Som en gammel pinsepredikant tar Knausgård oss til Esekiel

Publisert for første gang i februar 2022.

«Det viktigste enkeltelementet i kristendommen, er Kristi oppstandelse. Disiplene så den oppstandne Kristus ved selvsyn; Thomas stakk endog en finger inn i såret hans og fikk således bekreftet at oppstandelsen var legemlig. – Rent fysisk: kroppen din, selv om den har ligget og råtnet i jorden i hundrevis av år, skal bli gjenopplivet.»

Dette er et viktig kasus i teologien. Hvem tror du har skrevet dette? Luther? Kierkegaard? Brorson? Wesley? Barratt?

Nei, da, det er suksessforfatter Karl Ove Knausgård – ergo en verdslig forfatter!

Psykiske problemer som følge av vonde krefter

Som jeg tidligere har kunngjort – jeg er på evig jakt etter hva jeg kaller «troens spor i ord» og besitter en litterært appetittvekkende interesse for profan litteratur, der forfattere åpenbarer sine innerste tanker om Gud og tro!

Hva skjer? Plutselig skinner kristen tenkning som juveler midt inni romaner skrevet av ateister, som for eksempel Jon Michelet og Dag Solstad. Selv forfatteren Carl Frode Tiller, som har skrevet den populære trilogien «Innsirkling», overrasker i forbindelse med lansering av sin siste roman, «Flukt». Han forteller nemlig at «jeg har skrevet en kristen bok, det er veldig rart, for jeg er ikke troende». Mye av stoffet er inspirert av Lukas' evangelium. Fantastisk – åndelige og sjelelige strenger inni meg vibrerer!

Elitetopp

Karl Ove Knausgård er min favoritt, jeg har lest så godt som alt han har skrevet. «Ulvene fra evighetens skog» – en gedigen roman som ble sluppet for noen måneder siden – topper etter min mening den litterære eliteserien.

I mastodonten «Min kamp» sier Knausgård om seg selv at han var kristen som barn, men at dette ikke lenger var tilfelle som ung voksen. Jeg vet ikke hvilket forhold Knausgård har til tro i dag, men han leverer til de grader.

Og jeg tenker, hvorfor kommer han med en utdypelse av den kristne oppstandelsestroen i denne romanen? Den vedkommer ikke selve handlingen, men er et absolutt i den kristne troen og er et selvlysende håp i en verden der døden har penetrert hele skapningen og alle må leve dukknakket under et personlig memento mori. Men Guds planer med oss er ikke å terminere oss i graven.

Uansett – død og grav er kun et intermesso, det bekreftes apostolisk i det såkalte oppstandelseskapitlet (1 Kor 15).

Som en gammel pinsepredikant fører Knausgård (!) leserne inn i det profetiske kapitlet fra Esekiel 37 om de døde ben i dalen: «Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse benene: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende.» Det er sterke profetiske ord midt i en av de nye, verdslige romanene!

Framfor presten og pesten

Mangelfull teologi

En av hovedfigurene i romanen, Alevtina Kotov, er en ung sofistikert kvinne som undrer seg mye over livet – hva er livet? Hvor kommer det fra? Det er imidlertid Vasilisa Baranov, en russisk poet – Alevtinas venninne – som uttrykker disse teologiske og til dels filosofiske betraktningene rundt Bibelens viktigste tema – oppstandelsen.

Knausgårds savn av oppstandelsestro og oppstandelsesforkynnelse kommer til uttrykk gjennom henne, som postulerer følgende: «Dommens dag og gjenopplivingen blir mindre og mindre vektlagt, og de konkrete spørsmålene knyttet til dette, har helt forsvunnet».

Dette er brennaktuelt i Norge i dag! Takk, Knausgård!

Og forfatteren fortsetter sin lille tirade mot kristne ledere, over at noe av det teologiske arvesølvet er skuslet bort: «Evig liv, det har noe vagt og åndeaktig over seg, ikke knyttet til hjertemuskelen, blodtrykket, lungene og leveren, håret og neglene, men til sjelen, som man heller ikke konkretiserer, slik at alt sammen, hele troens kjerne, sprer seg ut til ingenting».

Intetsigende, liberal tolkning av noe så konkret som den fysiske oppstandelse, kan bli «overåndeliggjort», fordi oppstandelsen gjelder det fysiske legemet. Mange forkynnere burde regulere sin teologi etter trosbekjennelsen, der det ettertrykkelig sies at «jeg tror på Den Hellige Ånd – på legemets oppstandelse og det evige liv».

Bare vent, ved påsketider kommer liberale og falske profeter og artister på banen med sin fornektelse og bortforklaring av oppstandelsen. Ikke la dem klø deg i øret! Jesus og Paulus advarte mot falske apostler, som infiserer menighetene med giftige teologiske miksturer. De er dødbringende for ubefestede sjeler, men preller av de befestede i troen.

Jon Michelets bøker er overlesset med innsiktsfulle henvisninger til kristen tro

Lett murstein

Knausgård leverer, du må ikke være en litterær murbrekker for å penetrere denne mangefasetterte fortellingen. Noen får helt «paranoia» når romanene fyller 700–800 sider. Nei, da – ta ett skritt ad gangen. Selve handlingen er svært spennende, nesten som en kriminalroman uten blod, mer som «kodekrim».

Knausgård er jo også kjent for å være detaljrik – en ordets rosemaler og har noe undsetsk (Sigrid Undset, red.anm.) over seg i skildringer av personer og situasjoner.

Ved flere anledninger overrasker forfatteren med situasjonsbeskrivelser som røper at han ganske ofte bærer på religiøse tanker, uten at det spiller avgjørende betydning for selve handlingen.

Bon appetit!

Ateistens fascinasjon for Gud