Resultat eller frukt?

Som gammel sitter jeg og tenker tilbake på livet. Hva ble utrettet, hvor er resultatene, ble det slik jeg hadde håpet? Den slags bekymringer angår ikke bare oss gamle. Mange unge har sagt til meg at de så gjerne ønsker å gjøre en forskjell med sitt liv, men vet ikke riktig hvordan.

Som odelsgutt fikk jeg høre at det var enhver bondes plikt å overlevere gården til neste generasjon i bedre stand enn den var da den ble overtatt. (Et regnskapsmessig ’positivt driftsresultat’ bør man kanskje ikke tilstrebe. Det forutsetter at man har tatt inn mer enn man har gitt ut. I Guds rike bør det vel være motsatt.)

Hva så med menighetsledere som tross helhjertet innsats gjennom et langt liv, nå ser at menighetsflokken og -gløden bare skrumper inn? Jeg har møtt misjonærer som spør seg: «Var det verdt det?»

Som diakonale arbeidere har de sett lite som kan betraktes som varig stående etter seg. Ikke har de fått navnet sitt knyttet til noen nybygd kirke eller noe kirketak heller.

«Det eneste som står igjen etter meg her i Afrika, er en do!» sa en til meg. Jeg måtte replisere: «Men kanskje du med doen din har reddet mange fra sykdom og tidlig død!»

Å bedre sanitærforholdene er nemlig noe av det viktigste vi kan gjøre. Men når så de synlige resultatene uteblir, er det lett å bli nedfor.

Min mor, husmor på et lite bruk, og med åtte fødsler bak seg, sa: «Alt jeg har gjort, ligger nå i do.» Jeg forsto hva hun mente når jeg så køen foran utedoen etter middagen.

Når ambisjonene er høye, blir fallhøyden stor. Å høre at resultatene kan vise seg først etter flere generasjoner, kan være trøstende; iallfall om man har arvtakere. Det bør også inspirere oss til å satse på undervisning, videreføring av det vi har fått; jamfør Paulus’ anmodning til sin arvtaker, Timoteus (2 Tim 2,2).

Jeg sitter og ser på en naken rogn i hagen. Hvilke resultater strebet den etter, tro, før trosten kom og tok alle bærene? Som alt annet liv ønsket den seg vel et resultat i form av etterkommere. Bortenfor hagen, ved den andre enden av åkeren, står det et ensomt rognetre.

Hvordan kom det dit? Sannsynligvis via frø som hadde passert magen på en trost. Rognen tenkte nok ikke på trosten, men fuglen hadde behov for frukten; og slik ble den, uten å vite det, bærer av det gode resultat. Nytt liv ble til fordi det var livsens frø i frukten den hadde spist. Naturen er full av slike ’lurerier’.

Mange mennesker føler at deres livsverk står ribbet etter angrep fra ’alskens fugler’. Men kanskje vil det vokse opp noe nytt på et uventet sted? «Kast ditt brød på vannet, med tiden vil du finne det igjen», sier Forkynneren (Fork 11,1).

Mange har nok trøstet seg med det ordet; muligens også de første misjonærene som kom til Kaziba i Kongo på 1920-tallet. Blant andre, tok de seg av to foreldreløse barn, ga dem klær og skolegang. Lite visste de da at disse to skulle bli foreldrene til dr. Denis Mukwege, Fredsprisvinneren for året 2018. Jeg skulle ønsket misjonærene hadde fått oppleve det.

Jeg mener at Jesus ikke er så opptatt av resultatene i våre liv, men at vi skal bære frukt. En frukt har som hensikt å dekke øyeblikkets behov for næring; den som spiser, får nye krefter. Men gjemt i frukten ligger det frø som kan spire til nytt liv, og dermed gi det endelige resultat – forutsatt at det finner egnet jord.

Slik er det vel i våre liv også. Det meste av vår innsats ser vi ikke noe resultat av umiddelbart – kanskje får vi ikke noen takk, eller annen bekreftelse, heller. Alt synes bare å bli spist opp, for å dekke øyeblikkets eller dagliglivets behov. Og andre, ofte maktmennesker, tar æren.

Det er påfallende hvor mye av det ’Jesus gjorde og lærte’, som skjedde nettopp i forbindelse med spising og måltid. «Hvetekornets lov» kjenner vi. Men kornet er også en form for frukt – vi spiser det på grunn av næringsverdien i mjølet. Men kornet har også potensial i seg til nytt liv.

Direkte resultater av Jesu måltider var ikke så synlige der og da, men vi har fått erfare effektene senere, selv nå – 2.000 år etter. Brødsbrytelsen er det ultimate eksempel på det.

Min svigerfar, pionermisjonær John Brynhildsen, pleide å si: «Det nytter ikke å preke for tomme mager!» Han hadde alltid noe å servere; ikke fordi han selv var matglad, men fordi han mente fysiske primærbehov måtte dekkes før man kan nyttiggjøre seg den åndelige føde.

Så derfor blir spørsmålet om jeg – resultatfokusert som jeg er – bør være tilfreds med at jeg bærer frukt; gir føde til noen som trenger det her og nå, til unge som til gamle, både til mine lam og til mine sauer (Joh 21,15–17). I så fall trenger jeg ikke være så opptatt med hvilke resultater livet mitt fører til på sikt. Ensidig resultatorientering kan lett bli tilbakeskuende, med risiko for å ende opp som en saltstøtte. Litt prosessorientering (fruktspising) angår nuet.

Jeg er kommet til at vi bør fokusere mer på å bære frukt – og bli renset, for dermed å bære mere frukt (Joh 15,2). Å føre dette videre til et varig resultat, får vi så overlate til andre; til Gud kanskje, eller til Ånden?

– For øvrig: Ånden blir gjerne avbildet som en fugl – en due – på vei med noe.