Slik jobber Øystein Gjerme med å få skikk på Pinsebevegelsen

Etter at Øystein Gjerme ble leder for Pinsebevegelsen i 2019 er det noen begreper som nevnes stadig hyppigere – som ordentlighet og skikkelighet.

Det var også grunnklangen under forrige ukes Samtaleforum, Pinsebevegelsens øverste organ.

Tradisjonstung frykt

Dette står i kontrast til pinsevennenes tradisjonstunge frykt for nasjonal organisering. Helt siden Thomas Ball Barratt grunnla bevegelsen for over 100 år siden, har «kirkesamfunn» vært et fyord. Man ønsket ikke nasjonale misjonsorganisasjoner eller barne- og ungdomsforeninger.

Enkelt sagt ønsket man Gud som leder og organisator. Ikke mennesker.

Man ønsket en dynamisk vekkelse og bevegelse.

Man ønsket det organiske, ikke det organisatoriske.

Pinse, kommunisme og naturens gang

Det positive for Pinsebevegelsen var at enkeltmennesker fikk plass til å utøve sine kall og initiativ – som da Lise og Ludvig Karlsen staret Evangeliesenteret på 80-tallet.

Dette bildet er likevel mer komplekst enn rosenrødt.

Da Aril Edvardsen satte i gang Sarons dal på 70-tallet ledet det til verbal borgerkrig i bevegelsen.

De såkalte Oslo-brødrene gikk imot Edvardsens visjon. Disse mennene ledet i praksis Pinsebevegelsen, men ikke formelt.

Sagt med andre ord: Det strukturløse finnes ikke. Der det ikke finnes formelle strukturer oppstår det uformelle.

Kommunisme og planøkonomi skulle også ha en flat struktur, men endte med tunge hierarki.

Dette er naturens gang.

Stat i staten

Et eksempel på forbedringer i Pinsebevegelsen er kollegafellesskap.

En pastor forklarte:

«Det er ikke lenger slik at jeg lurer på hvor jeg finner et nettverk».

Før måtte man selv sørge for å bli kjent med andre pinseledere. Det kunne være vanskelig dersom du ikke hadde vokst opp i Pinsebevegelsen.

Samme pastor fortsetter:

«Jeg må ikke lenger gå på Salts åpen dag eller oppsøke Livets Ords fellesskap».

Som følge av manglende lederfellesskap oppsto det stater i staten. Mange av disse var gode fellesskap, selv om ulempen kan bli en fragmentert bevegelse der pinsepastorer tilhører fellesskap i Hillsong, Salt eller andre fellesskap i tillegg til Pinsebevegelsen.

Formelt Samtaleforum

Under Øystein Gjermes lederskap er det ikke snakk om revolusjon, men om sakte endringer.

Hovedtemaene under årets Samtaleforum på Hedmarktoppen 5. og 6. juni peker i samme retning:

• Godkjenning av forkynnere.
• Samlivshefte med hjelp og veiledning til menigheter
• Erkjennelse, beklagelse og håndsrekning til misjonsbarn med negative erfaringer fra oppveksten på misjonsmarken.

– Pinsebevegelsen løftes med 5 til 10 prosent. Det er ikke sikkert det merkes en gang. Men man vet det har blitt bedre, sa en pastor til meg.

Diplomati uten stillstand

De flere pastorene peker mot Øystein Gjerme som de mener makter å knytte Pinsebevegelsen sammen som en brobygger. Han er en diplomat med en dyp forståelse for arven og tradisjonene. Av den grunn kunne han vært en leder som søkte harmoni i stillstand.

Men slik har det ikke blitt.

Gjennom god kommunikasjon og skikkelige prosesser makter han å sette retning, ifølge pastorene jeg har snakket med.

Sakte, men sikkert.

Skjulte blindsoner

Dette var en av grunnene til at Fred Emil Bjerke ble ansatt som ny daglig leder i Pinsebevegelsen:

Han er god på prosess. Hans jobberfaring er prosess.

Det handler om å skape en organisasjon der kommunikasjon er tydelig og bred, altså at det når ut til regionene.

Det skal være plass til ulike meninger. Man skal skille sak og person. Man skal få fram ulikheter slik at man unngår blindsoner. Pinsebevegelsen skal være trygg, ryddig og åpen. Dissidens skal ikke straffes. Avgjørelser skal ikke lenger tas av venner og kjente bak lukkede dører i uklare, uformelle forum.

Sterke personligheter skal ikke lenger kunne dominere bare i kraft av sin pondus.

Selv om det er lenge siden at dette har vært et problem på toppen, så utfordrer det stadig Pinsebevegelsen lokalt og regionalt.