Søstre fikk møte sine norske livreddere

Sola titter fram når en interessant sammensetning av mennesker samler seg ved lunsjbordet lørdag formiddag i Drammen. Noen av gjestene har ikke sett hverandre på 20 år. Korona gjør det umulig å klemme, men følelsene ligger og dirrer i lufta.

Varm gjensynsglede. Mellom to som ble reddet og de som reddet dem. Ingen av dem vil noen gang glemme det som skjedde. For alltid vil det binde disse menneskene sammen.

En uvanlig lunsj

Rundt bordet sitter søstrene Dorina Micu og Cristina Berki med sin utrolige livshistorie. En reise fra et uverdig liv på gata i en av Europas den gang fattigste storbyer, til et nytt liv i bygda Vennesla i rike Norge. Sammen med dem sitter Laura Myre (42), som jobbet på gatebarnsenteret, «Liv og Lys», da Cristina og Dorina kom dit. Av den norske organisasjonen, «Europa i Fokus», ble de reddet fra en skjebne man bare kan ane hvor ville ha endt.

Laura er opprinnelig rumener, også hun bor nå i Vennesla. Hun tok seg spesielt godt av søsknene da de kom inn på senteret. Hun var bare 18 år, men ble som en mamma for søsknene, og har forblitt en klippe i livet deres.

På motsatt side av søstrene sitter forkynner og misjonær Berit Stenseth Johansen Grelland (74), som sammen med sin avdøde mann, Frantz, startet gatebarnsenteret i Bucuresti i 1996. På grunn av senteret ble et stort antall gatebarn reddet, og fikk en ny og bedre framtid. To av dem var Cristina og Dorina.

Ved Berits side er barnebarnet Caroline Johansen (30) plassert. Hun har nå tatt over roret som daglig leder for misjonen, og jobber blant gatebarna i Bucuresti. Caroline er her for å møte søstrene hun har hørt så mye om. Nå vil hun gjerne høre deres historie og se med egne øyne at det nytter å hjelpe.

– Dette er et stort øyeblikk, sier Berit rørt. – Tenk å få møte fruktene av arbeidet så mange år senere, og se hvilken lenke av ulike hjelpere som har bidratt til at jentene ble reddet og har fått et nytt liv!

For fortellingen om søstrene som ble tvunget til å tigge på gata i den rumenske hovedstaden Bucuresti, og som i dag har endt opp med gode, trygge liv i egne hjem i Norge, er så sterk at den ble dokumentert på norsk tv I beste sendetid. Deres spesielle historie fikk god plass da NRK på nyåret viste programserien «Rex-faktor», om det norske kongeparets utenlandsreiser.

Sjokkerende oppdagelse

Året var 1999. Bildene fra kloakken i Bucuresti, der barn og voksne stuet seg sammen med rotter for å overleve, hadde nettopp rystet en hel verden. Også kong Harald og dronning Sonja, som insisterte på å besøke et barnehjem for gatebarn da de var på statsbesøk i Romania dette året. Valget falt på gatebarnsenteret «Liv og lys», drevet av de norske pinsemisjonærene Berit og Frantz Johansen. Dermed fikk dronningen rettet oppmerksomheten mot et problem Romania forsøkte å skjule for omverdenen.

I den ferske NRK-serien om kongeparet ble et helt program viet reisen deres til Romania. Blant annet viste de et klipp av Cristina, som bare 10 år gammel hadde blitt utvalgt til å ønske kongeparet velkommen til senteret og overrekke dronningen blomster. Det gjorde hun på klingende norsk. Gatejenta med de store øynene og det like store smilet hadde vist seg å bli en stjerneelev, når hun først fikk mulighet til å gå på skolen.

Under opptaket til NRK-serien sitter kong Harald og dronning Sonja på Slottet og ser tilbake på besøket på gatebarnsenteret, men vet ikke hvordan det har gått med barna de møtte den gangen.

– Har dere greid å finne noen av dem? spør dronningen.

Reporteren viser dem et bilde av Christina slik hun ser ut i dag.

– Så nydelig! Utbryter dronningen.

Kongeparet måpte da de fikk høre at den lille jenta som ga dronningen blomster på barnehjemmet, holder til i Vennesla i dag, og har det veldig bra.

Dronningen husket Cristina

Dronning Sonja kjente umiddelbart igjen Cristina, og husket navnet hennes.

– Jeg var så spent på om dronningen husket meg! Da hun nevnte navnet mitt, måtte jeg bare gråte, utbryter Cristina, mens hun tørker tårer fra kinnene.

– Det ble så sterkt for oss å på nytt bli minnet om tilliten vi fikk fra medarbeiderne på senteret. Vi var vant til å bli møtt med mistro og skepsis overalt på gata. Tillit ble en nøkkel til vår forandring, samstemmer storesøster Dorina.

Cristina husker at hun var både spent og redd overfor det store oppdraget. Det var som et eventyr at en ekte konge og dronning skulle besøke deres hjem.

– Jeg lærte å si «Velkommen til Romania og til vårt hjem» utenat. Dagen etter fortalte vennene mine på skolen at de hadde sett meg på nasjonal tv. Jeg var sjokkert. Jeg hadde vært så konsentrert på oppdraget at jeg ikke la merke til kameraene rundt meg, ler hun.

– Du gjorde sterkt inntrykk på kongen og dronningen, både da og nå, Cristina, slår Berit fast.

Sang med gatebarna

Et annet minne fra kongebesøket har festet seg hos misjonær Berit: Da besøket gikk mot slutten hadde barna etter eget initiativ stilt seg i ring ute på gårdsplassen og begynt å synge en lovsang på norsk: «Bind oss i sammen, ja, bind oss i sammen med bånd som ikke kan brytes. Bind oss i sammen, ja, bind oss i sammen med kjærlighet evige bånd,» sang barna. Da tok dronningen spontant barna i hendene og stemte i sammen med dem.

– Det var et stort øyeblikk for meg, sier Berit.

Ingen rundt bordet i Drammen orker så mye av lunsjen de får servert denne formiddagen. Inntrykkene som deles er nok å fordøye i seg selv. Minner fra en reise fra dødens forgård til paradis.

På gatebarnsenteret fikk søsknene alt de ikke hadde fått på gata: Mat, klær, skolegang, kjærlighet og omsorg. De var i alt fire søsken, tre jenter og en gutt, som ble reddet denne desemberdagen i 1997.

Det var iskaldt og surt ute i Bucurestis gater, og Europa i Fokus sin matbuss var ute for å dele ut mat blant gatebarna. En av medarbeiderne på bussen fant Dorina og søsknene og forsto at de måtte få hjelp umiddelbart. Det var allerede vinter og gatebarna kunne fryse i hjel der ute.

– Det var viktig for oss å være ute på gata. Det var jo der det hele begynte, sier Berit.

– Frantz så barna og kjempet for dem, men kampen bak kulissene var langt større enn folk flest forsto. Fram til da hadde myndighetene behandlet gatebarna verre enn hunder, og hele befolkningen var indoktrinert med at tragedien som utspant seg i kloakkrørene ikke angikk dem. Denne holdningen strakte seg langt inn i menighetene.

Forlatt på gata

– Vi vet ikke om vi hadde overlevd hvis ikke dere hadde kommet med den bussen og reddet oss, sier storesøster Dorina, til Berit og Laura. Stemmen brister når hun forsøker å minnes livet på gata. Det er hun som husker mest, siden hun er den eldste i søskenflokken. Likevel supplerer Cristina:

– Vi fikk en sjanse til å bli reddet og gjøre noe med livet vårt, og den benyttet vi, sier hun takknemlig.

– Marerittet begynte da faren vår solgte huset, fortsetter Dorina. – Fram til da bodde vi med begge foreldrene våre. Men da jeg var åtte, ni år gammel, forlot mor oss, og livene våre raknet. Fire små barn, tre jenter og en gutt, ble morløse og hjemløse. Etter endte vi opp i Bucuresti. Da havnet vi på gata, sammen med faren vår. Vi sov på fortauer, verandaer eller i hus som skulle rives. Om sommeren sov vi i parkene, om vinteren prøvde vi å finne ly for snøen under et tak ved markedsplassen. Far forsøkte å selge grønnsaker på markedet om sommeren. Da hendte det vi lekte under diskene mens han jobbet, og om natten la vi oss til å sove der.

Dorina forteller at søskenflokken kunne gå sultne hele dagen, og ble til slutt tvunget til å tigge på gata for å få tak i noen mynter de kunne kjøpe mat for.

Tigget etter mat

– Vi måtte bare tigge, hvis ikke hadde vi sultet, sier hun stille. – Det vi fikk inn, kjøpte vi salami og brød for. Fikk vi litt ekstra, kunne vi kjøpe et klesplagg også. Ellers hadde vi på oss klær vi fant eller fikk av noen som var snille. Men det var nedverdigende å tigge. Noen spyttet på oss. Andre slengte vonde ord til oss

– Fordi vi var sammen som familie opplevde vi ikke vold eller overgrep, men hvis vi hadde måttet fortsette å leve slik, kunne alt mulig vondt ha skjedd med oss, sier hun med sikkerhet. Hun kjenner altfor godt til andre gatebarns grufulle skjebner.

– Det var nok knapt en eneste jente på gata som ikke ble voldtatt eller måtte jobbe som prostituerte sier Laura. – Heldigvis var dere beskyttet av å være sammen, og dere ble reddet før dere ble for voksne.

Nytt hjem og ny framtid

– Det var både vondt og godt å komme på gatebarnsenteret, forteller Dorina.

– Jeg savnet min far i begynnelsen, for jeg var veldig glad i ham, tross alt. I ettertid har jeg forstått at han ikke sloss så mye for oss som han burde ha gjort, men den gangen forsto jeg ikke det. Først hadde mor forlatt oss, og nå ga min far oss bort. Det satte seg noen dype sår.

– Samtidig var det godt å komme et sted der noen brydde seg om oss. Vi fikk klær og mat fra Norge, og mye omsorg. Selv om småsøsknene mine fortsatt kom til meg når de trengte hjelp, ble det likevel litt lettere for meg. Jeg var jo storesøster og hadde følt veldig på ansvar for de yngre da vi bodde på gata.

Arbeiderne ved senteret var kristne og lærte søskenflokken om evangeliet.

– De tok oss med til pinsemenigheten hver søndag, enten vi ville eller ikke, smiler Dorina

– Jeg hadde min barnetro fra bestemor. Hun var kristen og hadde lært oss om Jesus. På senteret ble troen mer tydelig for meg og jeg lærte Jesus å kjenne. Vi hadde daglige andakter, i tillegg til møtene på søndager.

– Hun trengte en storesøster

– Søsknene var utsultet på kjærlighet og nærhet, og løp alltid rett i armene på oss da vi kom, forteller Laura.

– De trengte klemmer og å satte seg tett inntil oss så ofte de kunne. Snart så vi forandringen som skjedde med dem. Cristina viste seg å være veldig flink på skolen. Dorina begynte å hjelpe til på senteret. Jeg fikk et spesielt hjerte for søskenflokken og holdt nær kontakt med dem.

– Laura ble som en storesøster for meg, sier Dorina, og stemmen svikter enda en gang av bevegelse.

– Hun ga meg tillit og trodde på meg. Vi var jo vant til å bli møtt med så mye mistenksomhet. Hun tok meg også med hjem til familien sin. Det betydde mye for meg.

– Laura tok også åndelig ansvar for Dorina og de andre barna. Hun og en annen medarbeider hadde bibelgruppe for de eldste barna hjemme i vår leilighet like ved senteret. Vi så at hun hadde et spesielt kall til det, skyter Berit inn.

– Jeg var bare 18 år selv, og ønsket helst å redde hele verden, men jeg tenkte at om jeg i hvert fall kunne påvirke livet til noen få, så var det verdt noe. Jeg fikk hjerte for Dorina. Jeg så ansvaret hun tok for de mindre søsknene, og tenkte at hun kunne trenge en storesøster selv. Jeg tok henne med hjem til mine egne for å vise henne hvordan en vanlig familie fungerte, og hos oss ble hun tatt imot som en datter. Vi knyttet vennskap som kommer til å vare livet ut, slår Laura fast.

– Da jeg sluttet å jobbe på gatebarnsenteret, kostet det meg mye, for jeg ønsket å følge opp Dorina og søsknene. Ikke visste jeg at Gud ville det slik at alle tre søstrene etter hvert kom til Norge, og at Cristina og Dorina nå bor rett i nærheten. Den tredje søsteren, Sica, bor i Lillestrøm.

En lenke av gode hjelpere

På gatebarnsenteret ble søsknene kjent med det norske ekteparet Eva og Ove Røinaas fra Vennesla. De prøvde lenge å adoptere hele søskenflokken, men måtte gi opp på grunn av manglende adopsjonsavtale mellom Norge og Romania. Like fullt ble de to som foreldre for søsknene, og dermed var det naturlig at jentene flyttet i nærheten av dem da de ble gamle nok til å reise. I Norge kunne de bygge en ny og tryggere framtid. Søstrene er utrolig takknemlig for sine norske «foreldre», som har hjulpet dem hele veien.

– Jeg blir fascinert av Gud som sørger for å lenke sammen ulike redningsfolk, til ulike tider og på ulike steder, kommenterer Berit. – Via ulike gode mennesker har disse søsknene fått et nytt liv. I vår organisasjon, Europa i Fokus, er vi takknemlige for at tjenesten blir videreført, ved at Caroline, vårt barnebarn, tar tak for arbeidet.

I dag er Dorina gift med Viorel, og har barna David (10) og Sara (5) sammen. Christina har også kjæreste. Begge stortrives i Norge og er her for å bli. I nabolaget bor både Laura og Eva og Ove Røinaas.

– Da jeg giftet meg med Viorel sa jeg fra at han måtte ta med søsknene mine på kjøpet, smiler Dorina. Hun har aldri sluttet å være storesøster, selv etter at søsknene hennes er blitt voksne.

– Han visste hva han gjorde, og han har støttet meg hele tiden. Søstrene mine bodde hos oss den første tiden etter at de kom til Norge, fram til de klarte å stå på egne bein.

Hjemme i Vennesla forsøker Dorina å skape det hjemmet hun selv aldri fikk. – Det er fantastisk å være sammen, elske og bli elsket. Mine barn skal aldri savne kjærlighet!

Flyktninger i egen by

Caroline har sittet lenge stille og bare lyttet.

– Jeg blir så rørt når jeg hører dere fortelle, sier hun. – Det gir meg håp om at de barna jeg møter på gata i Bucuresti i dag, en gang skal kunne fortelle en lignende historie som dere har fortalt i dag. Jeg har vært mye på gata og har også mange sterke opplevelser fra besøk i slike rivningshus som dere bodde i. Det gjør inntrykk å se at det arbeidet vi driver, kan få slike resultater.

Caroline forteller at selv om de fleste kloakkrørene i storbyen er stengt av i dag, bor det fortsatt mellom 25 og 30 barn der. I tillegg bor mange ute eller i forlatte, falleferdig hus. Her søker de ly til de blir kastet ut. Da må de lete etter et nytt husly. Slik lever de nærmest som flyktninger i egen by.

Selv er hun utdannet sykepleier, og i 2016 flyttet hun til Romania for å jobbe som frivillig i stiftelsen. På dette tidspunktet hadde Caroline ikke planer om å overta ansvaret. Nå er hun daglig leder for arbeidet.

– Jeg kunne ikke snu ryggen til

– Jeg har hørt om Romania hele livet, og var med dit første gang bare ti år gammel. Siden har det alltid ligget meg på hjerte å gjøre en forskjell der. Da jeg den gangen lekte med barna rundt kloakkrørene, tenkte jeg ikke på at mens vi gikk hjem til våre gode senger, krøp de tilbake i kloakkrørene. Selv i dag er det vanskelig å ta innover seg at det er virkeligheten til mange, forteller Caroline.

– Men det har nok ligget i hjertet alle disse årene likevel. Da bestefar døde, tenkte jeg at det var min tur til å flytte ned og se om dette var noe for meg. Jeg forsto ganske fort at jeg ikke kunne snu rygget til det jeg så. Jeg har venner blant folk som har bodd på gata hele livet. Selv om de fortsatt bor der, har de blitt et viktig bindeledd mellom arbeidet vårt og gata. De åpner dører som ingen andre kunne gått inn i. Jeg har funnet så mye vakkert gull blant disse menneskene, sier Caroline. – De har blitt mine venner.

Oppfordrer til aldri å gi opp

Kaffekanna går en ny runde rundt bordet, mens Dorina retter øynene mot Caroline, som i dag står midt i arbeidet på gata i byen hun og søsknene hennes forlot.

– Gi aldri opp! sier hun sterkt. – Hvis dere er der for dem, kommer mange til å oppleve det samme som oss. Glem ikke hvor mye det betyr at dere er på gata. Slutt aldri å bry dere!