde de å få en spesiell hilsen til to personer i salen, en som var syk og en i en vanskelig situasjon. Møteleder har mandat til å sortere og avgjøre hvordan dette legges fram for menigheten slik at det ikke virker støtende for kirkefremmede, men at gavene og Guds hilsen kommer frem, forteller Andreas som sier at det tristeste er når noen, for eksempel etter en barnevelsignelse, sier at den ikke-kristne delen av deres familie fikk en så dårlig opplevelse at de aldri vil komme tilbake til en gudstjeneste.

– Men mye oftere får jeg hilsener fra folk som forteller at familien fikk et helt nytt syn på hvem kristne er og at de vil komme og være med i menigheten igjen. Det er viktig å vite at dette er venner som ennå ikke tror, men kanskje er på vei mot tro. Derfor er gudstjenester en type offentlige arenaer, mens bønnemøtene er stedet der man kan rendyrke og gå dypere i sitt eget bønnespråk, sier han.

Alle som er involvert i arbeidet med den offentlige gudstjenesten, jobber grundig med gjennomføringen.

– Vi har en produsent som går gjennom alle overganger og ledd i gudstjenesten. Vårt ønske er å kombinere frihet med trygghet slik at man skal kunne ha med seg kirkefremmede på møtene samtidig som det skal være rom for Den Hellige Ånd til å virke gjennom alt som skjer i gudstjenesten. Vi vil ta med oss det beste fra vår tradisjon samtidig som vi ser på hva som skal til for å nå mennesker i den tiden menigheten og byen står i nå, sier Andreas.

Av og til snakker han med eldre pinsevenner som ikke er helt fornøyd.

– De sier at «Her er det for styrt og for lite frihet og spontane ytringer». Da forklarer jeg at vi ønsker nådegaver i funksjon, men fordi det er store arenaer med mange mennesker, slipper vi bare til dem vi kjenner og har tillit til. Da risikerer vi å gå glipp av noe, men det er et valg vi som ledere har tatt.

Andreas mener troen på det spontane noen steder kan ha blitt en unnskyldning for ikke å gjøre en god jobb på forhånd.

– Vi skal lytte til hva Gud vil si, men her er det ulike tradisjoner, sier Andreas, som husker han hørte på Ludvig Karlsen ved en anledning.

– Han var en fantastisk predikant og kunne stå og si at i bilen på vei til møtet, hadde han sukket til Herren for å få greie på hva han skulle si. Sånn er det ikke i min verden. Det tar meg 25 arbeidstimer å forberede en tale. Så da merker jeg at det er forskjellige tradisjoner, og hver enkelt har ulik personlighet og ulike gaver.

– Åndelig med manus

Terje skyter inn: – Det oppfattes ikke lenger som uåndelig om en pastor har manuskript på talerstolen og har jobbet grundig med sin preken. Slikt ble ikke forstått på samme måte før som i dag. Mange tenkte nok før at en tale skulle bære spontanitetens preg, og at det spontane var mer åndelig enn det planlagte. Her har pinsekulturen endret seg mye fra det spontane til at vi også kan tenke at Gud er ordens og planleggings Gud. Men det kan samtidig være en dimensjon av overraskelse i det, mener Terje.

– Vi ser ikke et frislepp av nådegaver slik som vi kanskje så det for en del tiår siden. Hele endringen har å gjøre med respekten for forsamlingen og en seriøs forvaltning av nådegavene. Det profetiske ord er alltid befengt med en viss usikkerhet og risiko, og der kommer det sjelesørgeriske aspektet tunger inn. Planlegging gjør derfor ikke gudstjenestene dårlige, men bedre, mener han.

Karismatisk vekkelse

Terje mener det fant sted betydelige endringer først med Troens Bevis, som hadde en internasjonal kontaktflate, og den karismatiske vekkelsen på 1960- og 70-tallet.

Vinduene ble åpnet mot den store verden på en ny måte, og en ganske anti-økumenisk pinsebevegelse med tydelige og bestemte oppfatninger om hva som var den rette vei eller hvem man kunne samarbeide med, var langsomt i ferd med mykne opp.

Den karismatiske vekkelsen førte til en endring på grunn av noe Gud gjorde utenfor Pinsebevegelsen. Endringen var overraskende og skjedde i nye sammenhenger og på ukjent måter. Nå dukket pinseilden og nådegavene opp der det ikke var ventet.

– Folk sto fram i sine egne kirkesamfunn og sa at de erfarte det pinsevennene hadde opplevd. Pinsevennene hadde nok en forventning om at disse skulle bli en del av Pinsebevegelsen. Så erfarte de at andre overtok pinsevennenes erfaringer, men uten å ta med seg hele deres dogmatikk, sier Terje Hegertun.

Undring og skepsis i starten ble etter hvert byttet ut med forventing og gryende glede over at Gud nå virket på tvers av kirkesamfunnsgrensene.

– I dag er det mye større utsyn og et bredere økumenisk samarbeid, og det er en stor fordel at vi nå kan jobbe på tvers av hverandres kirkegrenser. Her på MF er vi alle avskygninger av ulike kirkesamfunn, og vi lærer av hverandre og har en annen respekt for hverandre enn vi tradisjonelt har hatt.

Åpenheten mot andre troende er påtagelig i 2016. Det kommer klart fram når vi spør hvordan to høyt kvalifiserte pinsevenner skal feire pinsen: Begge ønsker – blant annet – å delta i et økumenisk fellesskap i løpet av høytiden, sammen med troende som ikke er erklærte pinsevenner, men like fullt gode venner av pinsen.

Den som vil lytte til to blad Hegertun i pinsehøytiden kan enten stille opp i Filadelfia i Stockholm, hvor Andreas skal i ilden, eller gå til høymessen i Uranienborg kirke i Oslo hvor Terje taler. Det blir nok pinseild begge steder.