Kulturpastoren
Samfunnskritisk historie med ironisk snert
Finner jeg noen «troens spor i ord» i romanen Garman & Worse?
Publisert
Sist oppdatert
Hardt arbeid, likevel fløt mesterverket som olje fra kunstnerens hånd, og ble lest i norsktimene våre på 1960-tallet, da lektor Coward gjorde tapre forsøk på å lose hele klassen gjennom litteraturens perleport og inn på gater av gull.
Her serveres en samfunnskritisk historie med ironisk snert, ispedd familiens forskjellige personlighetstyper. Dermed er deigen satt – og så, hvilken servitør!
Annonse
Som høysang
Romanens storslagne åpning med skildring av havet og det tolvte kapittelets vidunderlige lavmælte naturskildringer «lyder bibelsk», som en høysang.
Fra hildring til full storm – det gnistrer av litteratens penn, det kiellandske språket risler over hele mitt følelsesregister, foten rykker. For noen ord – for noen uttrykk! Imidlertid, obs! Kirkekritiske Alexander Kielland bruker også ord som ikke akkurat tilhører dagenlesernes vokabular!
I en mikstur av rolleinnehavere, minner de diametralt forskjellige brødrene om den hjemmeværende og den fortapte sønn – henholdsvis den rike konsulen på Sandsgaard, Christian Fredrik Garman og Richard Garman, «som hadde forødt hele sin store arv» og bodde som fyrforvalter sammen med datteren Madeleine på Bratvold.
Interessante samtaler finner sted i konsulens palass ved havet. Den nye skolebestyreren, Johnsen, «fremholdt viktigheten av den religiøse oppdragelse og hjemmets innflytelse».
Rachels undring
Den skarpsindige husets datter, Rachel, sitter i samtale med skolebestyreren, hvis fremste mål er å bli prest – «Guds og statens tjener». Han virket vag og uklar i betydningsfulle spørsmål og innrømmer: «Tvil og anfektelser har jeg nok hatt – det går ingen av oss fri for.»
Rachel fortsatte imidlertid å undre seg over at en vordende prest hadde uttalt «sterke betenkeligheter ved vielsesritualet, ved absolusjonen, ved konfirmasjonen og mange andre ting – enten må De oppgi å bli prest eller De må lyve!»
Annonse
Passiaren mellom den skarpe, intellektuelle husets datter, Rachel, og Johnsen er interessant og avspeiler i diskusjonen at «det kristelige vil annammes enten helt eller slett ikke. Det er denne halvhet, jeg ikke lenger vil leve i». Om han var teolog eller ikke, betydde intet for Rachel, men, postulerer hun: «Hovedsaken er å være mann – mann for å ha en overbevisning og mann for å stå for den.»
Dette tenner en flamme i Johnsens indre, og han «vil begjære prostens tillatelse til å preke i kirken neste søndag – jeg vil tale til menigheten». Og han fortsetter, energisk: «Jeg vil tale om å være sann i livet. Jeg vil si bent ut at jeg er en tviler; men at Gud finnes i oppriktighet, ikke i formene.»
Leve i sannhet
Det viktigste for skolebestyrer Johnsen var «å fremtrede ærlig og sann». Og sannheten hadde kostet mange timers ensomme kamp, men innrømmet Skriftens ord om å bekjenne for hverandre velsignelsen av å «arbeide i fellesskap, den ene hjelpende den annen».
På prekestolen i en velfylt kirke – spent, med stigende puls – ville han bekjenne at han var en tviler, men avslutte med «en kort brennende bønn om kraft for seg og alle til å trosse menneskeløgnen og leve fullt ut i sannhet».
De hadde aldri sett en ung prest bevege seg så fritt på «stolen». Der nede satt de – ovenfra så han de stikkende øyne, de nysgjerrige, de fromme. Han leste dagens tekst, og i den siste delen av talen kom han inn på «de mer personlige punkter». Folk ble urolige, noen smågråt og snøftet under denne «underlige tale». Så kom det – angrepet på geistligheten, «en bekvem, hedret embetsstand, der levde av å skjule over egnes og andres bryst», der alt ble dempet ned, stille og regelmessig.
Sannheten var et tveegget sverd, smertelig, sønderrivende. Han hevet stemmen til «et tordnende utfall» før han ba en «kort, brennende bønn om kraft for seg og alle til å trosse menneskeløgnen og leve fullt ut i sannhet».
Bønn om tilgivelse
Annonse
Andre spor? Konsulen ligger for døden, og fyrforvalteren opplever gnagende samvittighet, gråter og innrømmer at «jeg har aldri vært deg til annet enn plage og bryderi!», hvortil broren repliserer: «Men jeg har noe å be deg om tilgivelse før jeg dør.»
Bønn om tilgivelse er alltid etter Guds hjerte.
Jeg gjør romanens avslutning til en vakker metafor, som kan brukes avslutningsvis i evangeliske møter: Madeleine var ikke tilfredsstillende gift med pastor Martens. Å vandre rundt i ungdommens paradis ga vibrasjoner av lengsler og uforløst kjærlighet. I stedet var hun blitt kone til «en mann hun ikke elsket – i en kvalm luft av vane, ceremoni og selvdyrkelse».
Det stakk i brystet da hun møtte Pers kone. «Hun misunte henne – mannen – huset – livet – alt sammen».
Nå var de innom Bratvold, og Madeleine møtte gamlekjæresten, som hadde fått navnet Vente-Per.
Håpet
Presten Martens hadde fått vite at Per hadde bygd hele huset av vraktømmer fra en fransk brigg, som var strandet nedenfor: det var briggens navnebrett som sto over vinduet – «l`esperance», det betyr 'håpet'».
Menneskelivet er som det stolte skip som legger ut fra land: «Hvor mangt et forfengelig håp seiler ikke ut med flagg og vimpel, for ynkeligen å omkomme i livets stormer. Men se! – hva stormen hadde splintret til vrakstumper, det føyet ydmyke hender sammen til et nytt hjem, så spirer livet av døden, håpet av ødeleggelsen, lykken av det knuste vrak og der leves et helt liv på lutter vrakstumper».
