Kulturpastoren
Roman om familievoldens grusomhet og tilgivelsens mulighet: «Man tilgir for sin egen skyld»
Tvillingene Jana og Bror lever i et hjem blottet for kjærlighet og medfølelse.
Publisert
Sist oppdatert
Jana hadde nok et følsomt sinn – hun var jo pike, og da faderen døde på tragisk vis – han var ingen gammel mann – tenkte hun at han dro «til himmelen som blindpassasjer via moderens tro og at tilgivelsens varme favn sto åpen for dyremordere og barnemishandlere».
Blindpassasjer til himmelen? Sikre seg en plass på ektefellens tro? Dette holder ikke vann, rent teologisk. Som gratisreisende til himmelen utleveres billetten kun til dem som viser ydmykhet og ber om syndenes tilgivelse!
Annonse
I den lokale bokhandelen blar jeg i en nyutgitt roman, og de første ordene mine nysgjerrige øyne faller ned på, er det du akkurat leste om faderen.
Har du ikke lest den? Den må du bare erverve deg!
Med høytidelige ord og overtalelseskunst klarer ekspeditrisen å få meg til å kjøpe «Jeg gikk ned til bror» av den svenske forfatteren Karin Smirnoff. Hennes stil er korthogde setninger og noe maskulint språk.
– Ukens kupp, føyer hun til, – den første i en trilogi.
«Moderen og faderen»
Noen stikkord – et hjem blottet for kjærlighet og medfølelse, en far med sterke psykopatiske trekk, en mor underlagt hans gestapolignende kontroll. Jana og Bror er tvillinger, de klarer ikke si mamma og pappa, men det mekaniske «moderen» og «faderen».
Handlingen foregår på bondelandet, ikke langt fra den svenske byen Piteå, både på 1970- og 1980-tallet i barndommens rike og på 2010-tallet. Forfatteren mestrer den retrospektive skrivekunsten og skildrer tidskolorittene på en glimrende måte.
Også i denne romanen åpenbares de fotsporene jeg alltid søker i den profane litteraturens kunst. Selve «troens spor i ord» blir ganske tydelige, og det er sakssvarende å tenke, hvem har satt disse?
Annonse
Demningen brister
Noe kunnskap om Jesus hadde den alkoholiserte broren idet han roper: «Skål for Jesus der han ligger i hulen sin og venter på oppstandelsen!» – Men, Bror, vet du ikke at Jesus kun lå i graven tre dager og tre netter, han er oppstanden!
Og når tvillingsøsteren ber om at faderen må «dø før neste fredag», aner jeg uråd. Hva er dette – en satire under oppseiling?
Bare les videre, jeg skal selvfølgelig ikke punktere spenningen i dette narrativet og etterlate det på flate hjul. Jeg lar heller ditt blikk feste på noen milepæler langs veien, som pirrer din leselyst.
Jo mer jeg leser, dess mer overrasket blir jeg og oppdager et solskjær over den grusomme historien.
«Troens spor i ord» blir større og større, og jeg blir overrasket. Moren kommer faktisk «fra en familie av vekkelsespredikanter». Hun sitter ofte og broderer med den hensikt at hun skal «innprente budskap fra Den hellige skrift».
Men hva hjelper sting på broderier når den rigorøse faderen ser ut til å være totalt dominerende? Barna hater ham, akkumulert frustrasjon, sårhet, sinne og fortvilelse får da også dramatiske konsekvenser. En vakker dag brister demningen!
Huttetu! Leserne må dømme om dette kan være en nemesis.
Sjelesår
Annonse
På livets svart-hvite sjakkbrett, taper moderen de fleste trekk mot sin motspiller, men det må vel tross alt være hun som lærer barna om bønn og kristentroens abc, der det å tilgi er viktig.
Jo mer jeg leser, dess mer overrasket blir jeg og oppdager et solskjær over den grusomme historien, for mange av de mørke, tunge rommene har åpne vinduer mot himmelen, som Daniel hadde mot Jerusalem!
Vårherre er oppmerksom på disse barna som må utstå voldsomme belastninger i det som skulle være en fredet plett her på jorden – i sitt eget hjem.
Hva skjer i et følsomt barnesinn når hjemmet fremstår som et miskmask? Sjelen får sår, den splittes.
Tilgivelse
En vakker dag oppsøker tvillingene kirken. Det er konfirmasjonsgudstjeneste og mye folk til stede. Presten bestiger den kneisende prekestolen: «Vi tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.»
Vi? Vi? Han kan da ikke tale på vegne av alle tilstedeværende, som jo kan romme ateister og kristusfornektere?
I sin preken berører han ømme, betente sår: «Man tilgir ikke for andres skyld, man tilgir for sin egen skyld. I Bibelen står det, forlat oss våre synder slik også vi forlater våre skyldnere.» Presten gjør en kunstpause og lar blikket gli over forsamlingen.
Annonse
Det river i sårene til dem som er utsatt for løgn og overgrep mens presten messer videre: «Tilgivelse handler ikke om å late som om ingenting har hendt. Det handler om å slippe taket i det som gjør oss bitre og sinte. Å tilgi og gå videre.»
Tankene tårner seg opp, og presten fortsetter: «Vi har alle truffet mennesker vi har hatt problemer med å tilgi, I krig, i kjærlighet, i familien, på arbeid, i vennskap. Men hvis vi ikke tilgir kan vi heller ikke leve fullt ut. Og hvis vi selv ikke blir tilgitt, hvor havner vi da?»
I Gehenna
Jana hvisker: «I Gehenna». Bror hvisker tilbake: «Vi er i Gehenna. Der har vi alltid vært.» Hjerteskjærende! Og det er ikke sarkastisk ment.
Tvillingene kryper sammen under prekestolen og deltar i fellessangen: «Leid milde ljos, leid du meg fram.»
Jeg kommer i hu et Pauli ord: «Min nåde er deg nok, for min kraft fullendes i skrøpelighet.»
De ber Fadervår. «Vi gikk fram til alteret. Knelte. Ventet på å smake av Jesu legeme.»
