Profet i eget land

– Vi ble kanskje for godt vant til vekkelse.

Den nypensjonerte pinseskikkelsen Gunnar Jeppestøl tenker tilbake på de vanskelige 80-årene, etterfulgt av de glade 90-årene, etterfulgt av nye krevende tider i pinsemenigheten Filadelfia Vennesla. Deretter snudde det igjen.

Oppgjør

Etter 33 år som forstander er det likevel de fete årene som dominerer over de magre. Under Jeppestøls lederskap har Filadelfia Vennesla femdoblet antall medlemmer fra 280 til 1430 personer. Utpostmenigheter er startet i nabobygdene Birkeland, Vågsbygd og Songdalen. To nye forsamlingshus, en barnehage og en videregående skole er også en del av arven.

Jeppestøl lener seg mot et høyt bord ved inngangen til Oslofjord Convention Senter som ligger i nye Vestfold og Telemark fylke. Pastorer og andre ledere strener målrettet frem og tilbake mellom den enorme møtesalen og leilighetskompleksene ovenfor.

– De første årene som pastor var virkelig en Guds tid, og vi så i gjennomsnitt 50-60 mennesker døpe seg i måneden. Det spesielle er at det skjedde etter en lang periode med mye turbulens hvor vi både vant og mistet mange mennesker, forteller han nærmest spørrende.

67-åringen fremhever noen kvinner i menigheten med sterk bønnenød.

– Den usynlig kraften hadde sterkt effekt. Vi nådde mennesker. Samtidig slet vi med en uheldig kultur og som satt i veggene.

– Hva vil det si?

– Kort sagt var det en veldig kritisk gruppe i menigheten som stoppet alt nytt. Under det første menighetsmøtet jeg ledet måtte jeg faktisk frata tre personer talerett.

– Hvorfor det?

– De splittet og laget så mye uhygge. Det triste var jo at gode folk som kom utenfra enten ble sugd inn i samme kultur eller forsvant ut igjen. De orket rett og slett ikke.

Jeppestøl stilner et øyeblikk før han fortsetter.

– Den kulturen måtte vi ta et oppgjør med.

Landsens gutt

– Jeg merket at kallet ga meg et mandat. I tillegg hadde jeg vært aktiv i Filadelfia siden 1972, vært ungdomsleder en periode og kjente menigheten godt. Jeg kjente menigheten. Vi var trøtte av konflikter og dårlige menighetsmøter.

Jeppestøl snakker litt saktere nå. Han avslutter noen setninger midtveis og prøver på ny.

– Jeg var nok frimodig på den tiden, men man må jo heller ikke bli overmodig.

– Er det et råd til dagens unge pastorer?

– Ja. Og gjør deg avhengig av gode forbedere, og ikke hev deg over folk. Jeg tror nok jeg opplevdes som en mann av folket.

– Hvordan da?

– Jeg var nok en litt enkel person. Ikke sånn «komme her og komme her» og opptatt av titler. Jeg har vært en landsens gutt.

Jeppestøl nøler, avbrutt av latter.

– Ikke dum altså. Skjønner du?

– Folkelig og lite jåleri, mener du?

– Ja, der har du det.

Bygdas sosialkontor

Jeppestøl nikker og smiler til noen gamle kjente som passerer fordi før han plutselig kommer på en annen viktig nøkkel for menighetens vekst på begynnelsen av 90-tallet.

«Tre landsens jenter», innleder han. De gikk ut i parken og tok kontakt med rusmisbrukerne. Jeppestøl forklarer hvordan de ble omtalt som en pest og plage og en skam for bygda.

– Gud gjorde noen virkelige mirakler. Mange ble satt fri, uten å ha vært på behandling.

Jeppestøl minnes «en ikke-troende lege» som kalte Filadelfia for sosialkontoret i Vennesla.

– Slike personlige initiativ fra folk i menighet er største gleden en pastor kan få, og ble en bekreftelse på kallet.

To kall

Det første skjedde på en oljeplattformen der Jeppestøl jobbet i 13 år før han ble midlertidig pastor på fulltid i 1987.

Året var 1978. Oljearbeiderne satt og så på kamp fra fotball-VM i Argentina mens røyken fylte rommet fra sigarettene deres. Jeppestøl satt i bakgrunnen og bladde i en riksavis.

– Omstendighetene kunne ikke vært mer sekulære, utbryter 67-åringen.

Der og da opplevde Jeppestøl at Gud sa: «Du skal forkynne mitt budskap».

– Det kom så plutselig, som en bølge.

Ganske raskt legger Jeppestøl til et stort «men».

– Jeg fikk et kall til å forkynne, men ikke å bli pastor.

Seks år senere opplever Jeppestøl ny tale fra oven. Omstendighetene er motsatte av sist; et bønnemøte i Filadelfia. Der nevner to eldre kvinner for Jeppestøl at pastoren har sagt opp, og at de må be om en ny hyrde. Da opplever unge Jeppestøl at Gud taler til ham på ny. Ordene denne gangen er: «Du er mannen».

– Årene gikk, og jeg gjorde ikke så mye for fremprovosere det jeg hadde hørt. Likevel ble det som Gud sa.

Profet i eget land

Pinsepastorer flest i Jeppestøls generasjon, vitner om en opplevelse av et kall allerede som barn eller ungdom. De dro gjerne inn til hovedstaden for å gå fem uker på bibelskolen til pinsemenigheten Filadelfia Oslo etter fullført artium. Deretter fulgte noen måneder eller år som omreisende predikant før en pinsemenighet kaller dem til forstandertjeneste.

Livet som forstander i Pinsebevegelsen artet seg litt annerledes enn i de fleste andre kirkesamfunn. Lederne ble ikke lenge på én plass, men flyttet til neste menighet etter kun få år.

– Jeg hadde kontakt med blant annet pinsemenigheten i Porsgrunn og Drammen, men jeg kjente at det ikke stemte med mitt kall. Ut av det blå sa Ulf Ekman (grunnlegger av trosmenigheten Livets Ord i Uppsala red.anm.) en gang til meg at han kjente at jeg kom til å bli på ett sted.

– Var det en profeti?

– Han sa han ikke visste, men jeg følte jo det.

Kalt en løgner

Med både veksten, utbygging og planting av nye menigheter begynte pinseledere å nikke anerkjennende til navnet Jeppestøl utover 90-tallet. Noe som førte til at han ble valgt som pinsevennenes leder og talsmann mellom 2000 og 2007.

Men intet tre vokser inn i himmelen og utover 2000-tallet begynte det å ulme i Filadelfia Vennesla. Det toppet seg i 2007. En gruppe kritikere i menigheten mente Jeppestøl var blitt for egenrådig og autoritær med altfor mye stor makt. Enkelte ansatte og frivillige trakk seg fra stillinger og verv. En av dem som ledet motstanden mot Jeppestøl, sa til avisen Fædrelandsvennen at «mange opplever Jeppestøl som manipulatorisk». Sørlandsavisen fulgte opp med å kalle venndølen for løgner, noe de senere ble felt for i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

– Fortsatt forstår jeg ikke helt hva kritikken handlet om. Substansen var vanskelig å få tak.

Jeppestøl stirrer ut i luften. Munnen slurer på bokstaven «mmm» et øyeblikk. .

– Jeg var nok naiv. Ja, jeg var nok det. Det hadde gått så godt i så mange år. Samtidig har det alltid ligget en utålmodighet i vår menighet. Er du barn av vekkelse, så er det vanskelige å akseptere at veksten flater ut. Noen mente jeg var streng. Andre som forkynnerkollega Kjell Haltorp mente jeg var for snill. Fædrelandsvennen omtalte meg som en «stayer».

Alltid konsensus

Jeppestøl fikk i stor grad medhold i to granskninger gjort eksternt og internt i Pinsebevegelsen, selv om den eksterne pekte på svikt i konflikthåndtering og manglende forståelse for lederansvar.

– Hva lærte du av konflikten?

– Vi burde luktet lunten da de ikke ville forklare seg til eldsterådet, men kun på talerstolen under menighetsmøte. Vi tenkte bare at vi ikke har noe skjule. Ingen har syndet, bedratt eller underslått.

Jeppestøl minnes fortsatt i dag følelsen da han skjønte at menighetsmøtet var godt planlagt. Mange mennesker var til stede som ikke brukte å være der.

– Det jeg også lærte var å aldri gå ut med en splittet innstilling, og dermed et splittet eldsteråd. Ta det på kammerset. Oppnå alltid konsensus, eller gå tilbake, la det ligge.

Slipper livsprosjektet

13 år senere trer han av som pensjonist, men byr samtidig på motstand når begreper som «pensjonisttilværelse» og «hus i Spania» lanseres.

– Jeg fikk akkurat en profeti om at jeg nå starter på kallets andre kapittel, så noen vil kanskje si at førstekapitlet var langt.

– Hva skal kapittel to inneholde?

– Vel, jeg skal vel egentlig ikke si det, men jeg har kontakt med å Sarons Dal om å tale og promotere på vegne av dem, svarer han og legger til at han har et bankende hjerte for den muslimske verden.

– Er avgangen vemodig?

– Det er veldig uvirkelig. Jeg sier fra meg noe jeg har brukt over 30 år på å bygge. Vi er blitt bygdas nest største arbeidsgiver med over 80 ansatte.

– Er det tøft å gi slipp?

– Helt klart. Det er mitt hjertebarn, så det er rart si fra seg ansvaret. Men…

Jeppestøl ser oppover, mysende.

– Vi har jo gode folk. Jeg ville ikke gjort jobben min om vi ikke hadde det.

Ungdomsleder med ballast

– Hva vil du savne mest?

– Å være en hyrde. Det å stå sammen. Løfte frem potensialet. Slippe andre til. Gjerne folk som ikke er veldig utdannet.

Jeppestøl begynner å mimre og forteller om en gang han skulle sende ut to misjonærer og en evangelist. Alle var tidligere heroinmisbrukere.

En annen gang følte Jeppestøl at Gud talte til han om å gi lederansvar til én konkret gutt. Det viste seg senere at gutten ikke hadde vært helt ærlig om eget liv, som inneholdt en del festing og hasjrøyking.

Ifølge Jeppestøl ledet han en ungdomsvekkelse i bygda der 120 ungdommer ble kristne.

– Om jeg visste mer, ville jeg sikkert ikke ansatt han. Jeg hadde ikke maktet å se potensialet Gud hadde lagt ned.

– Kan ikke slike ansettelser også være et sjansespill?

– Vel, på lik linje med at Jesus sjanset på Peter, antar jeg. Mannen han kalte en klippe og som han bygget sin kirke på, fornektet, svek og bannet.

– Hva vil du savne minst med pastorjobben?

– Oi, det var et vanskelig spørsmål.

Jeppestøl begynner etter hvert å se rundt etter hint.

– Jeg trives med det meste, men det å få telefoner om tragiske dødsfall og påfølgende begravelser – som selvmord, med endeløs fortvilelse og sorg – er greit å slippe. Likevel, som pastor opplevde jeg også dette som berikende og viktig. I disse hendelsene kunne jeg merke Guds nærhet og kraft. .

Barratt anno 2020

Ettermiddagen lakker og lir. Solen er i ferd å gå ned bak noen tretopper på heia overfor Smiths Venners hovedsete.

Strømmen av pinseledere har begynte å stilne. «Fem minutter igjen til seminar», lyder det over speakeranlegget, mens Jeppestøl tygger på spørsmålet om hva pinsegrunnleggeren i Norge, Thomas Ball Barratt, ville sagt om dagens pinsebevegelse.

– Det første jeg tenker på er at han ville gledet seg over at kvinnene har fått større plass, noe han alltid kjempet for.

Jeppestøl puster ut og lener den ene armen mot hoften med knyttneven, mens han fortsetter å grunne.

– Ellers tror jeg nok han ville vært litt bedrøvet over såpass liten bruk av åndens gaver i menigheten. Han likte å se karismatisk i funksjon. Han var uredd sånn.