Sosial kontroll i kirken

Hva er sosial kontroll?

I vårt individualistiske samfunn kritiseres ofte personer og grupper for å utøve sosial kontroll. Sosial kontroll dreier seg om rammer eller begrensninger som omgivelsene påfører den enkeltes atferd. Det kan skje på en uformell måte i vennegjengen, på jobben, på skolen, og i kirken: Enkelte atferdsformer verdsettes, mens annen atferd begrenses.

Sosial kontroll utøves også på en formell måte gjennom lover, regler og myndighetsutøvelse.

Sosial kontroll i kirker vil først og fremst være av den uformelle typen hvor medlemmer og ledere gjennom det de sier og gjør stimulerer bestemte atferdsformer og motvirker andre. Det er også noe formell sosial kontroll i kirker ved for eksempel å fordre en bestemt teologi og etikk for å bli medlem eller for å bli leder. I vår kultur vil mange ha seg frabedt å bli utsatt for dette. Sosial kontroll har fått en svært negativ klang.

Relasjoner og samarbeid

Er sosial kontroll alltid negativt? Neppe. Sosial kontroll kan fremme verdier og normer som er gode og som bidrar til at sosiale nettverk av vennerelasjoner etableres og vedvarer.

Når man gradvis utvikler felles normer og verdier, blir det enklere å ha omgang med andre. Vi blir bedre til å samarbeide om å bygge kirke og Guds rike. Samarbeid uten en felles plattform er vanskelig. Stimuleres sjenerøsitet vil man bli mer sjenerøse mot hverandre. Stimuleres trofasthet, tjenerskap, ærlighet, tro og så videre, vil det gjøre kirken mer sammensveiset, sterkere, og kirkens arbeid vokser og blir bedre.

Bry oss om hverandre

Sosial kontroll betyr også at man bryr seg om hverandre. Det kan dessuten hjelpe medlemmer til å leve kristelig. «Vi har glemt det gode, gamle kollektive ansvaret», sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1995. Hun understreket at nabokjerringa som følger med er viktig for samfunnet.

Det er og blir viktig at medarbeidere og ledere følger med i kirken, ser når noen har det vondt, formaner når noen er i ferd med å gjøre dumme valg, hjelper mennesker som er på vei ut, inn igjen i fellesskapet og så videre.

Dette er nødvendige og gode prosesser som bidrar til helliggjørelse av den enkelte. Vi må for all del ikke bli redde for å engasjere oss i andres liv. Da blir vi etter hvert ensomme mennesker og det er lett å komme på villspor. Om man kjenner seg selv så vet man at det er tilfellet. Fellesskapet har reddet mange fra å handle dumt.

For mye kontroll

Sosial kontroll kan også ha en negativ side, og det kan gjøre kirker til foreninger for de som er enige om alt. Det vil hemme utvikling av gode relasjoner og svekke samarbeid i kirken. For kirkeledere er det viktig å tenke nøye igjennom hva som bør stimuleres og hva som bør begrenses. Av og til har nok teologien blitt strukket så langt at unødige begrensninger er stimulert.

Selvoppfyllende profetier

Det er i ettertid en del eksempler som kan trekkes fram og som nok har ført til at noen har forlatt kirken og kanskje også troen. I vår ungdom var det blant annet for mye fokus på klær, sminke og frisyre.

I dag er det nye områder som vi bør vurdere nøye før vi kritiserer. Unges gaming og nettbruk er det enkelt å kritisere. Som små og trange tanga-shorts for menn på stranda er usømmelig, så kan også enkelte spill være negative, men badeshorts og gaming er neppe synd i seg selv. Vi må være kloke når vi forsøker å hjelpe mennesker i kirken til å leve kristelig. Det er også nødvendig i møte med nye mennesker som søker til kirken og som søker våre råd.

Lei av å tjene i en stagnerende kirke

Noen kirkemedlemmer føler også at de må ha mange oppgaver i kirken for å være viktige. Vi tror tjenersinn er viktig, men vi bør anerkjenne at livet har mange sesonger, og det finnes flere måter å tjene på i Guds rike. I vår iver etter å få tak i frivillige må vi ikke skape en følelse av skyld hos de som ikke har tjenester internt i kirken.

Balanse

Sosial kontroll i kirken er altså både godt og nødvendig, men det kan også overdrives. Vi må finne en form og et innhold i dette arbeidet som reflekterer kristentroen på en god eller sunn måte.