Som nyfødt ble Heidi (50) funnet på et barnehjem i Bangkok

Vi tar sats før vi forlater den brennhete solen i hovedgaten i Pinagbuhatan i Pasig City i Manila på Filippinene. Idet vi dukker inn i «Villa Aurora», som er et vakkert navn på et trangt og stinkende smug, forsvinner solen. Det er bare klamt og varmt, og det stinker.

Norske Heidi Enconado baner seg vei i kaoset, sammen med Korsets Seier. Hun tørker svetten og tråkker over hauger av søppel og skrot. Det kryr av barn og voksne i falleferdige skur. Store kakkerlakker piler inn under en steinhelle, og kloakken renner midt i smuget.

På huk midt i kloakken sitter en lite gutt og sorterer søppel. Er han heldig, kan plastikken selges til gjenvinning og han har nok til ris for seg og familien til dagen etter.

Tett i tett

Ingen andre steder på kloden bor folk like tett som de gjør i slumområdene i Manila på Filippinene. I et av de fattigste landene i Asia bor over 22 millioner mennesker i storbyområdet, omtrent fire millioner av dem bor i slummen.

Noen livnærer seg med tilfeldige jobber og selger småvarer i veikanten, noen tjener noen slanter på å sortere søppel til gjenvinning. Mange har ikke jobb i det hele tatt og de aller, aller fleste lever i absolutt fattigdom.

En av fem filippinere lever under fattigdomsgrensen.

Heidi har kjent dette livet på kroppen. De første årene bodde hun selv i et slumhus, som nygift med en filippiner.

«Sister Heidi!» begeistrede filippinere gjenkjenner kvinnen som de forbinder med livreddende hjelp og omsorg siden hun kom for første gang i 1997. De roper, klemmer og ler.

Filippinerne er smilets folk, uansett livssituasjon. Bak de smilende fjesene skjuler det seg så altfor ofte tragedier, sykdom, misbruk, underernæring og vold.

Mange barn har aldri fått noen fødselsattest og deres eksistens er ikke registrert noe sted i disse områdene. Disse barna får sjelden skolegang og jobber ofte på søppeldyngende for å finne plast og gjenstander de kan selge videre.

– Bare halvparten av barna i slummen får elementær skolegang, forklarer Heidi. ­

Barnearbeid

– De fleste familier er så fattige at de sender barna ut for å tjene penger i stedet for å gi dem skolegang.

Uten utdannelse, ingen framtidsutsikter til å komme seg ut av fattigdommen. Bare noen kvartaler unna kan Manila by på prangende kjøpesentre og eksklusive skyskrapere. Men bare en liten priviligert del av befolkningen kan nyte slik luksus.

Innerst i «Villa Aurora» finner vi «kirken». Rundt oss myldrer det av mennesker som hilser og smiler.

En bit av himmelen

Her startet Heidi og mannen Roberto sin første misjonsvirksomhet. Egentlig var det bare en garasje. Rommet fungerte som scene, utenfor, under en presenning, samlet folk seg til møte.

Barna strømmet til, så kvinnene. Nølende kom mennene etter. Barnemøter, bibelundervisning, sårstell, matutdeling. De første barna fikk faddere fra Norge, og arbeidet begynte å vokse.

Heidi er tilbake der hun har viet 25 år av sitt liv for å gi tilbake det hun selv fikk i gave: Håp og framtid.

– Jeg har alltid følt at jeg vil hjelpe mennesker som ikke fikk den muligheten som jeg fikk, sier hun stille.

Adoptert

Heidi Fai Enconado gråter ikke så ofte, og framstår tøff og modig. Men hun blir våt i øynene når hun snakker om det som skjedde for 50 år siden i storbyen Bangkok i Thailand.

Forlatt av en mor som ikke hadde mulighet til å ta hånd om sin nyfødte baby, ble Heidi funnet av de norske pinsemisjonærene Elsie og Oddvar Johansen, som adopterte henne.

Ikke så mange trodde at Heidi ville bli misjonær. Å integreres i Norge som tenåring etter mange år som misjonærbarn i Thailand, var ikke enkelt. Heidi hentet fram sine tøffe og litt utagerende sider, og testet noen grenser.

Men likevel var det noe som lå dypt i hjertet. Høsten etter endt videregående skole, valgte hun Team Action International på Hedmarktoppen Folkehøyskole. Da studentene skulle ut i praksis, endte Heidi i Manila.

Hun stelte sår, mettet sultne gatebarn og viste omsorg overfor barna på barnehjemmet. Her traff hun også sin framtidige mann, Roberto, som selv vokste opp i slummen i Pasig, men ble frelst og forvandlet, og nå arbeidet som barneevangelist. Sammen startet de et nytt arbeid i Robertos barndoms-slum.

Hentet vann i brønnen

– Det er nå snart 30 år siden dere startet opp. Hvordan var de første årene?

– Jeg tenkte aldri på at det var tøft. Vi giftet oss i Norge, og dro rett tilbake til Manila, der vi startet et arbeid fra null. Jeg bodde i et fattigslig slumhus sammen med sviger- mor og familien til Roberto en lang stund før vi fikk vårt eget krypinn. Jeg hentet vann i brønnen og vasket klær for hånd som alle de andre filippinske kvinnene. Kakkerlakker, lus og lopper ble man vant med. Jeg tenkte ikke på at det var noe spesielt da. Men selvfølgelig er jeg glad for at vi fikk oss noe bedre etterhvert.

Området de to begynte misjonen i, var til da ikke på radaren hos noen annen misjonsorganisasjon.

– Føler du at du har ofret mye?

– Nei, tvert imot. Det har vært helt naturlig for meg. Det er vel det som heter kall. Jeg tror jeg har et kall til å hjelpe folk. Jeg mener jeg har fått leve ut drømmen min.

Sult

Mens vi beveger oss inn over i «Villa Aurora», stanser ved et skur av blekkplater, og snakker med en kvinne på rundt 30 år. Vi kaller henne «Zarah». Hun er trebarnsmor og barnas far har bare forsvunnet. Fattigdommen er skrikende.

– På det verste har vi gått og lett etter mat på søppelfyllingen. En gang fant vi en aubergine som vi delte i skiver og stekte. Det var middagen til fire personer den dagen, forteller hun.

Selv holdt hun på å dø av tuberkulose for noen år siden. Det var ingen penger i familien til å søke legehjelp.

– Jeg kastet opp blod, men det eneste jeg hadde råd til var å spise kalamansi (en miniutgave av lime red. anm.) for å stoppe blødningene, sier hun til Korsets Seier.

Hun forteller om barndommen i en barnerik familie, der de vannet ut risen og ofte hadde bare rissuppe med litt sukker å spise.

Nå forsøker hun å brødfø seg selv og sine barn med tilfeldige vaskejobber i nabolaget. Som regel har hun ris på bordet. Av og til egg og noen pølser ved siden av.

Mat andre har spist av, tygd på og kastet, blir gravd frem fra søppelsekker av den fattige befolkningen i Manilas slum. Den vaskes, kokes, og serveres på nytt.

– Jeg ble nylig tilbudt en jobb som barnepasser. For 14 timers jobb per dag seks dager i uken tilbød de meg en månedslønn på 4000 pesos. (750 kr). Jeg kunne ikke ta jobben. Da ville jeg ikke kunne ta meg av mine egne barn, sier hun fortvilet.

Andre tyr til prostitusjon i sin desperate nød. Filippinerne er et vennlig og smilende folk. Men når mørket faller på i de mørke smugene, florerer kriminaliteten, narkotikamisbruk, ulovlig gambling og alkohol.

– Jeg er bekymret for hvordan det vil gå med barna mine hvis vi fortsetter å bo her, sier «Zarah».

– Men hvor skal vi gjøre av oss?

Sterk vekst

I dag består Fire and Harvest Ministries av et omfattende arbeid. Virksomheten har 260 barn i sponsorprogram, kirke som teller rundt 400 medlemmer og er i stadig vekst. Førskole, skole og matutdeling til rundt 700 barn pågår hver uke.

I tillegg kommer fengselsarbeidet, barne- og ungdomsarbeidet, samt manns- og kvinnearbeid. Et nytt fire etasjers kirke- og skolebygg ruver i slummen. Rundt bygget har familier som tidligere var fattige, fått hjelp til å heve levestandarden på grunn av hjelpen de har fått.

Heidi og familien bor i Norge idag, men hun er fortsatt misjonsleder og bindeleddet mellom Filadelfiakirken i Drammen og arbeidet i Manila. Hvert år er hun imidlertid på besøk for å holde seg oppdatert, holde møter med den daglige staben, og være med på de ulike aktivitetene.

– Vi har 16 medarbeidere nå, alt fra lærere til økonomileder, sosialarbeidere, pastorer og sjåfører. Staben er dyktig og det gleder meg å se at arbeidet blomstrer selv om vi er hjemme. Da har vi kanskje gjort noe riktig, spør Heidi seg.

Forandring

– Hva gleder deg mest når du går her rundt i Villa Aurora i dag?

– At vi har fått berøre så mange mennesker som har fått det mye bedre. Først og fremst har de møtt Jesus og fått en ny standard i livet. Vi ser et helt område løfter seg. Det nye livet deler de villig med andre.

For det andre peker Heidi på ringvirkningene av å satse på barna, og se enkeltpersoner. Til nå har cirka 70 unge fra sponsorprogrammet blitt ferdig utdannet, fått jobber og hjelper søsken og foreldre. 90 går på videregående skole, 28 av dem er ferdige i år. Tilsammen har vi 260 barn i forskjellige klassetrinn som blir sponset av faddere i Norge.

Skolen, fra 1.-7. klasse måtte stenge under korona-pandemien, men nå er målet å bygge den gradvis opp igjen.

Men Heidi er ikke fornøyd. Hun ønsker seg flere nye faddere i Norge, og også noen som kan bli faddere for de ansatte. Slik kan arbeidet utvides enda mer.

Fra fadderbarn til lærer

– Jeg fikk en ny sjanse gjennom Fire and Harvest, sier Jhoy Briones (26). Hun har hørt at Heidi er på besøk, og kommer for å takke.

– Jeg bor sammen med moren og søsteren min, og jeg er den eneste som tjener penger. Takket være sponsorprogrammet fikk jeg en utdannelse som lærer, forteller Jhoy.

Hennes første lærerjobb var hos Fire and Harvest. Nå jobber hun som lærer på «high-school» nivå i den offentlige skolen. I tillegg til å stå for utgiftene til familien, underholder hun sin lillesøster på skolen.

– Jeg har også fått lov å lede lovsangen og synge i gudstjenestene våre. Menigheten ga meg mulighet til å oppdage og utvikle at jeg hadde en gave i sang og tilbedelse, sier hun takknemlig og tørker tårene.