Meninger
Romernes episke feil
Påsken har forandret verden for alltid.
«På Golgata sto det en elektrisk stol, Jesus døde i stolen …»
Barnesanger om makabre henrettelser burde vært gjenstand for skarp kritikk. For det er noe grotesk med å sette melodi til drapsskildringer (som ikke engang går i moll-dur), uansett demografisk målgruppe.
Men den kristne kan faktisk stemme i «det gamle, ærverdige kors» uten å bli helt umusikalsk. Det handler om at korset som symbol har gjennomgått en helt usannsynlig helomvending som mangler sidestykke i historien.
Ess i ermet
Spoler vi tilbake et par tusen år finner vi ingen ærverdige assosiasjoner til det fryktinngytende drapsvåpenet. Å korsfeste et menneske var Romerrikets store ess i ermet for å befeste sin maktposisjon og opprettholde orden gjennom hundrevis av år.
Over alt og i all offentlighet, hang det lemlestede tyver og slaver, naglet til kors og påler, langs trafikkerte landeveier og opp eksponerte fjellsider – som en skrekkelig advarsel til alle som ville prøve å stå imot den allmektige keiseren.
Ingen død var så uutholdelig, så motbydelig og frastøtende som en korsfestelse. Å bli avkledd og hengt, i langsom pine, med blemmer og sår, vel vitende om at gribbene står klar til å forsyne seg av deg så fort lungene har trukket sitt siste pust.
Likstanken fra henrettede rebeller kunne kjennes i luften flere steder rundt om i Rom, og bodde du i feil nabolag, kunne du skimte massegravene i utkanten av byen, endestasjonen til alle de korsfestede opprørerne.
Romerne var enige: Dette var den verst tenkelige måten å dø på – og nøyaktig derfor en passende straff til alle som ikke anerkjente Romerrikets suverenitet.
Fra frykt til forsoning
På en måte var det ingen ekstraordinær korsfestelse Jesus måtte gjennomgå. Mange før ham hadde lidd samme skjebne. Likevel skulle nettopp denne henrettelsen snu opp ned på korsets renommé – fra et av frykt til et av fred og forsoning:
« … og ved ham [Jesus] ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,20).
Ironien er slående! Jesus ble korsfestet for å forhindre en revolusjon, for å kvele hans budskap og for å tie hans etterfølgere …
Nettopp denne henrettelsen skulle snu opp ned på korsets renommé.
Jeg tror det er det vi kaller en såkalt #epicfail.
For her sitter vi altså, 2.000 år senere. Med korset som smykke rundt halsen og som utsmykning i våre gudshus. Mens Romerriket og dens grusomheter er blitt redusert til en turistattraksjon i Italia.
Forandret verden
Påsken – historien om kongen som ga livet sitt for folket, som vant ved å tape og som seiret ved å dø – har forandret verden for alltid. Den har lært oss at den svake er sterkere enn den som undertrykker, at den som lider er hevet over den som forårsaker smerten. Og at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for andre.
Denne påsken minnes vi igjen Jesu død og oppstandelse. Og vi kan ikke tillate oss å alminneliggjøre betydningen av det. Jeg stemmer ja til påskeegg, kvikklunsj og appelsiner på fjellet. Men påsken skulle vel også kunne vekke i oss en takknemlighet til Gud, mane til selvoppofrende godhet og invitere oss til å søke fred og forsoning i verden rundt oss.
På bare få århundrer gikk korset fra å være det mest brutale våpen i romernes arsenal, til å bli et troverdig symbol på Guds nåde og kjærlighet for alle mennesker. Romerne så det ikke komme. Jesus var jo tatt hånd om; drept på korset, lagt i graven.
Kom igjen, stem i nå:
«Men korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp og han lever!»
God påske!