Så mye påfyll at det fløt over

Påfyll er nødvendig i en hektisk hverdag. Hva er bedre enn en herlig sommerkonferanse?

Mitt påfyll skjedde i Haag, Nederland. Der har jeg ikke vært siden europeiske pinsevenner arrangerte sin treårlige konferanse i 1978. Min far lærte oss å sette pris på å reise til konferanser, både nært og fjernt. Og det må sies å ha vært fjernere enn det meste når man skulle kjøre hele veien fra Norge.

Jeg husker enda åpningsmøtet som vi akkurat så vidt rakk. Lovsangen lød mellom veggene, og det var ingen ringere enn «Birgitta og Swante» fra broderfolket som ledet den.

Herren i hockeyhall

I år var det en blanding av lovsangere fra flere verdensdeler. Lovsangen varte i to timer. Den tok oss bokstavelig ut av den litt kjølige ishockeyhallen og inn i Herrens nærvær.

Konferansen hadde tre lange møter: Torsdag kveld: 5 timer, fredag formiddag 6 timer og fredag kveld mer enn 6 timer.

Hvem organiserte dette? En pastor med sete i Cape Town og med nigerianske røtter. Gud har kalt ham til å forkynne det fulle evangeliet over hele verden. Australia, India og USA er allerede besøkt. Flere steder står på programmet.

Gi det Herren vil

Som pastor lurte jeg på hvordan offerseansen ville bli.

Jeg har vært i Norge og hørt elleville offertaler. I Nigeria har jeg sittet i 120 minutter og ventet på å få lov til å gi til det predikanten oppmuntret oss til å så inn i. Ikke slik i Haag. En afrikanskfødt (etter klærne å vurdere) kvinne, pastor, sto fram og sa: Alt er allerede betalt av menigheten i Cape Town. Vil du så inn i det som skjer, kan du gjøre det nå. Noe som antakelig er en nederlandsk versjon av VIPPS ble introdusert, terminaler, QR koder og kontanter.

Det hele tok to minutter.

Egentlig helt utrolig. Når pastoren entret scenen, sa han: «Vi har ikke kommet for pengene deres! Slapp av! Vi har kommet for å gi det Gud vil gi fra Himmelen!»

Oppgjør med Satan

I alle møtene var det nærbilder av det som skjedde. Lamme gikk, de som satt i rullestoler ble hjulpet opp av pastoren som tok dem i hånden og geleidet dem rundt i salen og kommanderte dem til å løpe. Litt av et syn!

De tre møtene var helt forskjellige i forkynnelse og stil.

Torsdag kveld var et heidundrende oppgjør med djevelen og alle hans legioner. «Dere er beseiret! Europa tilhører ikke dere! Det tilhører Jesus! Vi skal presse mørkets makter tilbake!» Folk fikk møte Gud i ettermøtet. Og ikke få skrek, noen gråt, mange falt, og det var et lurveleven.

Fredag formiddag underviste pastoren om at vår ånd, sjel og kropp må bevares ulastelig (uncorrupted) inntil Herren kommer. Han fortalte seks tilfeller av døde som er vekt opp igjen. Vitnesbyrd fra mennesker som hadde blitt helbredet, ble vist på storskjermen. En dame ble helbredet og kom og falt ned foran ham med en konvolutt og ville gi den til ham. Han avviste henne og sa: Æren tilhører Jesus!

Fikk min dose

I finalemøtet salvet pastoren alle med olje og håndspåleggelse. Jeg fikk min dose rundt 23:15 på kvelden. Etter det jeg vet, forlot pastoren møtehallen etter midnatt.

Finalemøtet handlet om å følge Jesus. Frelsesinnbydelsen overgikk det meste jeg har hørt. Han sa: «Mennesker har skuffet deg, predikanter og pastorer. Men vær så snill, ikke forlat Jesus! Det handler om evigheten! Det handler om hvor du skal tilbringe resten av ditt evige liv!»

I dette møtet viste den tøffe pastoren en helt annen side. Han gråt, han sang sanger som Kathryn Kuhlman elsket: «Only believe, only believe…» Flere hundre responderte og kom fram under innbydelsen.

Da jeg forlot ishockeyhallen i den mørke sommernatta, lød det inne i mitt hjerte «…all things are possible, only believe…»

Jeg hadde fått så mye påfyll at det fløt over.