Serverer «epler av gull i skåler av sølv»

I denne prisbelønte romanen er polariteten i etterforskningssaker som en utskytingsrampe, der hele bygdesamfunnet blir berørt. På den ene siden står en avskyelig råtass av en lensmann og hans plebeier, den unge, servile assistenten.

På motsatt side finner vi prosten Lars Lewi Læstadius og hans medsammensvorne – en stakkars utsultet samegutt, som Læstadius og hans hustru gjør til sønn i sitt hus. Han får navnet Jussi og er bokens jeg-stemme.

Drapsalarm

Alarmen går i det lille svenske samfunnet Kengis på Nordkalotten. En ung jente blir funnet død. Kort tid senere blir en annen av bygdas jenter etterlyst. Folk frykter det verste. Hun blir imidlertid funnet og overlever.

Det utvikler seg til krig mellom de to nevnte parter. Lensmann Brahe og hans følge mener det er en slagbjørn som har forvoldt jentas død, mens prosten og Jussi mener bestemt at en drapsmann sniker rundt husveggene og skaper frykt.

Dette er hjemtraktene til den finsksvenske forfatteren, Mikael Niemi. Han kjenner folket og kulturen, men handlingen han så ypperlig skildrer, finner sted sommeren 1852. På norsk side av grensen førte voldsomme opptøyer til det allmennkjente «kautokeinoopprøret».

Læstadius, med sin særegne personlighet, minner om en koryfe i kirkelandskapet. Det åpenbares i biografiene og bekreftes historisk. I denne romanen opptrer han endog som en Sherlock Holmes. Han var også botaniker med svulmende herbarier og elsket «mørkfiolette, lys rosa og vinrøde orkideer, som skaperen hadde stenket med penselen fra hele paletten».

Diametrale motsatser

Som leserne er kjent med, leter jeg i profan litteratur etter det jeg kaller «troens spor i ord». I et opus der selve fortellingen i vesentlig grad dreier seg om den pietistiske og enkelte ganger fanatiske menighetslederen, behøver jeg ikke bruke nevnte mesterdetektivs forstørrelsesglass.

Sporene er tydelige og mine føtter små – men for å si det metaforisk, her flyter oljen, som i Kana'ans land. Mose' velsignelse til Asjer rinner meg i hu: «Må han være den kjæreste blant sine brødre og dyppe sin fot i olje!» Det fører til spor og fotavtrykk!

Litteraten er kjent for sitt glitrende språk, og han makter å kle en kriminalhistorie i søndagsklær!

Her skildres diametralt motsatte situasjoner – Gud og Satan, himmel og helvete, tro og vantro, kjærlighet og hat, forelskelse og forakt. Fra rampen skytes piler i begge retninger, som forpester det skjøre samfunnet.

Himmel og helvete

Romanens jag etter svar, der hendelsesforløpet bygger seg opp til et crescendo, får sin endelige forløsning. I forkant av dette fører forfatteren leserne inn i krimgåtenes uendelige labyrinter. Hvem rister trumfesset ut av ermet? Leserne holdes på pinebenken gjennom hele narrativet. Denne romanen er som en slalåmløype, der du – langt før målområdet – tror du er gjennom alle portene. Nei, løypa er lang, trekk derfor ikke konklusjonene for tidlig!

Det er også en evangelisk ildebrann i denne romanen, som kan gi leserne åndelig oppbyggelse, ja, også oppvåkning. Læstadius var en revolusjonær vekkelsesprest og forkynte himmel og helvete så det i dobbelt forstand lyste rundt ham. Han hadde et stort hjerte og minner om Paulus kjærlighet til Timoteus – «min ekte sønn i troen – min kjære sønn».

Åndelig lunte

Dermed ligger det en åndelig lunte i romanen, som kan eksplodere i lesernes hjerte. I motsatt fall kan man være utsatt for forherdelsens snikende, søvndyssende gift. Læstadius' forkynnelse kan ikke sammenlignes med mange av dagens liberalpåvirkede forkynnere og ditto blodfattige prekener – ofte uten bibelsk substans og Åndens språk.

Den velformulerte forfatteren lar Læstadius forkynne tydelig; både fortapelsens gru og evangeliet forkynnes med nerve.

Mikael Niemi sier det på følgende måte: «Først nå, da alt virket fortapt, hev han dypt etter pusten. Og så slapp han lyset inn. Først bare en strime, så et sverd, til slutt et flammehav, og straks var det som om Frelseren selv svevde over alteret i sin tornekrone med blodet strømmende ned langs siden.

Menneskesønnen selv rakte ut hånden. Og de knyttede arbeidsnevene åpnet seg som blomster, fingrene ble til hvite kronblader som strakte seg etter redningen, skjelvende av håp. Og med overmenneskelig kraft fattet Frelseren om menigheten og dro den ut av det brennende huset, løftet dem og holdt dem alle som fugleunger i favnen. Og de slubret i seg av evangeliets dryppende honning, som skremte barn fant de ly hos sin himmelske fader».

Mesterliga

Elegant, som en språkets kelner med den hvite servietten over armen og tjenende fingre til sine lesere – for å bruke en salomonisk aforisme – serverer han «epler av gull i skåler av sølv».

Mens nattverdens legeme og blod – selvfølgelig ingen intinksjon – ble servert ved alterringen, fortsetter Niemi lyrisk: «Side om side med svette tauser og fattigbønder stilte jeg meg på kne og fikk det i munnen, dette som ble kalt Jesus.»

Romanen har alt – her er grufull stank, sadisme, her finner du det vakre og det makabre, mens romanens indre motor driver den vanvittige handlingen framover.

Frisk opp historien! Skru opp varmen disse høstmørke kveldene, og kos deg med denne enorme romanen. Mikael Niemi spiller ikke bare i den finsksvenske eliteserie, men i litteratenes europeiske mesterliga.