Saft eller salt?

Dere er fremmede og utlendinger, skriver Peter til kristne i Lilleasia (1 Pet 2,11). Gud har utstedt nytt pass og utsendt dem med en større hensikt.

Det betyr ikke at de skal trekke seg bort fra samfunnet. Tvert imot skal de leve rett blant menneskene som omgir dem, «så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer» (2,12).

De skal ikke bare holde ut motstand eller forfølgelse, men nettopp elske og hjelpe dem som plager eller forfølger dem.

Sunn avstand

Det samme gjelder oss: «I stedet for å føre til isolasjon, er denne avstanden en forutsetning for oppdraget», skriver teologen Miroslav Volf. «Uten avstand kan kirker bare formidle taler som andre har skrevet for dem og dra til steder dit andre leder dem. For å utgjøre en forskjell, må man være forskjellig.»

Vi skal ikke la oss skremme av folk som kritiserer det vi står for, men vi skal heller ikke vende dem ryggen. Kirkens oppdrag er jo nettopp å være «et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk» (2,9). Og da kan vi ikke isolere oss.

Ingen skam å snu

Spørsmålet er om vi skal være samtidsspeil og utblandet saft eller verdens lys og jordens salt. Det første vil sømløst reflektere tiden vi lever i, det andre vil peke mot noe annet og derfor skille seg ut: «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules» (Matt 5,14).

Å se med mer enn øyne

Å være kristne innebærer at vi av og til må være villige til å skille oss ut. Vi er kalt til å følge ham som ga sitt liv for verden, og da må vi ikke basere motivasjonen for tjeneste og trofasthet på resultater eller resonans med majoritetskulturen.

Vi følger et lam som ble slaktet og en løve som har seiret, og begge deler definerer fortellingen vi deltar i – en som inneholder både sår og seier. At vi må bryte ut av løypene som er tråkket opp av tidsånden og heller følge Ånden, bør verken overraske eller skremme oss.

Det er som kjent ingen skam å snu.