Predikant og trebarnspappa spilte data i timevis hver dag

Tor Egon Mikkelsen husker episoden som om det var i går.

En lørdagsmorgen i 2001 har han akkurat gitt barna frokost, og setter seg foran dataskjermen.

Yngstegutten iført pysj spør pappa om de skal leke sammen. Tor Egon blir irritert: «Nå må du slutte å mase, ikke forstyrr pappa når han spiller!» bryter han ut.

Den lille gutten begynner å strigråte.

– Da skjedde det noe med meg: «Hva i all verden holder du på med? Dette er ikke normalt.», forteller Tor Egon.

Han stengte alle kontoene, gikk på forumet og sa takk for nå og at han la spillingen på hylla.

Samme kveld fikk kona Elisabeth vite det. Nå er det over. Ikke noe mer dataspill.

– Hun sa: «Jeg tåler hva som helst av deg, men jeg orker ikke å være alene mer». Da skjønte jeg at det var utrolig nære på at jeg hadde sviktet i ekteskapet, sier Tor Egon, og tårene blinker i øynene.

– Han var rett og slett ikke koblet på oss som familie lenger, forklarer Elisabeth.

Selv jobbet hun kvelder og helger, og hadde ikke sett hvor ille spillingen var blitt for Tor Egon.

– Vi hadde ingen krangler om det. Jeg tror jeg var veldig grei, smiler Elisabeth og klapper på mannen.

Forsvant inn i seg selv

– Tor Egon har aldri vært A4, og jeg har lært meg til å godta og anerkjenne det. Livet mitt hadde vært kjedelig uten han. Jeg safer, han tar risiko. Slik har livet vært, sier Elisabeth.

Hun beskriver en mann som går «all in» når han driver med noe. Tidligere var det fisking, eller akvarier. Elisabeth forteller om at han plutselig kunne komme hjem med hestehjerter som skulle kvernes til fiskemat.

– Jeg så jo at spillingen ga ham noe. Han var glad og entusiastisk. Men han forsvant mer og mer inn i seg selv. Det gjorde meg trist og frustrert.

– Det er nesten som en form for rusavhengighet. Det gir helt klart en lykkefølelse, sier Tor Egon.

En typisk dag for drammenseren var å komme hjem fra jobb, sette på en film til barna, og så var det bare å begynne spillingen. Og sånn holdt han på hver dag.

– Jeg kunne lett spille opp til sju timer daglig, forteller Tor Egon.

At Elisabeth jobbet kveld ble en lykke for familiemannen, men et mareritt for resten av familien. Det som begynte som en uskyldig moro, utviklet seg til å bli en tung avhengighet.

– Jeg skjønte at det hadde gått for langt. Det skal ikke være sånn at jeg prioriterer dataspill foran mine egne barn. I 2001 var det slutt.

Mobbeoffer

Tor Egon vokste opp i Solbergelva utenfor Drammen med familien sin. Industrifamilien hadde dårlig råd selv om faren sto i to jobber, og mamma vasket gulv på skolen kveldstid for å få det til å gå rundt. De leide bolig av kommunen. Der hadde de det de trengte, men ikke mer.

Tor Egon slet med dysleksi på skolen og opplevde å bli heftig mobbet.

– Det var ingen tilhørighet, og jeg ble valgt sist om det var noe. Jeg følte at jeg ikke var verd noe som helst, sier han.

– Jeg hadde ingen ordentlige venner.

Motgangen gjorde ham usikker, ga ham dårlig selvbilde, og etter hvert utagerte tenåringen Tor Egon.

Etter yrkesskole havnet han som sjauer inne i Oslo, før han avanserte til lastebilsjåfør på hverdagene.

I helgene tilbrakte han tiden med en gjeng han ikke ville anbefale noen å ha som venner

– Vi levde for bånn gass og festing. Jeg drakk og sloss og reiste mye rundt i bilen på den tiden. Det var ikke noe liv, forteller han.

Ble ikke kvitt Jesus

På fest i Drammen by møtte han stadig noen ivrige sjelevinnere, unge gutter fra den lokale pinsemenigheten Filadelfiakirken som vitnet for ham om Jesus.

Først var han avvisende. Så begynte det å skje noe merkelig. Alle haikerne han tok med på turene sine mellom Drammen og Oslo, vitnet for ham om Jesus. En av dem ba for den tunge pusten hans, og han opplevde å bli umiddelbart helbredet.

«Det må jo være noe med denne Jesus-fyren», tenkte Tor Egon, og en fredag kveld dro han på ungdomsmøte, alene. Skjeggete og ustelt, med tobakkspakka godt synlig i jakkelomma.

– Jeg var ikke vant til at folk smilte og sa hei til meg. Jeg passet jo ikke inn her. Men likevel følte jeg meg hjemme. Det var noe av det jeg hadde savnet, en sånn tilhørighet.

En av dem som la merke til den unge gutten som kom sent inn dørene, var en 15 år gammel jente. Elisabeth.

– Da jeg så ham tenkte jeg umiddelbart: Han må jeg be for! forteller hun i dag.

Selv hadde hun vokst opp på første rad i menigheten, beskyttet og trygg, og som veldig liten hadde hun en sterk opplevelse under et møte av at Jesus banket på hjertedøra hennes.

«Jesus, kom inn»

– Jeg sa «Jesus kom inn». Da kjente jeg en fullkommen fred og tilfredshet. Jeg smekket døra fort igjen, for jeg visste at dette måtte jeg aldri miste. Siden da har Jesus vært en integrert del av mitt liv. Jeg har aldri hatt troskriser. Jeg vet at Han er der, forklarer Elisabeth.

De to ungdommene med så vidt forskjellig bakgrunn, ble kjent i ungdomsmiljøet i Filadelfiakirken, men aldersforskjellen var stor på den alderen. Hun var bare 15, han 21. Og for Elisabeth var Tor Egons litt rufsete framtoning litt skummel.

Ungdomskoret skulle inn til Salemkirken i Oslo og høre Leiv Holstad preke. Han talte om ensomhet, om å ha det vondt, og om å snu livet helt rundt.

Tor Egon satt og gråt.

– Jeg reiste meg opp, satte pekefingeren mot himmelen og sa høyt: «Jesus, hvis dette er fake, da er du i trøbbel ass».

Den kvelden, 23 november 1985, ga han livet sitt til Jesus. Da han gikk ut av møtesalen følte han at han gikk på luft. Alt var blitt nytt.

Mandagen etter møtte han opp utenfor den kristne bokhandelen i Drammen lenge før det åpnet. Han måtte ha en bibel, i stor predikantutgave, et fysisk bevis for all verden på at nå var det Jesus hele veien.

– Fra da av var jeg på Filadelfia hver eneste dag. Jeg ble kastet ut av den gamle vennegjengen og de gjorde narr av meg. Men ungdomslederne i Filadelfia var fantastiske. Kjell Even Våraker, Per Erik Skogestad, Aril Rudmoen. De skjønte at jeg ikke var helt A4. Jeg hadde alltid følt meg annerledes og strevde med det. Men de aksepterte meg slik jeg var likevel.

Angsten forsvant

Natta til hans første nyttårsaften som kristen sov han på galleriet i Filadelfia, surret inn i en gardin. Han hadde hjulpet til å lage mat til ungdomsfesten.

– Jeg hadde alltid stridd med angst og vonde mareritt om natten, men i Filadelfia kjente jeg meg trygg. «Her kan du ikke røre meg, for her er det Jesus som er sjef» sa Tor Egon høyt ut i rommet, og sov som en barn hele natta igjennom.

Snart ble han døpt av pastor Gunnar Østrem.

– Da hørte jeg nesten hvordan dørene bak meg klappet igjen. Jeg skulle aldri tilbake der jeg hadde vært.

Elisabeth og Tor Egon fant hverandre, mot alle odds.

Ikke akkurat finpusset

– Da jeg skjønte at det var det Gud ville, sa jeg først: «Å nei Gud, ikke han». Han var ikke akkurat finpusset, og jeg var så beskyttet. Men så forsto jeg at det var dette Gud hadde for meg, sier Elisabeth.

Tor Egon på sin side var først livredd for at han skulle ødelegge en så fin kristen jente.

– Alt jeg hadde vært i berøring med til da var jo blitt ødelagt. Hvordan skulle dette gå bra, tenkte han.

De var unge, og det var folk i menigheten som advarte dem. Men et voksent ektepar i menigheten tok på seg oppgaven som åndelige foreldre og sendte dem på ekteskapskurs både før og etter bryllupet.

– De var enestående, men strenge, husker Elisabeth og Tor Egon.

Elisabeths foreldre ble også overtalt, sakte, men sikkert.

De to giftet seg i 88. Elisabeth var 18 år. Tor Egon 24.

– Jeg bestemte meg for å behandle henne som en dronning. Å gjøre henne lykkelig er det morsomste jeg har vært med på her i livet, sier Tor Egon og legger armen rundt sin kjære.

Min engel

– Hun var min engel, og er det ennå. Hun er ankerfestet i livet mitt, og for barna våre, slår han fast.

– Hun oversetter verden for meg når de sosiale antennene mine ikke strekker helt til.

Elisabeth og Tor Egon fikk sitt første barn i 91, internett kom i 92.

Han ble forfremmet fra sjåfør til dataarbeider, «måtte gå med skjorte og greier», og kjente på hvordan disse datamaskinene snakket språket hans der bøkene ikke hadde gjort det.

Og han oppdaget dataspill. Fløy kampfly under andre verdenskrig i «Pacific Strike» og løste gåter i puslespill.

En ny arena

– Jeg fikk en arena jeg kunne være veldig god på. Det fylte tomrommet og sårheten over å ikke få til ting.

Spillene ble en virkelighetsflukt, i en verden som kan være et vanskelig sted å være og tolke, ifølge Tor Egon.

– Da jeg hoppa inn der hadde jeg ingen problemer. Da var jeg på mitt «happy place».

Men opplevelsen med sønnen hadde satt en effektiv stopper for dataspillingen hans. Ekteparet Mikkelsen fokuserte på familie og arbeid i Guds rike.

Årene gikk. I 97 ble det flytting til Bergen for å gå på bibelskole. De følte de trengte det etter som Gud talte tydelig om at de skulle sterkere inn i tjeneste.

Tre unger kom på løpende bånd. De ble fosterforeldre.

Tor Egon og Elisabeth opplevde sterke ting med Gud i hverdagslivet, fra konkrete økonomiske mirakler til fysiske helbredelser. De involverte Gud i livet, fra huskjøp til helse og barneoppdragelse.

Etter to år på bibelskolen i menigheten Levende Ord, bestemte de seg for å bli i byen. Tor Egon kjente at Gud ville bruke ham til å forkynne ordet og evangelisttjenesten utviklet seg.

Elisabeth forteller om opplevelsen av å bli helbredet fra bekkenløsning. I tider hvor de ikke hadde penger på konto og mat på bordet, opplevde de at Gud talte til mennesker om å hjelpe dem med akkurat det de behøvde til rett tid.

Tilbakefall

Så begynte problemene i Levende Ord. Ekteparet Mikkelsen følte Gud sa at de skulle bli i menigheten, selv om de mistet vennskap og flere gode venner flyttet fra Bergen. Det var tøft og vondt. Ensomt. Men de visste at det var riktig.

Da fikk Tor Egon tilbakefall.

Den etter hvert middelaldrende forkynneren og evangelisten forsvant inn i «EVE Online»-universets vev av spionasje, hevn og grådighet, hvor spillerne stikker hverandre i ryggen så fort de får sjansen.

– Å bli mobbet i oppveksten kan skjære bort et stykke av deg som du aldri helt får tilbake. Det som egentlig føles godt, det som løfter deg, ender opp med å bli for mye og drar deg ned, forklarer han.

– Det så ut som menigheten vi gikk i skulle gå utfor bakke. Det var vanskelig. Kirken betydde alt for oss. Igjen ble spillet min «happy place». Jeg spilte natt og dag. Men da kom Gud og ga tydelig beskjed: Dette ikke var veien han hadde for meg. Jeg brukte noen måneder å justere meg vekk fra det, forklarer han.

Det endte med at Tor Egon og sønnen Magnus begge begynte å reise med organisasjonen Barnevakten og holdt foredrag for elever og foreldre om spilleavhengighet.

– Det å tørre å si at man har et problem er det beste rådet jeg kan gi.

Guds trofasthet

Årene har gått og ekteparet Mikkelsen har fått erfare det de selv kaller for Guds trofasthet.

– Når du legger livet ditt i Guds hender, holder Han det han lover, sier Tor Egon.

I 2004 startet Tor Egon et datafirma sammen med en venn. De begynte uten fem øre, og i dag har de ti ansatte og god omsetning. Tor Egon er spesialist på logistikk, økonomisystemer og databaser.

Firmaet gir både han og Elisabeth frihet til å bruke tid på å tjene Gud ut ifra det som i dag heter Credokirken i Bergen.

Credokirken ekspanderer til nye steder: – Gjenoppliver menighetens apostoliske oppdrag

Begge er med i et team som revitaliserer og planter menigheter under Credokirkens paraply. Begge forkynner og deler gjerne plattformen mellom seg når de besøker menigheter.

I tillegg er Elisabeth i gang med å skrive en bok full av erfaringer fra 14 år som fosterforeldre.

De opplever fortsatt Guds overnaturlige inngrep i hverdagen. For fem år siden ble Elisabeth operert på Haukeland for kreft i munnen. Da hun lå livredd på operasjonsbordet, kom sangen «Jeg omgir deg på alle sider, og jeg holder deg i min hånd» til henne, og frykten slapp taket og ble erstattet av fullkommen fred.

I dag er hun erklært frisk. Og så forteller hun at hun for bare en måned siden ble helbredet fra en betennelse i kjeven.

– Livet har til tider vært tøft, men Gud har aldri sviktet oss, slår Elisabeth fast.

Hun ser på Tor Egon og smiler, takknemlig for det fargerike livet hun har fått leve sammen med mannen hun elsker.

Aldri tvilt på hjertet hans

– Jeg har aldri tvilt på hjertet hans. Hodet hans er bare skrudd sammen litt annerledes enn hos gjennomsnittet. Det viktigste er at vi alltid har levd åpent og hatt rene intensjoner. Da kan du tåle mye, sier Elisabeth.

– Kjærligheten har vi aldri holdt tilbake. En bakdør har vi aldri hatt, forsikrer hun

– Så trofast Gud har vært mot oss! Han er en så integrert del av livet vårt at vi nesten glemmer hvor fantastisk det er å kunne ha Guds rikes ressurser å øse av, sier de to og ser hverandre i øynene.

De skal gå tidlig til kvelds, forteller de. Morgenen etter skal de begge forkynne i Pinsekirken i Mjøndalen, og de føler allerede nå at Gud har noen godsaker å by på.

Dataspillet er lagt på hylla for godt. Nå satser de to på den virkelige verden, sammen med hverandre, og med Gud