Podkasten om Levende Ords vekst og fall: Var det mannen eller modellen?

Avisen Dagen har laget en podkastserie som tar for seg Levende Ords historie fram til 2006. Dette er svært viktig dokumentasjon, selv om det nok er naivt å tro at man favner hele historien med en slik serie.

Jeg regner med at dette er smertefullt for mange å høre. Det kan til og med være dem som simpelthen ikke orker å høre og vil legge alt dette bak seg, for det rammet dem for hardt. Andre viser til gode tider og gode opplevelser fra disse årene.

Jeg har selv aldri vært tett på Levende Ord, men andre deler av trosbevegelsen. Den fascinerte meg med sin positivitet og energi, musikkform, relevante målrettede forkynnelse, åndelige uttrykk og nærvær og mere moderne tilnærming og form.

Som ung kristen spilte disse ytre formene stor rolle. I dag er jeg mer opptatt av at fundamentet for vår tro, praksis og kultur er god og sunn, samt at vi har trygge rammer og gode ledermodeller som står seg over tid.

Jappekultur

Skilte Levende Ord seg nevneverdig fra tro og praksis i resten av trosbevegelsen, eller var det bare at de dro det lenger på noen områder? Både ja og nei. Jeg sikter spesielt til trosbevegelsens forståelse av lederens rolle, visjonens rolle og medlemmenes rolle, som i stor grad var med på å skape kulturen vi møter i podkastene.

I ærlighetens navn var vel dette en kombinasjon av 1980- og 90-tallets jappekultur og visjonære lederskapsmodeller, med sitt fokus på nettopp visjoner, karismatiske ledere, produktivitet og materiell suksess – ikledd åndelighet. Det er imidlertid når vi borer i åndeligheten at vi finner de største utfordringene.

Slik husker Carl I. Hagen sine besøk på Levende Ord: – Jeg ble mottatt som en konge

Litt karikert handler Levende Ords modell om den salvede lederen som fikk visjonen, som på et vis opptrådte som mellommann mellom Gud og menigheten. Slik vi kan lese om i gammeltestamentlig tid. Ingen skulle eller kunne røre ved den salvede eller visjonen.

Denne forståelsen forplantet seg videre ned i organisasjonen, hvor det ble viktig å uforbeholdent støtte opp om lederen samt beholde sin egen posisjon.

Menighetsbyggingen var i stor grad uten innsyn og tilsyn. Er det rart at den nå avdøde Enevald Flåten kommenterer ærlig i podkasten: «Jeg ble uovervinnelig»? Eller at Carl I. Hagen på besøk i VIP-rommet på Levende Ord beskriver at han ble behandlet som en konge? Hagen kommenterer også det fristende, farlige og sårbare i å besitte så mye makt uten å la seg kontrollere.

Mer søkelys på modellen

Podkasten viser hvordan denne type menighetsmodell kombinert med karakterbrister hos en leder, nettopp kan bli farlig og sårbar. Både for lederen selv, til tross for hvor begavet han eller hun er, og for menigheten. Modellen skaper en kultur som kan forstyrre det dypeste i oss, nemlig vårt gudsbilde, bilde av oss selv og bilde av våre medmennesker.

Jeg savner at podkasten setter mer søkelys på selve modellen å utøve ledelse på og ikke bare på mannen Enevald Flåten. Denne type ledermodell har vært praktisert i flere sammenhenger også etter Levende Ords tid – med påfølgende store kriser.

Det er nærliggende når man lytter til historien om et stort fall at tankene går til lignelsen om huset som ble bygget på fjell og huset som ble bygget på sand. Ytre sett sikkert svært fine hus begge to, men det var først da stormen kom at det viste seg hvilket hus som var bygget på et trygt fundament. Da hjalp det lite med en fin fasade.

Under Pinsebevegelsens paraply i dag er det ulike former for ledermodeller, men alle søker å bygge på, eller hente modell fra, et nytestamentlig mønster. Samtidig ligger det en sårbarhet i den kongresjonalistiske modellen og strukturen vi har, som vi er bevisste på. En bevissthet om å bygge en sunn lederkultur som står seg over tid – og huset vårt på fjell.

«Levende Ords vekst og fall»: – Jeg tror ungdomsarbeidet ble oppfattet som en trussel

Slik var Enevald Flåtens begravelse