Sjelebrudd er vanskelig å fatte

Dette skjellsettende narrativet begynner noe lavmælt. Ikke så rart kanskje, det handler om litteratens egen far, hovedkarakteren som bare kalles «han». Med en dose sensitivitet zoomes imidlertid handlingen inn, den eskalerer og river snart innvollene ut av meg – kredibiliteten er overbevisende!

Født i krigsåret 1943 viser han seg snart som et annerledes barn. Han vokser opp i et strengt bedehusmiljø, der bygdas egen forkynner, santalmisjonsemissæren Edvard Karoliussen, ser «hvem som har Jesus i hjertet og hvem som skal brenne i helvete».

Som mine ungdomshelter – Hardyguttene – leter jeg etter spor, ikke som detektiv, men etter «troens spor i ord». Skjønt, leter? Her er sporene så store og tydelige at jeg nærmest ramler oppi dem, og stedvis rekker Jesus og gudsfrykten meg oppunder knærne.