Sjelebrudd er vanskelig å fatte

Dette skjellsettende narrativet begynner noe lavmælt. Ikke så rart kanskje, det handler om litteratens egen far, hovedkarakteren som bare kalles «han». Med en dose sensitivitet zoomes imidlertid handlingen inn, den eskalerer og river snart innvollene ut av meg – kredibiliteten er overbevisende!

Født i krigsåret 1943 viser han seg snart som et annerledes barn. Han vokser opp i et strengt bedehusmiljø, der bygdas egen forkynner, santalmisjonsemissæren Edvard Karoliussen, ser «hvem som har Jesus i hjertet og hvem som skal brenne i helvete».

Som mine ungdomshelter – Hardyguttene – leter jeg etter spor, ikke som detektiv, men etter «troens spor i ord». Skjønt, leter? Her er sporene så store og tydelige at jeg nærmest ramler oppi dem, og stedvis rekker Jesus og gudsfrykten meg oppunder knærne.

I det trange miljøet i den lille bygda Finsland 35 kilometer nordvest for Kristiansand, er det forskjell på «å være personlig kristen og bare kristen» – det er «forskjell på å tro på Jesus og å ha sluppet Jesus inn i hjertet». I dette noe pietistisk pregede hjemmet er alkohol en forbannelse – «en trussel om fortapelse og evig skam».

Han kan sitte timevis på rommet sitt «og forsvinne i en bok». Ni år gammel leser han høyt på bedehusets juletrefest. Gutten har usedvanlig gode evner og sender diktet «Livets ensomhet» til lokalavisen og konstaterer stolt at det blir tatt inn. Og faren – jeg får lyst til å riste ham skikkelig – er som fedre kunne være den gangen; arrogant, alvorlig, skulle liksom ikke rose eller vise stolthet. Faren var taus – så si noe da, mann!

Gutten er et idrettstalent – særlig som skihopper. Går det an å be til Jesus om å vinne neste hopprenn, så han kan få flere beundrede blikk fra jentene? Imidlertid – for en ydmykelse, han tryner rett foran dem og får brudd i høyre underarm.

Men at bestekameraten Klaus banner, han påkaller Satan, finner på spillopper på bedehuset, han er ikke god, altså, og drar gjerne harsilistisk ned buksa på bedehuset og roper at «enden er nær!»

Konfirmasjonsdagen får han et halskjede med sølvkors av foreldrene og bibel av sognerådet. Som 16-åring leser han Bibelen «fra perm til perm» – på en kristen folkehøyskole.

Armbrudd er en ting, men det verste er at han går hen og får psykiske problemer, han brekker sjelen. Sjelebrudd er det ikke alle som begriper seg på. Den som brekker sjelen, går verken med gips eller fatle. Det synes ikke fysisk, men forvolder indre smerte og gir langvarige konsekvenser.

Det handler om psykiatri, som defineres slik: «Læren om sinnets lidelser». Det må være tøft for foreldrene å se at sønnen langsomt mister grepet.

Han forelsker seg i Anita, men sliter med søvnen, «han er for nervøs og anspent». Problemene vokser – sensibiliteten blir dominerende. «Han vet ikke hva som har skjedd, men han er ikke seg selv lenger. Han er to» – altså tvesinnet: Ung, munter, morsom – stille, mørk og gammel.

Midt i utdannelsen på befalsskolen merker han «en slags likegyldighet under alt han gjør» og gråter seg i søvn, våkner, ber til Jesus, men søvnen kommer ikke. Som lærer for uforskammede rekrutter får han det tøft, de viser ham ikke respekt, og det blir sykepermisjon.

Det raser en kamp i hans indre – han er 22 år, men mørk, gammel og innadvendt og vil bare dø. Han er også ung, vil synge, kaste pillene. «Det kan ikke fortsette», postulerer Heivoll.

Han tar kjæresten med hjem til foreldrene, han er lykkelig, «men han har gruet seg til å treffe foreldrene sine, moren vil se tvers gjennom ham».

Han kommer hjem i skam, «han ber ikke lenger», faren er taus som en statue. «Hadde det bare vært en brukket arm.» Det bærer av gårde til Eg psykiatriske klinikk i Kristiansand. Han ser seg selv i speilet: «Du er ingen. Du er ingen.»

Han hadde god fysisk helse, men melankolsk hevdes følgende: «Rohypnol – etter fire døgn økes dosen. Han bare forsvinner, han er ingen.» «Hadde det bare vært noe synlig – en skade, hva som helst – en rift i øyet.»

«Han er syk. Han har jo vært død bestandig.» Selv under besøk av foreldrene er han «langt borte mens de er der». Han stenger seg inne på rommet, spiser lite, maten smaker ikke, orker ikke treffe noen – Vival, Phenergan. Diagnose: «Psykonevroses depressiva.»

Søsteren Inger Johanne er blitt 19 år, hun er den eneste han tror forstår ham – «Jeg griner for ingenting.» Han er svimmel og tynnslitt, fullstendig imbesilt.

Piller, piller – men gutten trenger jo sjelesørgeriske samtaler og terapeutens forståelsesfulle tilretteleggelse – er det ingen som hører det tause skriket?

Den unge, flotte mannen, med et nydelig eksteriør – øynene, manken av tjukt hår med fall, en åttiseks høy, men noe er fundamentalt galt med interiøret! Karosseriet er egentlig upåklagelig; «god fysisk helse», men med et verkende sjelebrudd.

Sønnen som skulle overta skogen, han som vant i skibakken, som var sersjant og politiaspirant og fritidsleder på Skåland spesialskole på Moi – «den sønnen kommer aldri tilbake. Han er innlagt på Klinikk for nervøse og går på medisiner og er ikke lenger seg selv.» Det er vondt for foreldrene.

Jeg trengte å lese denne boken, for bedre å forstå mennesker med psykiske lidelser.