Religionsfriheten er ikke absolutt

I anledning vedtaket til Statsforvalteren i Oslo og Viken om å nekte utbetaling av statstilskudd til Jehovas Vitner, har Karl Andreas Jahr en kommentar i Korsets Seier 4. februar i år. Innlegget gir grunnlag for noen kommentarer.

Retten til fri religionsutøvelse er en lovbeskyttet rettighet som inngår i et nøye avstemt internasjonalt rettssystem som Norge har forpliktet seg til å følge.

Jehovas vitner kan miste registreringen som trossamfunn

Både den Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen(EMK) artikkel 9 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18 er inkorporert og gitt forrang i norsk rett.

Konvensjonene differensierer mellom tanke-, samvittighets og trosfrihet som en indre frihet på den ene siden og retten til fri religionsutøvelse på den andre. Den første handler om menneskets indre rom (Forum internum), mens det siste handler om hvordan troen manifesterer seg i religionsutøvelse og praksis, offentlig og privat. (Forum eksternum).

Det er en utbredt misforståelse om religionsfriheten blant enkelte av rettighetens forsvarere, at friheten er absolutt. Når vi snakker om det personlige indre rommet er dette korrekt. Her kan ikke myndighetene innføre restriksjoner eller sanksjoner.

Det stiller seg annerledes med retten til religionsutøvelse. Her skiller ikke religionsfriheten seg fra konvensjonenes øvrige rettighetsgoder: Retten til privatliv, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet. Stater kan på gitte, men strenge vilkår gjøre innskrenkninger i disse goder. Covid-19-restriksjonene er et nærliggende eksempel.

Restriksjoner etter art. 9 i EMK må for det første ha et lovgrunnlag. Har de ikke det, faller de. Deretter må saken vurderes ut fra formålet inngrepet søker å ivareta: Den offentlig trygghet, orden, helse eller moral og andres rettigheter og friheter. I tillegg må tiltaket være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Det innebærer blant annet at det ikke er andre handlingsalternativer som kan fremme formålet. Dessuten må tiltaket være proporsjonalt og ikke uforholdsmessig inngripende overfor for den eller de som rammes.

Det blir derfor feil når Jahr fremstiller Statsforvalterens vedtak om å nekte Jehovas Vitner statstilskudd som et eksempel på reaksjon mot standpunkter «som får storsamfunnet til å steile». Han fortsetter: «Neste gang kan det være statsforvalteren vurderer hver enkelt menighets syn på homofili, kvinner i lederskap eller abort.»

Saken fremstår ifølge Jahr som et eksempel på at staten begynner «å forfordele aktører og meninger de liker.» At forfordele betyr det motsatte av å favorisere, er sak for seg.

Nå kommer det religiøse smakspolitiet

Staten er imidlertid bundet av internasjonal lov og kan ikke foreta seg noe på religionsfrihetsfeltet basert på vilkårlige sympatier eller antipatier.

FNs hovedforsamling, FNs menneskerettighetskomité og den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har kommet med autorative erklæringer, tolkningsuttalelser og domsslutninger som avklarer religionsfrihetens rettslige innhold og rekkevidde.

Trossamfunns rett til indre selvstyre og til å fastsette standarder for dem som skal være ledere er eksplisitt understreket.

Teologisk begrunnede syn på samliv, krav til ledere og tillitspersoner og intern organisering er beskyttet under religionsfriheten. Dette reflekteres også i unntaksadgangen i gjeldende diskriminerings- og arbeidsmiljølovgivning.

Et restriktivt syn på abort er et legitimt politisk standpunkt og utgjør ikke et lovformelig grunnlag for å nekte tilskudd.

Statsforvalterens reaksjon mot Jehovas Vitner er ikke først og fremst en reaksjon mot meninger, men mot praksis man mener er lovstridig. Praksisen påstås å underminere andres rettigheter og friheter, inklusive barns rettigheter.

Dersom departementet opprettholder avslaget, er det ikke meg imot at saken avklares i rettssystemet, om nødvendig i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. En autorativ rettslig vurdering av den nye trossamfunnslovens sanksjonsparagraf, §6, opp mot artikkel 9 i EMK vil være nyttig.

I den politiske debatten demonstrerer også politikere sin uvitenhet. De baserer seg ofte på synsing om rettstilstanden slik de innbiller seg at den er eller ideelt sett ønsker den skulle vært utfra egne ideologiske preferanser.

Den uregulerte boikott-kulturen som skjer mot troende enkeltmennesker og religiøse organisasjoner er også en bekymringsfull utvikling. Dette kan dreie om rettslige aspekter ved religionsfriheten og diskrimineringsvernet.

Men det handler i større grad om folkelige mobilisering rettet mot mennesker og miljøer med synspunkter man ikke liker og derfor ønsker å utestenge fra viktige arenaer og ramme omdømmemessig og økonomisk.

Jeg er enig med Jahr i at dette er et paradoksalt og ikke minst urovekkende fenomen i et liberalt demokratisk samfunn.

Saken om Jehovas Vitner ligger derimot på et annet plan.

Tusener av Jehovas vitner var blant dem som ble utryddet eller satt i konsentrasjonsleirer