Slik ble Ukraina norske pinsevenners hjertebarn
På 70-tallet, da jernteppet ennå skilte øst fra vest i Europa, startet pinsevennen Hans Myrvold (94) «Bønnetjenesten for Sovjet». Slik oppsto kjærligheten til det ukrainske folk over hele Norge.
– Pinsevenner i Norge har et unikt hjerte for Ukraina, bekrefter nyansatt internasjonal leder i Pinsebevegelsen, Fred Håberg, overfor Korsets Seier.
– Inkluderer vi arbeidet til stiftelsene tilknyttet Pinsebevegelsen i Norge, er Ukraina Pinsebevegelsens største misjonsfelt, fortsetter han.
Håberg viser til tall som forteller at 38 pinsemenigheter og åtte misjonsorganisasjoner og stiftelser tilknyttet Pinsebevegelsen, driver kontinuerlig misjonsarbeid i Ukraina i dag. Nå under krigen har det oppstått en rekke nye lokale initiativ i tillegg.
– Ikke til noe annet misjonsland har det reist så mange norske pinsevenner for å drive misjon og humanitær hjelp gjennom årene. Mange pinsevenner har etablert sterke personlige relasjoner med ukrainske kristne ved besøk til landet. I disse krigstider slår disse relasjonene ut i full blomst, konstaterer Håberg.
Grunnlaget
Grunnlaget for norske pinsevenners store hjerte for Ukraina ble imidlertid lagt mange år tidligere.
Hans Myrvold, en norsk forretningsmann fra Bærum, som ble omvendt i voksen alder, ble et viktig redskap til å forberede en ny tid for Sovjetunionen ved å initiere Bønnetjenesten for Sovjet før jernteppets fall.
Myrvold, som tilhører Filadelfiakirken Oslo, sendte også Bibelen illegalt inn bak de stengte murene med stor personlig risiko.
Hemmelige møter
– Vi visste lite om hvordan kristne hadde det i Sovjetunionen under kommunisttiden. I 1973 var jeg to ganger i Sovjet og møtte pinseledere i hemmelighet. Det var forbudt å samles offentlig, så de hadde møter i hjemmene eller ute i skogene. Kristne havnet i fengsel og ble torturert for sin tro.
Det forteller Hans Myrvold fra Filadelfiakirken Oslo, til Korsets Seier. Da han ble omvendt, fikk han også et brennende hjerte for misjon.
Møtet med de forfulgte og lidende kristne i Sovjet gjorde så sterkt inntrykk på Myrvold at han dro hjem og startet bønnetjenesten.
Det ble starten på en kontinuerlig forbønn der hver menighet ba for sitt utdelte sted i årevis, ofte uten en gang å vite om de uttalte stedsnavnet rett. Myrvold trykket opp plakater med kart over bønneområdet. I mange pinsemenigheter henger denne plakaten fortsatt oppe.
– Selv om de måtte møtes i skjul, var det en levende pinsebevegelse under hele kommunisttiden, sier Myrvold til Korsets Seier.
– De møttes i hjemmene eller ute i skogene.
Bønnesvaret
Ti, femten år senere fikk de bønnesvar. Fra provinsene med de vanskelige navnene fikk man høre vitnesbyrd om troende som hadde levd under sterkt press og overvåking gjennom alle disse årene, og til slutt fått kontakt med kristne i vesten.
I 1989 falt jernteppet og dørene ble åpnet inn til Øst-Europa. Myrvold var blant de første som var på plass i det nyåpnede området.
– Da eksploderte det i hele Ukraina. Nye kirker ble startet over hele landet og pinseunionen opplevde en eksplosiv vekst, forteller Myrvold.
– Hundrevis av ukrainske pinsevenner meldte seg til misjonstjeneste i eget land og reiste blant annet til Sibir for å plante menigheter, forteller han.
I dag skjer den største innhøstingen for Guds rike i Europa nettopp i Ukraina. Ifølge oppslagsverket Operation World var det ca. 100.000 pinsekarismatiske kristne i Ukraina ved jernteppets fall. I dag er antallet mer enn tidoblet. I Ukraina finner man dermed den største pinsebevegelsen i Europa.
Myrvold selv tror antallet nærmer seg tre millioner pinsekristne.
– Vekkelsen skjer så raskt at det er vanskelig å få tak i oppdaterte tall, sier han.
Den aldrende misjonspioneren mener at tiden nå er inne til å blåse liv i bønnetjenesten enda en gang.
– Nå er mange pinsevenner på flukt, noen ut i skogene. Det er vanskelig å samles. Likevel ser vi at mange lokale pinsemenigheter ser bort fra sin egen frykt og åpner dørene for lidende mennesker, sier Myrvold.
– De trenger våre forbønner som aldri før.
Ukraina takker
Nestleder for den ukrainske pinseunionen Ukraine Pentecostal Church, Anatolly Kozachok, sier på telefonen fra Kyiv til Korsets Seier at han er svært takknemlig for alle norske pinsemenigheter som ba for dem under Sovjet-tiden.
Denne pinseunionen, som er den største i landet, består av 1750 menigheter og 110.800 medlemmer. I tillegg kommer tusenvis av barn og unge som ikke er registrert som medlemmer.
– Vi setter stor pris på Hans Myrvold. Betydningen av forbønn og humanitær hjelp fra norske pinsevenner har vært avgjørende, sier Kozachok.
– I mange år har de ukrainske pinsemenighetene hatt nære bånd med pinsemenighetene i Norge. Mange menigheter støtter evangelister og barn og hjelper til å organisere sommerleirer.
Kozachok forklarer at mye av engasjementet til norske pinsemenigheter har vært og er i samarbeid med lokale pinsemenigheter i Ukraina.
– I disse dager får vi hjelp gjennom hjelpesendinger og transport av flyktninger.
Kozachok er også seniorpastor for den 29 år gamle pinsemenigheten Filadelfia, Kyiv, som teller 715 medlemmer. Menigheten har åpnet dørene for flyktninger i disse dager.
– Hver dag koker vi mat til 800 personer. Vi hjelper også til med å evakuere mennesker fra forskjellige deler av landet, forteller Kozachok til Korsets Seier.
– For eksempel ble det sendt 60 busser med barnemødre og eldre i går. I kjelleren i kirken vår er det overnattingsmuligheter.
Vekket av bønnetjenesten
For Rigmor Johnsen (71) fra Lørenskog, var det «Bønnetjenesten for Sovjet» og bøkene fra Den kristne bokringen om kristnes vanskelige forhold i Sovjet, som vekket misjonsengasjementet.
– Det ble et kall. Det er drivkraften bak at jeg bruker mye av min tid til menighet og misjon, sier den tidligere spesialrådgiveren ved Ahus. Nå er hun pensjonist.
– Jeg får så mye igjen for det, sier hun til Korsets Seier.
Johnsen er i dag misjonsrådsleder i pinsemenigheten Salmekirken Lørenskog, leder for Barnehjelpen i Pinse Misjon og med i Landutvalget (LU) for Ukraina.
– Jeg har fortsatt kortet med navnet på stedet vi skulle be for i min menighet den gangen, Tabernaklet, Strømmen. Byen het Rubeznoe, nå Rubizjne, i Luhansk-regionen, forteller hun.
– Jeg la ofte hånden min over kortet og ba for dette stedet og lurte på om det var noen kristen virksomhet der.
Besøkte bønneområdet
I 2019, flere tiår senere fikk Johnsen endelig reise til Rubeznoe, og oppdaget til sin begeistring at det var en nystartet menighet der
– Den var revitalisert av ukrainere som hadde kommet sørfra for å misjonere der, forteller hun.
Siden jernteppets fall har Johnsen besøkt Ukraina 25 ganger.
Salemkirken i Lørenskog som hun tilhører, underholder til sammen ni evangelister og pastorpar i landet.
– Vi driver selvfølgelig med humanitært arbeid også, men for oss har det vært like viktig å støtte det evangeliske arbeidet. Ukrainerne har en enorm misjons- og evangeliseringsglød, noe vi ønsker å støtte opp om, sier hun.
Johnsen tror at årsaken til det store hjertet for Ukraina i norske pinsemenigheter, er at det har blitt enklere å reise dit, og at gjennom mange gruppereiser har det oppstått sterke personlige vennskapsbånd og kjennskap til behovene.
– Vi ser hvor mye disse tette båndene betyr nå under krigen. Pinsevenner over hele Norge engasjerer seg. Det er rørende å se, sier Johnsen.
100 reiser
Ove Aroldsen, leder Landsutvalget for Ukraina forteller til Korsets Seier at i tillegg til de mange lokale pinsemenighetene og stiftelsene som driver misjonsarbeid i Ukraina, underholder LU 23 fadderbarn og 29 pastorer.
– Selv har jeg vært over 100 turer til Øst-Europa, og de fleste av dem til Ukraina. Vi har kjørt ned lass med humanitær hjelp og hatt med oss grupper som har blitt tent for å hjelpe, forteller Arnoldsen.
Internasjonal leder i Pinsebevegelsen, Fred Håberg, ble selv tidlig i livet trukket inn i engasjementet for Ukraina
– Jeg husker at jeg som ung ba for vår menighets bønneområde. Få visste noe mer om stedet enn en prikk på et kart, men da jernteppet falt fikk mange et behov for å ta kontakt med stedet de hadde bedt for i årevis, sier Fred Håberg til Korsets Seier
– Mange reiste til Ukraina med hjelp og støtte. Vi hadde fått bønnesvar. De personlige relasjonene som ble etablert har fått ny betydning nå. Hundrevis av ukrainske pinsevenner er nå på flukt, og deres venner i Norge står klare til å ta imot dem.
Velsignet tilbake
Pinsebevegelsens internasjonale leder tror også at engasjementet for Ukraina har brakt mye velsignelse tilbake til norske pinsemenigheter
– Vi ble vitne til en vekkelse vi aldri har sett maken til her i Norge Det inspirerte oss og ga oss ny glød, sier Håberg.
Da Håberg kom til Klippen, Sandnes som pastor, møtte han en menighet som hadde drevet Ukrainamisjon siden 1995.
– Jeg er enormt takknemlig for at menigheten dro meg inn i et arbeid som ble til stor velsignelse både for oss som menighet og for Ukraina
I disse dager sender Ukraina-hjelpen i Klippen sin andre trailer med nødhjelp til et Ukraina i krig. Det er bare et av mange initiativ som i disse dager viser den store kjærligheten norske pinsevenner har for folket i Ukraina.