Politiet plasserte 16 år gamle Lise Karlsen på tvangsanstalt: – Jeg har prøvd å glemme det

• Lise Karlsen er aktuell med NRK-dokumentaren «Opprøret på Bjerketun». I dette Dagen-intervjuet fra september i fjor snakker hun ut om sitt forhold til verneskolen.

Det skulle gå nesten ett år før tenåringsjenta fikk se foreldrene sine igjen.

Nå kommer dokumentarfilmen «Opprøret på Bjerketun», som forteller den mørke, men dessverre sanne historien om overgrepene som skjedde bak høye piggtrådgjerder ved Bjerketun offentlige verneskole på 50- og begynnelsen av 60-tallet.

I år er det 60 år siden institusjonen ble stengt for godt.

Sannhetsvitne

Lise Karlsen er en av fire sannhetsvitner som for aller første gang står fram og forteller sin historie offentlig 60 år etter at de slapp ut. Det skjer i filmen som har premiere 11. oktober på Vega Scener i Oslo. Produsent og regissør er den kjente dokumentfilmskaperen og journalisten Morten Conradi.

Mens de mer kjente «Bastøyguttene» ble isolert på en øy for å skjerme samfunnet mot tyveri og innbrudd, ble nesten to tredjedeler av jentene på Bjerketun innskrevet på grunn av anklager om «uteflying», «usedelighet» og «gatetrafikk». Den utbredte bruken av isolat hadde som hensikt å holde jentene borte fra gata, nesten for enhver pris.

– Jeg gruer meg til filmpremieren, erkjenner Lise Karlsen i møte med Korsets Seier.

Dette er et kapittel av livet jeg helst vil glemme. Det ripper opp i vonde minner som jeg har prøvd å skyve unna. Når premieren er over vil jeg lukke døra for godt til det som skjedde med meg på Bjerketun.

Lise legger ikke skjul på at det har vært tøft å jobbe med innspillingen, der minner og følelser som hun har forsøkt å fortrenge hele livet, kommer tilbake.

– Å være tilbake i bygningen der alt skjedde, var vanskelig. Selv om den nå er fornyet og brukes til noe annet, kjente jeg en guffen atmosfære da jeg var der, forklarer hun.

Viktig å fortelle

Samtidig mener Lise at det er viktig at historien kommer fram.

– Det er en skrekkhistorie om hvordan myndighetene kunne tillate en slik institusjon å operere med et slikt regime. Det kunne aldri skjedd i dag, sukker hun lettet.

Lise Wenche Karlsen vokste opp på Tøyen og Bøler i Oslo. Ungdomstiden var turbulent og opprørsk. I dette området vanket Blackie-gjengen på 1960-tallet som Lise hadde kontakt med. Kontraskjæret og området hvor restaurant Skansen (Rondo) lå var faste tilholdssteder.

– Vi gjorde opprør og levde som vi ville. Det var alkohol og kriminalitet. Det var ikke noe bra miljø, husker Lise.

Foreldrene meldte henne til barnevernet fordi hun ikke kom hjem om nettene.

– De ante nok ikke hva som skulle komme til å skje. De trodde nok bare det ville skremme meg at de kontaktet barnevernet, mener Lise.

Gatelivet fikk en brå slutt da hun kvelden 8. september 1959 ble plukket opp av to politibetjenter og kjørt til Granum, Bjerketuns lukkede avdeling.

På lukket avdeling

– Der ble jeg tildelt et eget rom med et lite luftevindu helt opp under taket. Vinduet kunne ikke åpnes og man kunne ikke se ut fra det. Vi fikk ikke ta imot besøk. Vi fikk utdelt en rutete bomullskjole, personlig tøy var kun tillatt i helgene. Tilværelsen der var alt annet enn hyggelig, husker Lise.

– Det var langt fra noen skole, det var heller en tvangsanstalt. Bygningene var gjerdet inne med høye piggtrådgjerder. Vi fikk ikke lov å gå ut, men hadde organisert lufting. Dagens fanger har det mye friere enn vi unge jentene hadde det på Bjerketun.

Lise var livredd, men ble raskt kjent med de andre på stedet. Flere kjente hun fra før. Men samtaler skulle unngås, og jentene ble låst inn på sine rom klokken halv ni om kvelden.

– Vi fikk ikke komme ut før om morgenen. Vinduene hadde polstrede glass, slik at vi ikke kunne se ut. Eneste lufting var en 15 centimeter stor lufteluke. Før døra ble låst fikk jentene en bøtte på rommet for natten. Soveromsdørene hadde alarm og ble stengt med bolter. Jentenes klær ble plassert på gangen, da man var redd de skulle rømme

– Jeg gråt meg i søvn mange netter, og var sint på alt og alle, forteller Lise.

Hun husker spesielt julaften da faren hennes kom uanmeldt på besøk for å gi henne julegave.

– Han fikk ikke lov å komme inn og snakke med meg. Til slutt stilte jeg meg på en stol foran lufteluken og ropte ned til ham. Slik fikk vi samtalt en liten stund før han ble jaget vekk. Jeg husker at faren min gråt av fortvilelse. Det var hjerteskjærende, forteller Lise.

Jeg så far stå foran jernporten med piggtråd.
 Han hadde en pakke til meg, men han fikk ikke komme inn
 og levere den. Fra rommet mitt så jeg at han gråt.

– Fra da av skjønte han alvoret og begynte å kjempe for å få meg ut derfra. Men han kom ingen vei med det.

– Sa vi noe galt, prøvde å rømme eller var frekke mot betjeningen ble vi låst inn på rommet vårt eller lagt på isolat. Det var et isolat utenfor hovedbygningen, kalt Hønsehuset, et isolat i andre etasje i hovedhuset og et kondemnert isolat i kjelleren på Granum.

Jenter helt ned i 11–12-års alder risikerte å bli isolert i ukevis hvis de rømte eller bare planla å rømme. Smil og latter eller et upassende ord under et måltid kunne være grunn nok til å havne på «cella».

Det er eksempler på elever som «lå» både to og tre måneder sammenhengende uten å bli luftet. Når jentene skulle i isolat, ble de kroppsvisitert. Og hvis de nektet å kle av seg, ble mannlige ansatte eller politiet tilkalt.

– En tirsdagskveld i januar skulle tre av oss få høre på Ønskekonserten på radio, forteller Lise.

Ble syk i isolat

– Men Ønskekonserten ble litt kjedelig, så vi søkte oss fram til Radio Luxembourg og fikk lyst til å danse, noe vi gjorde etter å ha lukket døra. Plutselig hørte vi ilter banking på døra. Vi barrikaderte den og nektet å lukke opp, men politiet hadde vi respekt for. Det hele endte med at politiet sprengte døra inn til dagligstua, og vi ble strippet og lagt på isolat i Hønsehuset alle tre.

I løpet av natten greide Lise på en forunderlig måte å få opp sin dør. Hun prøvde intenst å få opp dørene til de andre jentenes celledører også, men uten hell.

– Vi hadde blitt strippet, så hvor kunne jeg ta veien uten klær en kald januarnatt? spør Lise.

Hun ble sittende i gangen og vente til morgenen. Rømningsforsøket førte til at hun ble flyttet over i det kondemnerte kjeller-isolatet på Granum som ikke hadde vært i bruk å over ett år. Det var januar og iskaldt.

– Jeg fikk beholde klærne på, siden det var så kaldt. De ga meg en gummipotte og en madrass, men ikke noe teppe. Jeg var desperat og frøs. Det var en forferdelig natt, husker Lise.

Kvelden etter ble hun flyttet opp i isolatet i andre etasje på hovedhuset. Hun hadde fått feber og vondt i halsen av den kalde kjelleren. Etter fjorten dager i isolat fikk hun komme ut.

Rømte

To ganger klarte Lise å rømme. Første gang var påsken 1960 under en gudstjeneste i Tanum kirke i Bærum. Etter et par dager ble hun tatt, og det ble isolat som straff.

Neste rømning skjedde da Lise og en annen jente skulle bli med vaktmesteren til tannlegen i Sandvika.

– I det vi var ferdige hos tannlegen og skulle inn i bilen, løp vi i hver vår retning. Vaktmestere visste ikke hvem han skulle løpet etter og sto bare forfjamset tilbake. Vi haiket til Oslo og jeg reiste hjem til mor og far på Bøler og fikk skiftet klær. Jeg turte ikke være hjemme særlig lenge, siden det nok var det første stedet de ville begynne å lete etter meg.

I sentrum oppsøkte Lise det gamle miljøet hun hadde vanket i, og havnet i en leilighet hvor Ludvig, hennes framtidige ektemann og hans fetter holdt til. Etter kort tid ble hun hentet opp av politiet og ført tilbake til Bjerketun.

Overlege Willey Olsson, Stortingets sosialkomité, og representanter fra sosialdepartementet, kom for å se på forholdene ved hjemmet sammen med pressen. Sosialkomiteen uttalte at forholdene ved Bjerketun offentlige skole ikke var tilfredsstillende. De ba sosialdepartementet om snarest mulig å ta de skritt som var nødvendige for å rette på forholdene.

Pressen bryter tausheten

I januar 1960 begynte avisene å skrive om Bjerketun, om de dårlige forholdene der og spesielt om den tvungne isolasjonen.

– Jeg husker godt psykologen på Bjerketun, Gori Gunvald. Hun kjempet en hard kamp for oss jentene. Det var hun som varslet pressen (først Dagbladet) om de uverdige forholdene jentene levde under, forklarer Lise Karlsen.

– For en ung jente var disse isolasjonene skremmende og nedbrytende.

Saken om Bjerketun var en av de mest omfattende debattene i norsk presse på den tiden.

En dag spurte overlegen ved Bjerketun om å få snakke med Lise.

– Han spurte om jeg hadde mulighet for å skaffe meg en jobb. På den måten skulle jeg få lov til å reise fra Bjerketun. Ved første forsøk fikk jeg jobb i en frisørsalong i Lille Grensen. Mandag 1. august 1960 pakket jeg sakene mine, etter nesten ett år på Bjerketun og jeg kunne flytte hjem igjen til mine foreldre. Jeg skulle aldri mer tilbake.

Takket være en helomvending i livet, der Lise blir omvendt sammen med mannen Ludvig på 70 tallet, er nå minnene fra Bjerketun et tilbakelagt kapittel.

– Men selvbildet mitt var veldig dårlig. Ukene på isolat og alle straffemetodene hadde brutt ned troen på meg selv. Det kjempet jeg med i flere år etterpå, forteller hun.

Varslet

I 1960 varslet psykolog Gori Gunvald om omsorgssvikt og langvarig isolering av unge jenter på Bjerketun offentlig skole i Bærum. Da hadde hun jobbet på institusjonen i åtte år, de seneste årene parallelt på Bjerketun og Bastøy.

I 1960 ble saken tatt opp i Stortinget, og departementet beordret rettslig gransking. Mer enn 40 vitner ble innkalt, men ingen av jentene. De som hadde lidd så mye, ble ikke funnet troverdige nok.

Etter ett år konkluderte Riksadvokaten med at det manglet tilstrekkelig grunnlag for å reise straffesak mot noen av de ansatte. Riksadvokaten fant det heller ikke bevist at det ble gjennomført ulovlig frihetsberøvelse eller tjenesteforsømmelse i forbindelse med isolering av elevene.

Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling.

Året etter ble skolen stengt og de ansatte sagt opp.

Gori Gunvald arbeidet som psykolog både ved Bjerketun og ved Bastøy i årene 1952–1962. Dagboken hun førte i disse årene ble senere utgitt på Pax forlag.

Filmskaper Morten Gunvald Conradi har sin egen personlige historie å fortelle om motivasjonen bak dokumentarfilmen «Opprøret på Bjerketun». Det var hans mor, Gori Gunvald, som var psykolog på Bjerketun og Bastøy og som varslet pressen om Bjerketun.

Sønn og filmskaper

– Etter at jeg bestemte meg for å lage denne filmen for cirka fem år siden, fant jeg sentrale dokumenter om saken i min brors kjeller, ikke minst mors mange rapporter, brev, artikler og innlegg fra den rettslige høringen i 1961 med mer, sier Conradi til Korsets Seier.

– Jeg fikk også tak i en del dokumenter i saken på Riksarkivet. Jeg ble inspirert av hennes sta og seige kamp gjennom ti år. Hun gjorde en fantastisk innsats for jentene og etter hvert som jeg har fordypet meg i saken, har jeg forstått bedre hvor viktig hun var i sin samtid. Mange har hørt om guttene på Bastøy, men nesten ingen om jentene på Bjerketun. Det håper jeg denne filmen kan gjøre noe med.

Psykolog Gori Gunvalds artikkel i Dagbladet og oppslagene i ukebladene Aktuell og Norsk Dameblad våren 1960 fikk stor oppmerksomhet. I Norsk Dameblad kom psykologen med knallhard kritikk av ledelsen på Bjerketun og departementet for unnfallenhet og neglisjering av varsler om maktmisbruk og overgrep.

I et intervju med Norsk Dameblad i 1960 fortalte skolens psykolog, Gunvald, at hun fikk forbud mot å besøke isolerte jenter: «Jeg var syk av å høre skrikene fra vettskremte, desperate, innestengte piker som rev seg selv til blods i angst og depresjon. Dag etter dag, uke etter uke, ja i halvannen måned lå de der, innestengt alene, med seg selv og sin fortvilelse; skulle de noensinne trenge å snakke med et menneske, da var det vel i en slik situasjon!»

Flere stortingspolitikere krevde nå oppvask og gransking av forholdene.

I 2012 åpnet Oslo kommune opp for å søke om erstatning for barnehjemsbarn. Lise fikk innvilget søknaden med høyeste erstatningssum.

– Men jeg skulle aller helst ha vært disse opplevelsene foruten. Ingen barn burde oppleve noe slikt, sier Lise Karlsen.