«Skal jeg dø nå, jeg som er så glad i å leve?»

«Nå er det over. Mest sannsynlig kreft».

Slik lyder den illevarslende messenger-meldingen Wiik sendte til sine nærmeste litt senere samme dag, etter legebesøket. Hele hennes verden holdt på å rase sammen.

Hilde Bjorå Wiik, kassadamen på Joker-butikken i den lille Agder-bygda Nelaug, valgte å være åpen med kreftdiagnosen fra dag én.

Kunder, så vel som kolleger, venner på sosiale medier, og selvfølgelig familien, fikk ta del i den tøffe sykdomsreisen.

Som et lynnedslag

Diagnosen kom som et lynnedslag for den til nå så sunne og friske 52-åringen.

Samme dagen som hun fikk bekreftelsen på at hun hadde kreft, delte hun beskjeden på Facebook. Responsen var enorm. Likeså lovnadene om forbønn og omsorg.

– Jeg er jo heldig som har reist så mye rundt og sunget. Mange har platene mine, så jeg har forbedere over alt. Det er et stort privilegium når de tøffe dagene kommer.

– Her i Nelaug kjenner alle meg fordi jeg alltid har hodet langt fram og prater med alle. Latteren sitter løst. Som kassadame på Joker er kundene og jeg vant med å dele både oppturer og nedturer i livet, forklarer hun.

I Kristen-Norge er Wiik kjent som sanger, ofte i regi av Evangeliesenteret. Hun har flere plate-innspillinger bak seg og har skrevet flere sanger.

52-åringen tar imot oss på Betania, Nelaugs pinselokale, der hun sang i barnekoret som liten jente.

Her ble Wiik også døpt noen år senere. Nå er menighetsvirksomheten lagt ned, og familien har overtatt bruken av huset.

– Vi bruker Betania når vi har større familiesamlinger og arrangementer, sier Wiik, og viser vei inn i en sal som oser av retro og 70-tall.

Inntil for to år siden var livet godt. Wiik stortrives med å samle familie og venner til store middager, og å være mor for de fire døtrene sine og bestemor for fem barnebarn.

I tillegg til å nyte kjærligheten i ekteskapet med Geir Ole. Slik ville hun at livet skulle fortsette.

Aggressiv brystkreft

Men en tidlig morgen i desember 2021 våknet Wiik av at mannen måtte ut og måke snø. Hun snudde seg i sengen, og kjente plutselig at hun hadde en kul i det ene brystet.

Så fort legekontoret åpnet ringte hun og informerte samtidig arbeidsgiver. Det drøyde noen uker før hun fikk time for mammografi.

Da tok det ikke lang tid før diagnosen var klar: Aggressiv brystkreft i stadie tre.

– Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da svulsten var analysert og jeg ble innkalt til lege og kreftsykepleier. Jeg trodde jeg skulle miste forstanden, husker Wiik i dag.

– Tårene begynte å renne og jeg husker at jeg tenkte: «Skal jeg leve kortere enn mamma?»

Min mor døde da hun var 57. Jeg har jo fire døtre og fem barnebarn som er så avhengige av meg. Jeg kunne jo ikke dø fra dem.

Skal jeg dø nå?

«Skal jeg dø nå, og jeg som er så glad i å leve?» var et rop som steg opp fra Wiiks indre.

Hun beskriver tiden med MR, CT, scanning og undersøkelser som en «helvetesuke».

– Jeg synes jeg oppdaget kreftkuler over alt. Jeg var full av angst.

En natt hun ikke fikk sove gikk Wiik ut på kjøkkenet. Hun var redd og strigråt av fortvilelse.

– Jeg følte meg som et lite barn og ropte til Jesus: «Du må hjelpe meg! Jeg kan ikke dø fra barna mine. Jeg vil leve. Gi meg et ord som jeg kan leve på. Bare ett ord, Jesus».

På kjøkkenbenken sto det en boks med bibelvers og Wiik trakk et kort. Der sto det: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger» (Salme 118,17).

– Da falt jeg rett på kne, og jeg kjente en underbar fred som fylte meg. Dette verset ble en gjenganger gjennom hele min sykdom, og holdt meg oppe.

Slått ut av cellegift

Livredd og fortvilet startet Wiik på en kraftig dose cellegift. Det ble for mye for kroppen hennes. Dette var under korona-pandemien og man var ekstra redd for smitte.

Det bar i ambulanse til Arendal sykehus med feber i kroppen. Cellegiften var for sterk og hadde slått ut immunforsvaret hennes.

Mens hun lå med antibiotika intravenøst, vitnet hun for sykepleieren sin om at hun trodde på Jesus. Hun fortalte om alle meldingene om forbønn som strømmet inn.

Men hun var dårlig. Verdien av hvite blodlegemer lå på 0,1. Normalt bør den ligge på mellom 3.5 -10,0 for en person over 16 år. Dagen etter var den steget til 0,3, men fortsatt altfor lavt for å kunne reise hjem. Og hjem var det eneste hun ville.

Besøk av Jesus

Midt på natten våknet Wiik av at svetten rant.

Inne i mellom svettetoktene ble hun imidlertid ikke kald. Det synes hun er merkelig ettersom vinduet stod på vidt gap.

Vinterkulden utenfor bet ikke på kroppen. Tvert imot merket hun en varme på innsiden.

«Jesus, er det du som er her?», spurte Wiik ut i natten.

Så begynte hun å takke. Da sykepleieren dukket opp morgenen etter, tok Wiik en bestemmelse første gang i livet sitt om å bekjenne i tro at hun var blitt frisk av infeksjonen, før legene hadde rukket å ta nye prøver.

– I natt har Jesus vært hos meg, sier hun til sykepleieren.

Hilde spiste frokost da legen dukket opp uten smittevernutstyr. «Du er ute av isolat. Verdien på de hvite blodlegemene dine er på 2,3!» var legens budskap.

– Det var bare Gud som kunne ha gjort det. Jeg dro hjem, og i det jeg forsvant ut av sykehuset løftet jeg tommelen opp til sykepleieren, forteller Wiik.

Mistet håret

Noe av det hun hadde grudd seg mest til i forbindelse med cellegiften, var å miste det tykke, fine håret sitt.

Etter andre kur begynte håret å falle av, så da hun skjønte at tiden var inne, inviterte Wiik alle døtrene sine hjem. Hun tok dem med inn på badet, fant fram barbermaskinen og sammen med mannen Geir Ole, barberte de bort håret hennes. Barnebarna sto og så på.

– Jeg pleide å være litt kry av håret mitt. Fra å være blond hadde jeg fått en fin gråfarge. Nå kjente jeg at det begynte å falle av.

– Hjertet mitt brast. Jeg mistet liksom noe av meg selv. Det fløt mange tårer. Men det hjalp å ha mine rundt meg.

Hun forteller at halvveis i barberingens spurte et av barnebarna: «Besta, hva gjør du?» «Besta må ta vekk alt håret sitt», svarte hun. Da utbrøt barnebarnet: «Å, så fint!»

– Det hjalp. Hun løsnet på stemningen og vi kunne le sammen.

I tiden som fulgte opplevde kassadamen fra Joker omsorgen fra kundene sine. En kvinne som selv hadde hatt brystkreft sendte henne alle luene sine, pent innpakket i en kurv med både fotkrem, ukeblad og litt snacks inkludert.

Som sykmeldt fikk hun god tid, og handlet seg mange nye klesplagg, gjerne i friske og klare farger.

Fargesprakende

– Jeg var innom kreftklinikken og alle som satt der så så lurvete og grå ut. Inn kom jeg med oransje genser og lue. En eldre mann kom bort til meg og sa med tårer i øynene: «Tusen takk for du lyste opp hele rommet».

Kulen minket og hun ble satt på en ny kur. Hun slapp å operere vekk brystet, men var igjennom en operasjon for å fjerne svulst og to lymfekjertler.

Kreften er borte

– Jeg er frisk av kreften! utbryter Wiik.

Fortsatt sliter hun med senskader etter behandlingene, men er erklært kreftfri i dag.

Wiik bekymrer seg ikke for om sykdommen kan komme tilbake. Hun tror ikke Jesus reiste henne opp igjen, og ga henne løftet om at hun skulle få leve, for så å la henne bli syk igjen.

– Gud bruker legene. Jeg takker Gud for legene og sykepleierne. Jeg valgte å stole på dem, og samtidig klynge meg til troen på Jesus som er Herre over liv og død. Han tar meg hjem når det er rett tid for ham. Men jeg tror ikke jeg skal reise herfra ennå, sier hun.

Tilbake på scenen

I sommer var Wiik tilbake på scenen med gitar og sangstemme. På Maran Ata-stevnet i Seljord stilte hun med rosa buksedress og et vitnesbyrd om at hun er frisk.

– Midt i kreftperioden sa jeg til Jesus at om jeg overlever dette så skal jeg ut på veien igjen og synge om ham. Jeg vil bidra til at flest mulig finner himmelveien før Jesus kommer igjen og henter oss hjem, sier Wiik til Korsets Seier..