Skal kvinnen tie i hjemmet også?

Denne våren har kvinnespørsmålet fått en slags renessanse i media. På Dagsnytt 18 forrige uke sto to av de fremste kristne grasrotbevegelsene steilt imot hverandre. Ingunn Ulfsten i Pinsebevegelsen fremmet likestilling i ekteskapet mens Espen Ottosen mener at mannen er hodet i familien, som apostelen Paulus skriver til efeserne.

Espen Ottosen mener kvinner skal underordne seg i ekteskapet - møter motstand fra Ingunn Ulfsten

Det minner meg om min egen oppvekst der jeg har fått servert veldig motstridende svar på «kvinnespørsmålet».

På Kvitsund Gymnas, en internatskole drevet av Norsk Luthersk Misjonssamband, fikk jeg ofte høre at kvinnen er likeverdig, men ikke likestilt. Jeg er fortsatt litt usikker på hva det betyr – i praksis.

Etter videregående var jeg tre år i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag. Der virket likestillingen åpenbar og selvfølgelig.

Som mange andre ønsket jeg å være tro mot Guds ord, selv der jeg ikke forstår og selv når noe i meg stritter imot. For meg har det vært en trygg havn i livet, men ikke alltid. Et område som har uroet meg er «kvinnespørsmålet».

Bibelsk underordning – en duft av himmelen

Når jeg leser Bibelen i all min enfoldighet så må jeg innrømme at det virker som at Bibelen prøver å si et eller annet om dette. Men det er litt uklart hva. Ta for eksempel klassikeren der mann og kvinne skal underordne seg hverandre samtidig som at kvinnen skal underordne seg sin mann.

Deretter står det noe om at mannen er kvinnens hode, slik som Kristus er menighetens hode. Dette lyder symboltungt, men hvordan ser det ut i mitt og ditt liv?

I Det gamle testamentet står det eksplisitt at mannen skal herske over kvinnen. Kritikerne peker på at dette er et av mange resultat av syndefallet, og at det neppe gjelder i dag.

Siden Kristen-Norge har virket så uenige på dette spørsmålet har jeg tillatt meg å sitte på gjerdet. Passivt har jeg observert hva som har foregått. Det uvisse har blitt en hvilepute.

Jeg føler jeg verken kan eller har særlig lyst til å lede noe kvinne. Jeg har nok med å lede meg selv.

Dermed er jeg litt unnvikende, men spørsmålet er også reelt: Hvordan kan jeg konkludere når bibelkyndige teologer, som oppriktig ønsker å være tro mot Bibelens budskap, lander så ulikt?

Kvinner skal tie

Det gjelder for så vidt mange teologiske spørsmål, men kvinnespørsmålet føles ekstra nært. Her mener jeg at de som forfekter underordning har sviktet og blitt fanget i en teoretisk debatt om for og imot.

Jeg savner utdypelse: Hvordan skiller et ekteskap med en underordnet kvinne seg fra et likestilt ekteskap? Det nærmeste jeg har hørt et praktisk svar er fra min egen mor. Hun spekulerte i at det kunne være at mannen har siste ord der det har skjært seg totalt, og ingen ville gi seg.

Som mann sitter jeg med noen spørsmål som blir så konkrete at jeg blir barnslig. Bør jeg se meg selv som leder og sjef i familien, mens kona er mer som en slags assistent? Er det jeg som bestemmer? Alltid? Gjelder det alt fra store spørsmål som hvor vi skal bo og hvor mange barn vi skal ha til hva vi skal ha til middag og hva vi skal tv-kanal som skal stå på?

Ja, jeg er klar over at mannen skal elske sin hustru slik Kristus elsker menigheten. Derfor tillater ikke Bibelen utnyttelse – i teorien. Men jeg synes det virker sårbart. Særlig i perioder der kjærligheten ikke er like brennhet.

«Men i Herren er ikke … mannen … noe uten kvinnen»

Jeg har stor respekt for dem tror på underordning i lojalitet til Bibelen. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan de konkluderer heller.

Samtidig har jeg ikke jeg veldig lyst til å være sjef. Samlivet er vanskelig nok som det er.