Ropstads mulige blindsone

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads ble i forrige uke fersket i kreativ bokføring for å unngå å betale boligutgifter. Selv hedersmenn kan feile, antar jeg.

I dette tilfelle gir likevel ikke selve handlingen mening i seg selv.

Forstå Gud og transseksualitet

Mandagens lederartikkel i VG gir noen hint. Der fremstår Ropstads gjerning uklar juridisk sett. Det er forskjell på å bryte loven og det å utnytte smutthull i lovverket. Rent moralsk er det kanskje ingen forskjell, men for å forstå saken er gradering viktig.

Her er spørsmålet: Om det så bare handler om å utnytte smutthull - er det verdt det? Svaret er så åpenbart nei at jeg lurer på hva som har skjedd. Selv om Ropstad skulle være ond, egoistisk og kynisk – noe jeg absolutt ikke tror han er – så virker ikke gevinsten på noen hundretusener verdt risikoen:

Nemlig ryktet og karrieren til en fremtredende politiker.

Den ensomme pinsemenigheten

Noe annet som slår meg med Ropstad skatteoperasjon er at den krever dyp innsikt, kunnskap og handlekraft. Selv hadde jeg ikke evnet å unndra skatt om jeg hadde villet. Jeg mangler kløkten og kunnskapen. Jeg mangler de haugianske setesdalsrøttene til den avtroppende KrF-lederen.

Hva prøver jeg å si?

Ropstad viser i denne saken at han er en kremmer. Dette er en smak av fordums protestantisk arbeidsetikk og flittighetsrevolusjon. Protestantiske grupper som amerikanske puritanere, norske haugianere og franske hugenotter var ofte skeptiske til staten generelt – noe som inkluderte myndighetenes evne til å forvalte ressurser. Ingen kunne spare, investere, høste overskudd og reinvestere som disse protestantene. Nøysomhet og driftighet hang sammen.

La det ikke være noen tvil: Den protestantiske arbeidsetikken – som sosiologene fortsatt kappes om å forstå – var og er en gave til verden.

I tillegg til å være flittige var de kjent for å være ærlige og redelige. De holdt Bibelen høyt, som også omtaler skattlegging:

Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres.

Men, vi mennesker er fulle av motsetninger og mulige blindsoner. Nøysomhet er av det gode. Gnienhet er ikke det. Det er ikke det samme, men det finnes et slektskap.

Jeg protesterer

Her ligger det en fristelse for de gamle puritanerne og haugianerne. Særlig i møte med stat og myndighet som så ofte forfulgte dem. Derfor er det forståelig at de ikke betalte mer skatt enn de absolutt måtte.

Da havner man fort i gråsonen – der juss og moral ikke alltid er samstemte.