Professoren vokste opp med å hate kristendommen: – Mange likheter med Paulus

Ikke mange har hørt om norsk-somaliske Paul Thomas.

Han liker best å holde lav profil. Være ukjent. Anonym.

En enslig enebolig på landlige Kløfta i Akershus passer godt den livsstilen.

Her kan han være i fred med datamaskinen, treningsstudio og haugevis av bøker.

Men noe har skjedd i livet til professoren og familiefaren.

Etter å ha gitt ut en selvbiografi tidligere i år, sto han nylig frem som kristen konvertitt i kunnskapsavisen Khrono – som har over 16 millioner årlige sidevisninger på nett.

Artikkelen skapte furore hos enkelte muslimer som beordret ham til å fjerne innholdet.

Paul Thomas lar de holde på. Han vil ikke lenger skjule hvem han er.

Til Dagen utdyper konvertitten hvorfor han trosser trusler og vitner om troen for offentligheten.

– Jeg er ferdig med å leve som en munk. Det er som at Herren sier til meg: «Jeg har ikke lært deg alt dette for at du skal holde det for deg selv».

Gjorde narr av Jesus

Paul Thomas ble født inn i en praktiserende muslimsk familie i Somalia.

Han het opprinnelig Said Omar Ali, før han tok navnet etter den kjente apostelen Paulus og Jesu disippel, Thomas.

– Spesielt Paulus og jeg har mange likheter, sier konvertitten.

Den muslimske gutten vokste opp med å forakte kristendommen og lærte at religionen var en forvrengning av hva muslimer trodde på. Jesus var en person han gjorde narr av.

Likevel var han en nysgjerrig tenåring som likte å utforske det ukjente.

– Jeg var utrolig kunnskapstørst og kunne grave meg dypt ned i ulike temaer i månedsvis for å finne svar. Folk ble nok irritert av mine kritiske spørsmål og jakt etter sannhet.

Den største sannheten skulle han finne på en britisk kostskole i India.

Natt for evigheten

Thomas ble som tenåring sendt av foreldrene over Arabiahavet til kystbyen Mumbai i India for å gå på en britisk kostskole sammen med en rekke andre gutter.

I 1986 opplevde den 15 år gamle muslimen en eksistensiell krise. Han var konstant frustrert og ropte stadig på Allah. Til slutt skrek han ut et ultimatum:

«Hvis du ikke viser deg nå, er du ute av livet mitt».

Samme kveld våknet han i sovesalen. Stående. Blikket var vendt mot hans egen kropp i senga.

– Jeg skriker i sjokk og panikk. Men ingen hører meg. Det er ingen drøm, men samtidig er jeg ikke i min egen kropp. Jeg trodde jeg var død, sier Thomas.

I denne tilstanden opplever han å se en mørkhudet mann i lang drakt og sandaler. Thomas forstår med en gang at det er Jesus. «Du leter etter Gud. Jeg er Gud», sa mannen før han la hendene på skuldrene til 15-åringen.

– I neste øyeblikk kjenner jeg et hav av kjærlighet. Det er umulig å beskrive, samtidig som det er umulig å glemme. Jeg ble frelst den natten i sovesalen og våknet som en helt ny person, sier Thomas.

Han smiler, før en alvorlig rynke i pannen kommer til syne.

– Som professor vet jeg at denne opplevelsen går imot alle vitenskapelige teorier og metoder. Men det skjedde. Hadde det ikke vært for den vanvittige kjærligheten jeg fikk overøst den kvelden, hadde jeg aldri klart å stå støtt i det som ventet.

Brudd med familien

Konverteringen sendte 15 år gamle Paul Thomas på en reise med opp- og nedturer.

Han fikk sin første bibel av en medelev på kostskolen. Der leste han at «Gud er kjærlighet» og «Jeg er veien, sannheten og livet». Alt ga mening for den leseglade, nyfrelste unggutten.

– Mange konvertitter forteller at de møtte Jesus etter å ha lest Bibelen. For meg var det motsatt, smiler han.

Den første smakebiten av kirken fikk han på et husmøte hos en fattig, indisk klassekamerat og hans familie.

Selv om Thomas ikke forsto halvparten av det som ble sagt, gjenkjente han den samme kjærligheten han hadde lest om i Bibelen, og han opplevde et åndelig nærvær som bekreftet at han nå var blitt en kristen.

Men slekten var ikke så glad i tenåringens nye livssyn.

– Mamma rev i stykker alle biblene mine og bøker som handlet om kristen tro. Hun skjelte meg ut og jeg ble utstøtt fra familien. Det er ikke akseptert i Somalia å gå fra islam til kristendommen. Derfor kan jeg ikke dra tilbake uten å risikere å bli drept – også av min egen slekt.

Ublidt møte med Norge

På grunn av vold og borgerkrigslignende tilstander i Somalia på 80-tallet valgte foreldrene til Thomas å flykte.

Familien endte opp i Norge og på Trandum flyktningmottak i Akershus i desember 1989. Da var Thomas 18 år, men forholdet til foreldrene var omtrent like kjølig som den norske vinterlufta.

Motstanden han hadde fått fra sin egen klan i Somalia, fortsatte her fra andre muslimske asylsøkere i Norge.

– Det ble så mye bråk fordi jeg spurte om å få tilgang på en bibel fra biblioteket. Plutselig hadde jeg halve mottaket som skulle «ta meg» for ikke å være en god muslim eller ekte somalier, forteller Thomas.

Han oppsummerer opplevelsene både som absurde og triste.

– Først og fremst var det leit fordi jeg opplevde å få lite hjelp fra de ansatte som skulle komme fra et «kristent land». Det var skuffende, husker jeg. Det kan nok tenkes at jeg ble en forsiktig kristen på grunn av opplevelsene på mottaket.

Fra sjåfør til akademiker

Paul Thomas har levd hele sitt voksne liv i Norge.

I boken sin skriver han om reisen fra å være taxisjåfør i mange år til å bli professor på Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Å jobbe som akademiker føles som å ha nådd et livslangt mål, for den alltid nysgjerrige norsksomalieren.

Han har gjennom årene utgitt en rekke publikasjoner og innlegg som handler om alt fra religion og vitenskap til rasisme og ytringsfrihet.

Nylig var han på NRK-nyhetene for å forsvare bruken av ordet «neger» i offentlige sammenhenger – i lys av at forestillingen «Kvit, norsk mann» tok det bort fra manus etter reaksjoner fra publikum.

– Vi kommer ingen vei med denne type sensur. Som lærer er jeg opptatt av at det skal være rom for å snakke om historien – på godt og vondt – på en åpen og saklig måte. Denne type ytringsfrihet er noe av det jeg virkelig verdsetter med Norge, sier Thomas.

Ingen motsigelser

At han som dedikert kristen jobber som en representant for vitenskapen, ser Paul Thomas utelukkende positivt på.

– For meg er det ingen motsigelser mellom det åndelige og det akademiske. Grunnen er at begge sider søker etter sannhet, reflekterer han og fortsetter:

– Som akademiker er jeg veldig kritisk til religion. Også min egen. Det handler først og fremst om tolkninger og utøvelse av troen. Glem ikke at Jesus kanskje var den aller største religionskritikeren i sin tid da han irettesatte fariseerne.

– Hva har det gjort for ditt kristenliv å leve så tett på akademia?

– Jeg husker jeg ble advart av enkelte kristne om at jeg kom til å miste troen hvis jeg beveget meg inn på universitetene. «Der bor alle djevlene», sa noen. Men for meg har det vært både trosstyrkende- og oppbyggende. Jeg har fått et bredere perspektiv og har lært meg å svare på de spørsmålene og argumentene som en del sekulære akademikere sitter på.

– Må du passe litt ekstra på hva du sier når du underviser?

– Jeg er opptatt av hvilken hatt jeg har på, så jeg står ikke og evangeliserer i klasserommet. Men jeg forsøker å møte alle med respekt og kjærlighet, selv om de tror på Gud, Allah eller ingenting. Jeg tror vi vinner flere sjeler av å være rause med hverandre enn å brenne broer.

Velger bort krangel

De som tror på Allah møter Paul Thomas ofte når han underviser enten studenter eller videregående elever.

Spesielt i bydelen Groruddalen i Oslo kan klasserommene bestå av opptil 90 prosent elever med innvandrerbakgrunn. Mange av dem muslimer.

Støtt og stadig blir han konfrontert med hvor tåpelig kristendommen og andre religioner er.

Men Thomas har hørt det før. Han var selv en av de som latterliggjorde Jesus.

– Konfrontasjon tilbake eller ignorering er aldri løsningen. Vi er nødt til å utfordre og diskutere holdninger når det kommer til rasisme og religionsfrihet. Ellers gjør vi samfunnet en bjørnetjeneste.

Professoren utdyper:

– Mange muslimer får bare impulser fra den arabiske verden og stoler ikke på medier og nyheter fra Vesten. Da er det vår oppgave å eksponere dem for en annen virkelighet. Det skjer ved å ta dem med til synagogen, kirker og bryte ned fordommer.

– Du får det til å høres enkelt ut.

– Det er det ikke. Og jeg har opplevd at vakter har måttet gripe inn i klasserommet fordi noen ble aggressive av diskusjonene. Men hvis du starter med verdighet og anerkjennelse skjer det noe. Du kan trekke frem muslimer som har bidratt til global samfunnsutvikling. Eller nevne at faren til Steve Jobs het Abdulfattah Jandali og var muslim, sier Thomas.

Står opp for kristendommen

Omgitt av et flertall mennesker som ikke deler hans livssyn, merker Paul Thomas at det tenner en gnist i ham.

– Jeg merker at kristendommen har mindre og mindre innflytelse i Norge. Samfunnet blir mer sekulært og det virker som mange kristne kvier seg for å si at de er troende. Det rører noe i meg, sier professoren.

Han mener det er kristne sitt ansvar å minne Norge på hvor mye positivt kristendommen har hatt å si for samfunnet.

– Bare tenk på nestekjærligheten, demokrati og menneskeverdet for eksempel. Jeg tror ikke det er tilfeldig at mange flyktninger søker seg mot vestlige land hvor kristne verdier er forankret.

Bærer ikke nag

35 år har gått siden han selv kom som flyktning til Norge fra Somalia.

På Kløfta er han en del av en huskirke som møtes hver uke. De kaller seg et apostolisk fellesskap med fokus på å vitne om Jesus.

I skyggen av solskinnshistorien om taxisjåføren som fikk doktorgrad og ble professor, ligger fæle opplevelser med rasisme, trusler, utestenging og brutte relasjoner.

Likevel klarer ikke Paul Thomas å bære nag. Han har for lengst tilgitt alle som har gjort ham vondt.

Forklaringen ligger i episoden han opplevde den natten. I sovesalen på kostskolen i Mumbai.

– Den kraften og kjærligheten har båret meg hele livet. Fremdeles får jeg gåsehud av å fortelle om det. Det er mitt vitnesbyrd, sier Paul Thomas.