Plante, vanne og vokse

Det siste halvannet året har jeg til tider kjent meg maktesløs som leder. Etter en rekke nedstengninger og planer som aldri ble noe av, gikk jeg tom for verktøy i verktøykassa.

Vi har ikke kunnet møtes, tilbedt eller oppmuntret hverandre i samme rom. Jeg var vant til å ha minst én hånd på rattet. Men nå føltes det som jeg mistet kontroll.

Heldigvis ble jeg minnet om Pauli ord om hvor mitt ansvar slutter og Guds ansvar begynner.

Sorterer ansvaret

I 1. Korinterbrev skriver Paulus at det var han som plantet, Apollos som vannet, men Gud som ga vekst. Både Paulus og Apollos var kjente skikkelser i den første kristne kirke, dyktige på hver sin måte. Mange begynte derfor å sette sin lit til dem, framfor kirkens Herre.

Men i disse versene hjelper Paulus oss med å sortere hvem som egentlig har ansvaret. For setter vi vår lit til mennesker, blir vi skuffet. Men setter vi vår lit til Gud, vi han fullføre det han har startet.

Tro uten påvirkning

De siste to ukene har jeg møtt mennesker som har kommet til tro – helt uten påvirkning fra kirken. Dette er mennesker som har blitt nysgjerrige på Jesus og begynt å be og lese i Bibelen på egen hånd.

Det har til slutt ført dem til kirken og det kristne fellesskapet. Det er nok et eksempel på at det er noe som er vårt ansvar, og noe som er Guds ansvar. Vi skal plante, vanne og bygge kirke. Men det er Gud som overbeviser, frelser og gir vekst.

Jordens største under

Mange av oss er opptatt av hva vi har lært det siste halvannet året.

Jeg har iallfall blitt påminnet om hvorfor «Guds menighet er jordens største under», som vi synger i salmen. Det handler ikke først og fremst om hva vi får til. Det handler om å bli med på det Gud allerede gjør.

Og når vi gjør vårt beste, vil Gud gjøre resten.