«Se til ditt folk, kjære Far!»

Jeg sitter og skriver denne artikkelen i Hongkong, etter nettopp å ha kommet tilbake fra noen dagers reise i Innlands-Kina hvor jeg har møtt med pastorer og ledere for husmenighets-fellesskap.

Det første som møtte meg da jeg ankom hotellet i Hongkong var en stor vegg med følgende tekst: «Må de alle være ett, slik du, Far, og jeg er ett» (Joh 17,21). Og jeg tenker på en setning fra en av Arnold Børuds sanger: «Se til ditt folk, kjære Far!»

Jeg ble dypt berørt av samtalene jeg hadde med brødre og søstre der inne og det jeg fikk høre av hva de har opplevd de siste årene. Med landet hermetisk lukket for omverdenen, p.g.a. koronapandemien, har det vært lite kontakt og informasjon å få ut. Derfor var det fantastisk å sees ansikt til ansikt igjen.

Begrenset trosutfoldelse

Jeg hadde «et hav» av spørsmål om deres situasjon og hvordan disse årene hadde vært. Og til min store overraskelse, ser det ut for at deres liv og tjeneste stort sett har gått som før. Det vil si… ikke helt som før.

Mulighetene for deres utfoldelse av sin tro er sterkt begrenset, og forfølgelse av de kristne har økt drastisk. Men – til tross for dette har de samlet seg, riktig nok i små grupper, de har delt evangeliet og de har sett hvordan stadig nye kommer til tro og Guds rike vokser.

Ikke teologi i fokus

Jeg møtte en gruppe pastorer fra forskjellige steder i landet og med ulik bakgrunn og ulikt syn på en del ting. Men det som grep meg, rørte meg og inspirerte meg, var at ulikhetene, de tingene de teologisk så ulikt på, ikke var i fokus. Det som var i fokus, var: – Hvordan nå enda flere med evangeliet om Jesus.

Jeg har sittet ned med pastorer i Kina som gjennom hele pandemien har gjort absolutt alt tenkelig for å fortsette arbeidet. Brennende av iver etter å bringe håpets og fredens budskap midt i den vanskeligste tida verden har sett på mange tiår.

Ikke som i Norge

Så går tankene tilbake til Norge og mye jeg har lest i kristne aviser, samt en del innlegg på Facebook de siste månedene, og jeg nærmest grøsser ved tanken på hva det ser ut til at mange i Kristen-Norge er opptatt av. Det er tydeligvis ikke «hvordan vinne flere for Jesus».

Nei – mange har mer enn nok med å bruke tid på å diskutere teologiske synspunkt, nedlatende leserinnlegg, harselerende kommentarer på Facebook og kommentarfelt i aviser. Snakke nedsettende om kristenledere og nærmest trekke deres tro og ståsted i tvil. Helt blottet for Paulus sitt sinnelag som sier: «For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis», (1 Kor 13,9).

Det er tydeligvis noen som har forstått hele «stykket».

Enhet på tross av

Når man i Kina ser den enheten de har, at de til tross for sine ulikheter og forskjellige syn på mye og mangt, lar det viktigste være det viktigste: Nemlig å dele evangeliet, som Paulus sier vi er betrodd (1 Tess 2,4).

Hva om vi brukte like mye tid på å forvalte det vi er betrodd, i stedet for å krangle og sjikanere hverandre, sette hverandre i bås og tildele karakteristikker over en lav sko?

Tenk om vi hadde brukt like mye tid på å faktisk nå ut med og dele evangeliet, som det vi som kristenhet bruker på å diskutere, skule på hverandre osv. Hadde det vært skrevet timelister på våre aktiviteter, er jeg redd vi hadde kommet dårlig ut.

Medfølelse som Jesus

Så hva kan endre dette, da? Jo, det samme som i Kina og det samme som drev Jesus i sin gjerning da han gikk rundt her: «Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter» (Matt 9,36).

Det er ikke annet enn smerten over de som ikke kjenner Jesus, fortvilelse over de som ikke har opplevd ham som fredsfyrste, evig Far, veldig Gud. Det er det som driver vekkelsen i de landene som nå opplever framgang for Guds rike.

Når kristne brødre kaller hverandres handlinger til og med for Satans verk, så mener jeg vi har bommet så til de grader, at jeg nesten blir flau i møte med den allmektige Gud.

Det er jammen godt at «han husker at vi er støv» (Salme 103,14). «Se til ditt folk, kjære Far!»