Puben i Finnmark som ble til et menighetshus

– Alt var mørkebrunt og over alt stinket det av gammel pub. Det var ikke akkurat noe hallelujastemning.

Jaana Walle jobber som tolk og menighetssekretær i Tana kirkelig fellesråd i Finnmark.

For 15 år siden var menighetshuset hun nå befinner seg i en nedslitt pub ved navn Foxy. Ved siden av henne sitter tidligere kirkeverge Kirstin Biti Johansen og pensjonist Solveig Pettersen.

Kvinnene mimrer tilbake til hvordan det en gang så ut i det som i dag er et lyst og åpent lokale – hvor alt fra babysang til pizzakveld for ungdommer finner sted.

– Det er mange sorger og gleder i veggene her. Der det er kontorer nå var det dansegulv før. Lokalavisen skrev «det gikk fra vin til vann», forteller Johansen med et smil.

Jaana Walle var blant dem som jobbet for at de ansatte i Den norske kirke skulle komme seg ut av de trange lokale de delte med kommunen tilbake i 2007.

– Her har vi en helt annen frihet. Men det kostet mange tusen dugnadstimer, sier hun.

– Trangt om plassen

I 1964 ble kommunene Tana og Polmak i Finnmark slått sammen og et nytt kommunesenter ble etablert ved Tana bru.

Området, som den gang for det meste besto av uberørt natur og utmark, har utviklet seg til å bli et trafikknutepunkt for Øst-Finnmark. Underveis vokste det fram både skole, barnehage, rådhus og helse- og omsorgssenter. Men et menighetshus og en kirke manglet i faunaen av institusjoner.

De ansatte i fellesrådet måtte dele lokaler med kulturetaten i det som kaltes miljøbygget.

– Det var trangt om plassen. Presten og tolken var de eneste som hadde et eget kontor. Vi følte vi ikke akkurat var de som sto lengst fremme i køen hos kommunen, forteller Walle.

Så et potensial

Til slutt var det rådmannen som i 2007 kom med forslaget om kjøpe Foxy pub som var lagt ut for salg. Den lå et par hundre meter ned hovedveien.

Ideen fikk blandet mottakelse hos kirke-folket.

– Mange tenkte først at kombinasjonen mellom pub og et menighetshus var absurd. Men så begynte man å se potensialet i det store bygget, forteller Walle.

– Gud gjør noe nytt hele tiden, så egentlig er fortiden til bygget irrelevant. Det er menneskene på innsiden som teller, sier Solveig Pettersen.

Da fellesrådet ga grønt lys til flyttingen, startet den ekstreme forvandlingen.

Jobbet på skift

Over 50 dugnadsarbeidere meldte seg til tjeneste for å få jobben gjort.

Alt fra ansatte i fellesrådet til ivrige pensjonister og andre frivillige jobbet på skift morgen og kveld.

Teppene ble revet opp og bardisken løsnet. Rørene som førte øl fra store tanker bak kjøkkenet måtte dessuten fjernes.

– Noen av karene måtte åle seg fram i blinde og på rygg i kjelleren for å skru løs rørene. I rørene lå det ølrester igjen og byggekomiteens leder, som aldri hadde smakt alkohol før, opplevde å få sprut av øl i munnen og over hele seg, forteller Johansen og ler.

Fellesrådet har samlet på mange bilder som viser hvordan det så ut før og underveis i byggeprosessen.

– Alle la igjen en enorm innsats. Vi er så takknemlige for alle som bidro til å få bygget ferdig. Det er jo ikke til å kjenne igjen, sier pensjonisten som jobbet som kirkeverge mellom 2007 og 2018.

Velsignet bygget

I 2008 var de brune veggene blitt lyse, bardisken erstattet med et lite alter, dansegulvet med kontorer og dansegulvet med kontorer.

Bygningen ble velsignet i to omganger. Vikarprest Leif Sommerseth velsignet bygningens kontorfløy som først ble ferdig.

Sokneprest Janos Kona velsignet hele bygningen ved den offisielle åpningen høsten 2008.

Snart 15 år senere, kan kvinnene slå fast at overgangen har vært vellykket.

– Flyttingen har vært en velsignelse for alle. Bare det å ha et eget menighetshus gir oss en mye større frihet og motivasjon i hverdagen, forteller Jaana Walle.

Men det er ikke bare de ansatte i kirkelig fellesråd som har hatt glede av menighetshuset.

– Bare denne uka skal vi ha barselgrupper og ungdomssamlinger her, i tillegg til et møte for Finnmark Indremisjon. Det er flott at flere kan bruke lokalene, sier kirketolken som er født og oppvokst i Finland.

Første søndag i advent arrangerte de gudstjeneste og åpning av adventstiden her med fullt hus.

Ønsker seg kirke i sentrum

Selv om Tana bru, ifølge kvinnene har blitt et pulserende kommunesenter gjenstår fremdeles det de mener er det aller mest vesentlige; en kirke.

Rundt om i bygder og grender i Tana kommunene finnes flere gamle kirker, men det relativt ferske sentrum står uten et gudshus.

– Det er helt absurd at det ikke er en kirke her, sier Solveig Pettersen. Hun har stått på i mange tiår for at Tana bru skal få en kirke.

Ikke bare har hun stått i bresjen for en å starte en stiftelsen Tana bru Arbeidskirke, hun har også servert lapskaus og rømmegrøt og arrangert bingo og loppemarkeder. Alt i håp om å samle inn nok penger til byggingen.

Stiftelsen planla å bygge en arbeidskirke med tilhørende barnehage.

Barnehagen ble bygd, men kirken uteble ettersom det ikke var finansiering til dette. Det hører med til historien at denne barnehagen skal erstattes av ny barnehage i 2022.

– Gang på gang har kommunen prioritert enten en ny barnehage eller andre institusjoner. Kirken har bestandig blitt satt lenger tilbake i køen, forteller Pettersen.

Gir ikke opp

I 2016 ble Tana bru kirkeforening stiftet som støtteforening til innsamling av midler til ny kirke.

I menighetshuset har de en egen bøsse med fellesrådets tegninger av hvordan en ny kirke kan se ut og hvor mye de mangler i kroner og øre for å samle inn de nødvendige prosentene som kommunen krever.

Til sammen har de samlet inn 1,5 millioner kroner.

– Kirker bygges der folk bor. De som bor i Tana bru må reise 24 kilometer for å komme til Tana kirke eller tilsvarende til Polmak kirke. Det er ikke riktig, sier Jaana Walle.

Hun forteller at bosetningen har endret seg med årene og at reiseavstandene gjør at mange ikke har mulighet til å komme seg til en kirke.

Kirstin Biti Johansen har vært med på å utarbeide et dokument som viser at fellesrådet har alle planer klare for en ny kirke, men mangler finansiering.

– En kirke her vil bety enormt mye for identiteten til de som bor her. Kirken er med fra vugge til grav, gjennom dåp, konfirmasjon, vielser, begravelser og andre handlinger. Jeg tenker mest på den oppvoksende- og den eldre generasjonen, sier Johansen.

Solveig Pettersen, som beskrives som en ildsjel av kirkeforeningen, innrømmer at det er tungt å gang på gang oppleve at det ikke skjer et gjennombrudd.

– Men vi gir oss ikke. Vi ber om at vi her i Tana bru til slutt skal få vår kirke. Guds vilje vil skje, sier Pettersen.