«Som pastor må jeg isolere meg for å overleve»

Spørsmål:

«Jeg leder en menighet og føler oftere enn før at jeg blir mismodig i arbeidet. Det er så mye negativ oppmerksomhet mot kristne ledere i klassisk kristne kirker både fra samfunnet, kristne medier og fra sosiale medier som repeterer og forsterker. Jeg har rett og slett måtte isolere meg mer og mere fra dette for å overleve.

Hva tenker dere om denne utfordringen?»

Svar:

Vi vet at mange menighetsledere har det slik du beskriver og det er mange årsaker til at det er blitt som det er blitt. Det er tøft å få fart på menighetsarbeidet etter pandemien, misjonsbefalingen er større enn vi kan fatte, det rettes mye kritikk mot menighetsledere for tiden og det er samtidig store forventninger til dem.

Ikke representativt

Det er også et poeng at om man følger media får man inntrykk av at ledere i menigheter veldig ofte forårsaker problemene. Det er ingen proporsjonalitet i rapporteringen slik at en får lese eller høre om problemer med en hyppighet som reflekterer andelen av kirker med usunn ledelse. Dessuten er terskelen for å skrive om lederutfordringer og enkeltledere blitt mye lavere enn det var. Rykter er nok og man gidder ofte ikke en gang sjekke om ulike kilder er uavhengige av hverandre før man rapporterer.

Et eksempel

Om man følger kristenpressen kan det f.eks. synes som om det er lederkrise i mange store kirker. Om vi f.eks. ser på USA så har antallet evangeliske megakirker økt fra nær null på slutten av 60-tallet til nær 2000 i dag. Det har vært eller er krise i en meget liten andel av disse kirkene, men det skrives veldig mye om de få kirkene hvor det er problemer. Når man da av og til leser eller hører om at det er dumt å bygge stort så er det helt uten fornuftsbasert begrunnelse. Uten disse kirkene hadde det trolig vært en formidabel tilbakegang i kirkebesøket.

Det er ikke grunn til å tro at det er mere utfordringer i store enn i små kirker. Det er dessuten usunn ledelse i et veldig lite mindretall av kirker samlet sett. Dessuten overdrives omfanget av krisen seg når saker blir offentlige og journalistenes (uten særlig ledererfaring) og partenes følelser kommer i sving. I tillegg til dette er kanseleringskulturen på vei inn i samfunn og medier. Man gir seg ikke før «hoder ruller» og deretter er det ikke lett å komme tilbake igjen. Dessverre. Å få tilgivelse og lære av erfaring slik at man faktisk blir bedre av å feile, er nesten umulig. Snarere passer man på at «straffen» vedvarer.

Vi må ikke la oss rive med å tro at det er store problemer alle veier. Det er snarere slik at tusenvis av ledere i kirker i Norge og utover i verden gjør en god jobb til tross for at jobben er utfordrende.

Tøff jobb

Å være leder i menighet innebærer en hektisk arbeidsdag og mye arbeide må skje om kvelden. Arbeid fordrer også stort følelsesmessig engasjement med utfordringene det medfører. Om det skal bli framgang er det dessuten nødvendig å ta og leve med betydelig risiko. Pastorenes familie engasjerer seg normalt i kirken og det rettes mye oppmerksomhet mot dem. Det er dessuten nesten umulig å beskytte familien fra utfordringene og problemene som oppstår i arbeidet.

Samtidig som mange pastorer og andre kristne ledere kritiseres, synes forventningene til deres evner til å skape framgang og vekst ikke å være avtakende. Det skaper krysspress. På den ene siden må man ikke gjøre noe som kan skape kritikk (f.eks. ta risiko eller fatte en beslutning ikke alle er enige i) og på den andre siden skal man stimulere til vekst. Det er utfordrende å etterleve dette tosidige presset samtidig.

Begrenset makt

Å være leder i menigheter er ikke noe som gir stor følelse av makt, det gir ofte lite personlig bekreftelse, heller ikke gir det berømmelse, og det gir sjeldent en følelse av å ha fullført noe. «Huset» blir aldri ferdig som det blir for mange andre yrkesgrupper. Det kan være tungt å leve med i lengden. For de fleste av dere som trofast tjener som ledere i menigheter er det et sterkt kall som driver og ikke lønn, anseelse eller makt.

Det er flott med store felleskristelige og inspirerende samlinger. Hurra for dem! Men uten at det er mange gode menigheter som bygger jevnt å trutt blir effekten av disse samlingene bare blaff og de kan til og med vaksinere mennesker mot troen. «Ja, jeg ble frelst og fornyet, men dagene derpå ble ikke som jeg hadde forventet meg». Om man tror at det de opplevde på stevnet er alt så kan det hindre dem i å gå videre. De må inn i levende menigheter om de skal overleve som kristen og vokse i troen.

En stor takk

Vi vet at mange pastorer og menighetsledere trives i jobben, men samtidig synes mange at det er en prøvelse å stå i både for seg selv og familien sin. Enda mere takknemlige er vi for det dere gjør. Tusen takk til alle dere som er menighetsledere og pastorer. Dere er helter og vi er så glade for at dere fortsetter.

Uten pastorer og menighetsledere som står i medgang og motgang kommer Norge aldri til å oppleve vekkelse. Vi håper virkelig at medlemmer og kirkenes styrer og råd hjelper, støtter, oppmuntrer og verner sine pastorer og ledere også når det er tøft – og når det stormer.