Psykiske problemer som følge av vonde krefter

«Dei såg det nok, grannane i dalen, kor stolt eg var av kona mi.»

Dette er Tollaks postulat, det kan imidlertid være livsfarlig å leve med et ukontrollert temperament, som denne einstøingen var utstyrt med.

Romanens tittel er «Tollak til Ingeborg». I den travle julehandelen påkalte den min oppmerksomhet fra fristende bokdisker og pirret min nysgjerrighet. På evig jakt etter «troens spor i ord» ble denne kortfattede romanen inngangsporten til for meg den uutforskede forfatteren, Tore Renbergs litterære univers. Under lesingen skjønte jeg jo snart hvorfor stavangerforfatteren får terningkast seks i nærmest alt han publiserer!

Framfor presten og pesten

Hvis en far gjør det motsatte av hva Skriften lærer, kan det få heftige konsekvenser. En far oppfordres til å «lære den unge den vei han skal vandre». Hva gjorde far til Tollak i de årene sønnens elastiske barnesinn skulle formes? Han forbannet kirken og prester og kom med følgende ondsinnede tirade mot sønnen: «Prestane, dei holder du deg unna – eventyrforteljarar, maktfolk, katolikkane verst, hundreår etter hundreår med bedrag og korrupsjon.»

Skriften sier at «den som sår i sitt kjød, høster fordervelse av kjødet».

Ekteskap med standsforskjell

Men moren da? «Hun såg alltid en annan veg når far kom med desse tiradane.» Tollak innrømmer at «eg trur mor gjekk og bad for seg sjølv når ingen såg henne». Dette gjorde inntrykk, dette glemte han aldri, men så føyer han til, «Kan hende gjorde Ingeborg og det», altså ba til Gud «når ingen såg henne».

Jon Michelets bøker er overlesset med innsiktsfulle henvisninger til kristen tro

Men i dette ekteskapet da – Tollak og Ingeborg? «Eg elska henne så høgt som nokon mann har elska ei kvinne, og eg forbannar helveteskreftene som...» Om dette ekteskapet kan man si – ingen symbiose, stor standsforskjell!

Disse vonde kreftene besetter Tollak – det ser ut til at både Ingeborg, sønnen Jan Vidar og datteren Hillevi får psykiske problemer. Maktmennesker som tyr til vold, som skaper frykt – hjelp!

Tollaks svigerfar, Gunvald, måtte ha observert noe da Tollak før ekteskapet med Ingeborg ble konfrontert med følgende uttalelse: «Du blir ein tragedie – for henne og for oss alle». Og da de tok til seg Oddo, visste Ingeborg hvilke utfordringer det førte med seg: «Det blir ikkje lett, slik som han er, evneveik.»

Appetittvekker

Jeg håper denne petitartikkelen vil gjøre den leselystne løven inni deg skikkelig sulten, så den kan jakte god litteratur. I denne intense romanen finner den et appetittvekkende kjøttbein som den først og fremst kan kose seg med, slik hensikten er med gode bøker. Dernest vil den i sin besettelse bekrefte menneskets kompliserte atferd og gi innsikt i psykologiens fasetterte verden, slik den kommer til uttrykk både i den rurale, bumsete ektemannen og den mer urbane, stilige fruen. Her kan man snakke om stor standsforskjell – en dårlig symbiose.

Ateistens fascinasjon for Gud

Men for spenningens skyld holder jeg tilbake to viktige opplysninger. Ved å røpe dem, ville jeg slått to spiker i dekket og punktert hele narrativet: Det gjelder hemmeligheten vedrørende Oddo og en utrolig odiøs hendelse det ikke skal piple en dråpe fram fra, som setter deg på sporet – du må lese selv og oppdage!

Endring av atferd

Side femti begynner slik: «Den mørke tida kom, ho seig inn, slik nattdisen kryp over markene.» Ringer det ikke en bjelle hos Tollak når han gjør følgende fire observasjoner vedrørende ektefellen:

1) «Ho som pleidde å gå fritt i rommet, gjekk og drog seg inntil veggene». 2) «Ho som alltid hadde gått med kroppstronge skjørt og blusar og kjolar, begynte å gå i noko slags telt – ein ny stil i kleda, dei var så store». 3) Tollak la merke til øynene: «Ho som alltid såg dei ho møtte rett i ansiktet, slo dei ned.» 4) Tollak fortsetter: «Det siste eg la merke til, var at ho gjekk og la seg tidleg om kveldane, til og med før meg.»

Hvis en ektefelle observerer slik atferd hos sin bedre halvdel, bør det ringe noen bjeller.

«Hent presten!»

Tollak kneiser i stolthet over at «Eg og far, vi har aldri sleppt fantasiskapnadane inn på vår grunn.» Tollak latterliggjorde dem som var i sjelenød før de døde: «Det er ikkje noko eg synest verre om, enn ein olding som ligg og rallar på det siste og begynner å rope på Jesus, slik far gjorde. Han svikta seg sjølv, alt han hadde lært meg.»

Det nådeløse bygdetrollet

Tollaks far var stolt og viste dødsforakt da han var stor og sterk, maskulin og muskuløs. Gammel og med begynnende skrøpelighet, ble han tydeligvis engstelig for det futuriske og ukjente: «Hent presten, Tollak!». Tollak raste: «Eg hentar ingen prest, far. Ikkje til deg.»

En mildere bror, Lars Åge, sørget for det. «Far døydde den natta, han jamra og bar seg og ropte på Herren og song på gamle salmar, og smertene sa dei, var svære, men han hadde snakka med presten og fått lovnad om en plass blant dei frelste.»