Randi (75) ble avvist ved fødselen: – Jeg følte meg forkastet

«Hvem kan elske meg hvis ikke engang min egen mor gjør det?» tenkte Randi Holm. Nå har hun skrevet bok om veien ut av et tornekratt av løgner hun trodde om seg selv.

– Jeg skulle egentlig ikke vært født, sier Randi Holm. Det ble hun fortalt av sin egen mor.

Nå, mange tiår senere, når hun har nådd livets høst, ønsker hun å fortelle sin livshistorie.

I boken om sitt liv «Torner har roser», utgitt på Sisik forlag, deler forfatteren ærlig og sårt om en vond oppvekst med avvisning og forkastelse fra sin egen mor.

– Denne boka har jeg skrevet, først og fremst til mine barn, men også til andre kvinner. Håpet er at den kan hjelpe noen til å finne veien ut av tornekrattet litt raskere enn jeg gjorde, sier Randi.

– Jeg fikk en del tornestikk tidlig i livet. Løgner om meg selv som har etterlatt sine spor. Disse får du presentert først, i bokens siste kapitler kommer rosene, og de er det heldigvis mange av, forklarer forfatteren.

Grudde seg til å ta i meg

I boken beskriver hun blant annet en hjerteskjærende situasjon fra barndommen som har satt sitt sterke preg på henne:

«Jeg la deg her, sa mor og pekte på det runde bordet i dagligstua. Nabokonene sto rundt mens mor pakket ut babyen. Ingen sa et eneste ord, det var fullstendig taushet. Foran dem lå en kropp som bare var skinn og bein, Slett ikke noe vakkert syn. Mor som ikke hadde stelt meg i løpet av de ukene på sykehuset, fortalte meg at hun grudde seg til å stelle meg».

Omstendighetene var at moren hadde blitt frarådet å få flere barn etter en komplisert fødsel. Legens ordre hadde gjort morens livmor til forbudt område.

Likevel ble hun gravid igjen. Det gjorde henne sint og redd. Det skulle bli skjebnesvangert for den lille datteren som senere så dagens lys.

Var atskilt

– Mor ble så lenge på sykehuset, og jeg lå atskilt fra henne og gråt. Den viktige mor-barn nærheten uteble.

Det hjalp ikke at moren fikk en barnepike til å ta tak seg av henne. Det førte bare til at det ble enda mindre kontakt.

– Da min mor fortalte meg dette i oppveksten, var mitt eneste ønske at hun hadde slått armene om meg og fortalt hvor inderlig glad hun var for at hun hadde fått meg, at legen hadde tatt så feil. Men både omfavnelsen og de gode ordene uteble, forteller Randi.

– Det var ikke lett for mor da hun oppdaget at et nytt liv var på vei. Hun fortalte meg at hun var veldig sint mens hun gikk gravid med meg. Dette kom nok av at hun var fryktelig redd for det forestående. Hun hadde i tillegg kommet i en situasjon som legen sterkt hadde frarådet, forklarer Randi.

På gården i Vestfold vokste det derfor opp en liten jente som opplevde seg overgitt og forkastet av sitt eget opphav.

«Var jeg ønsket?», var det store ubesvarte spørsmålet som både bevisst og ubevisst preget oppveksten. Hun fikk aldri noen bekreftelse på at moren var glad i henne.

Resultatet ble en sjenert og fryktsom jente der selvbildet var lik null.

Hun følte seg mindreverdig og trodde at hun måtte gjøre seg fortjent til kjærlighet.

Ubetinget kjærlighet visste hun ikke hva var.

Skammen var total

– Skammen var total. Jeg levde et liv preget av forkastelse, frykt, skyld og skam. Jeg husker at jeg følte på håpløshet og manglende livsmot, forteller hun.

For den unge jenta ble livet bare noe hun måtte tåle. En fjern far og et pietistisk religiøst hjem der Gud var den strenge dommeren, hjalp heller ikke på livslysten.

– Jeg var veldig redd for Gud. Han var streng. Indremisjon var for lettvint for oss, så vi gikk på møter i noe som var en pietistisk gren Indremisjonen.. Gudsbildet som preget dette miljøet var «Vær forsiktig lille øye hva du ser, for vår Fader over der han ser ned på jorden her...».

Egen familie

Randi Holm og mannen har bodd i Oslo etter at de giftet seg..

Sammen har de fått fem barn, hvor det ene barnet er i himmelen. De to har hatt sitt åndelige hjem i Pinsekirken i Sandvika i 36 år, og Randi har i mange år vært med i lederskapet av det kristne kvinnenettverket Aglow International.

Det tok lang tid før hun greide å forstå hva oppveksten hadde gjort med henne. For selv om hun følte på mindreverdighet, var det ikke slik omgivelsene så henne.

For dem var hun en dyktig og pliktoppfyllende jente.

– Det var veldig forvirrende, sier Holm.

– Da jeg fikk spørsmål om å holde 17. mai-talen for bygda, eller at de ville ha meg som leder for ungdomsorganisasjonen 4H i bygda, skjønte jeg ingenting. Jeg sa selvfølgelig nei til begge deler.

Randi var overbevist om at hvis de visste hvem hun virkelig var, ville de ikke likt henne eller trodd på henne.

– Den følelsen hadde jeg helt til jeg var voksen og fikk spørsmål om å ta ansvar i menigheten, forteller hun.

Da hun senere traff han som skulle bli mannen hennes, reagerte hun også ut fra sine mindreverdighetskomplekser.

«Trodde ikke at noen kunne elske meg»

– Da han sa at han var glad i meg, tenkte jeg at «det kan du si fordi du ikke kjenner meg. Hadde du kjent meg, hadde du ikke sagt det».

I senere år har hun tilegnet seg mer kunnskap om hva som skjer med et barn som ikke oppnår kontakt med sitt opphav.

– En rekke overlevelsesstrategier trer inn. En nyfødt som atskilles fra sin mor i mange timer eller dager etter fødselen, påføres blant annet frykt for å bli forlatt.

Dette har Holm kjent på langt inn i voksen alder.

– Kroppen hadde ikke glemt. Den har sin egen minnebok.

Randi forteller om en dyptsittende opplevelse av å ikke fortjene lykke.

– I ekteskapet, kunne jeg oppleve at i situasjoner når jeg skulle ha vært aller mest lykkelig, da kom det en veldig dyp, sår gråt opp i meg. Det var overveldende. Etter noen år med helbredelsesprosesser, ble gråten heldigvis byttet ut med glede og latter, forteller Randi.

Den store forandringen i Randi Holms liv kom i ungdomsårene.

Hun kom i berøring med den karismatiske vekkelsen tidlig på 70-tallet, og fikk se og oppleve at Gud ikke var den strenge dommeren, men en kjærlig far.

En helt ny frihet kom inn i livet hennes.

Fra løgn til sannhet

– Jeg opplevde at når Jesus fikk komme til og rense ut de løgnene som hadde viklet seg rundt tornene i mitt liv, og bytte det ut med sin sannhet og kjærlighet til meg, da kom rosene fram, beskriver Randi.

Hun var på leit. Hun leste mye i Bibelen og tenkte mye. En traktat hun hadde fått i postkassa forklarte frelsens vei, men med sin religiøse bakgrunn tenkte hun at dette var altfor enkelt.

– Jeg hadde mange løgntanker både om meg selv og Gud og andre mennesker, derfor ble det en veldig kampfull vår før jeg endelig kunne tro Ordet slik som det står.

Da Randi hadde bekjent sine synder og mottatt tilgivelse, opplevde hun en enorm glede fylle hele seg.

– Nå hadde jeg det så godt at tynne meg gikk opp ti kilo på bare seks uker!

Det var en jente hun ble kjent med en sommer, som åpnet øynene hennes for at det gikk an å leve som en glad kristen.

– Hun hadde det jeg trengte. Vi begynte å brevveksle, hun sendte meg bibelvers som jeg pugget, fra sommeren fram til nyttår. Det gjorde underverker.

Så pånatten 1. nyttårsdag 1968, ga Randi Holm livet sitt til Jesus

– Det var som om Guds ja til meg, traff et ja fra meg til Ham. Det var nesten som en unnfangelse. Det tok noen måneder før jeg fortalte det til noen.

Det fulgte noen år der hun var tett på den karismatiske vekkelsen og fornyelsen. Hun fikk et rikere liv og gikk i en bibelgruppe ledet av en nyåndsdøpt metodistpastor, og i Oslo gikk hun på «Dypere Liv»-møter, som var en fornyelsesbevegelse på 70-tallet.

Ny forkastelse

Neste torn skulle imidlertid bli dåpen. Da hun ble overbevist om at hun måtte døpe seg som troende, ble det jordskjelv i Holms religiøse hjem.

– Min mor ønsket heller at jeg trakk på gata enn at jeg ble døpt. «Hadde du enda gått på gata. Må du gjøre dette mot meg, kan du ikke vente til jeg ligger under tua? Du er den første som gjør dette i vår familie, som er forført av mørkets ånder» sa hun.

Hun sto alene igjen. Familien og alle vennene hennes trodde at barnedåpen var det eneste rette. Han som hadde blitt kjæresten hennes også.

– Jeg gjorde det slutt med ham på grunn av dåpssynet, forteller Randi.

På tvers av hennes egne planer havnet hun på bibelskole i Sarons dal i Agder.

– Det var deilig og bare sette seg ned og suge til seg Guds ord, husker hun.

I 1975 kom hun til Oslo. Gamlekjæresten hadde ikke gitt opp håpet. To års trofast venting endte i ekteskap, og de to slo seg ned i hovedstaden.

– Endelig turte jeg å tro på at han elsket meg. Selv om jeg hadde gjort det slutt, ventet han på meg. Jeg kunne ikke lenger tvile på at han var glad i meg, sier Randi og smiler lykkelig.

Helbredelsesprosess

Holm opplever at helbredelsen hennes har skjedd skritt for skritt, som en prosess.

Hun berømmer all hjelp og forbønn hun har fått i hjemmemenigheten i Sandvika. Like så alle ekteskapshelgene og familieleirene i Ungdom i Oppdrags regi, som familien har nytt godt av.

Tjenesten i Aglow har latt den tidligere så selvutslettende jenta, skinne.

I en sammenheng hadde en kvinne en hilsen til henne: «Du skal få oppleve en kjærlighet du aldri har kjent maken til. Jeg har satt deg i Aglow for at du skal komme fram. Du har vært i det skjulte.»

– Det ble nok sagt mer, men det var dette som traff meg. Det traff så kraftig at jeg etterpå gikk opp på hotellrommet mitt og gråt og sa: «Å Gud, du vet at jeg ikke har noe ønske om å komme fram. Ikke noe behov for å stikke meg fram, stå foran folk …» Jeg følte at Han svarte: «Jeg vet det, men jeg vil det, for jeg vil vise fram mitt verk i deg».

Aglow-leder

I ettertid har hun som sekretær og styremedlem på nasjonalt nivå fått frimodighet til å stå fram og lede og forkynne i mange sammenhenger.

– Jeg fikk en spesiell drøm. Jeg så min egen fødsel, og jeg kom ut som et barn i et nett, slik som man finner på en surret stek. Så fikk jeg se hvordan dette nettet forsiktig be løsnet rundt meg, og det fantes ikke et eneste spor etter nettet igjen.

Det er slik Randi føler livet har vært. Hun har blitt satt fri, helbredet. Det finnes ikke lenger spor etter det vonde som var. Tornene er byttet ut med roser.

En av rosene hun beskriver i boka, som forfatteren selv kaller den aller vakreste av dem alle, fikk hun også i en drøm.

– Jeg så mor langt borte der jeg sto i et åpent landskap. Hun ropte til meg i en varm tone: «Du får komme med anklagebrevet ditt da, Randi.» Jeg beveger meg mot henne, og opplever at jeg har mitt eget skyldbrev. Og det er sannelig ikke noe bedre enn hennes. Vi møtes og forsones og sammen går vi bort til korset og spikrer begge brevene fast.

Denne drømmen gjorde noe med Randi. Når hun nå ser på bilder av moren, kan hun kjenne på helt nye følelser for henne.

– Hun bar meg fram til det livet jeg fikk i gave og som jeg mer og mer kan takke for, sier Randi.

Oppreist

Randis nye liv fikk også konsekvenser for barna hennes. I utgangspunktet hadde hun vært redd for å bli mor selv. Tenk om hun overførte noen av sine traumer til barna?

– Søsteren min sa en gang at hun var overrasket over at jeg kunne gi så mye kjærlighet til barna mine, jeg med min bakgrunn. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle overøse barna mine med all den kjærligheten jeg ikke selv opplevde som barn.

Hun vet at å gi barn trygghet og kjærlighet helt fra fosterstadiet, er viktig.

I dag er Randi Holm en oppreist kvinne. Alle sårene som tornene satt i, trengte å bli behandlet. Tornene måtte trekkes ut, sårene bli renset og salve måtte legges på.

Da først kunne rosene dukke opp.