Stort intervju med åpenhjertig Lise Karlsen: Om oppveksten, kjærligheten og møtet med Jesus

Artikkelen ble først publisert i juni 2022.

Lyden av applaus fyller møtesalen på Hedmarktoppen folkehøyskole. Raskt blir applausen til typen stående.

Helt foran, blant de snaut hundre pinselederne som utgjør Pinsebevegelsens Årsmøtekonferanse, står personen hyllesten er rettet mot.

Men det er ikke første gang Lise Karlsen mottar synlig anerkjennelse for sin tjeneste.

Evangeliesenterets mor og grunnlegger har peishyllen full av utmerkelser og bevis på et langt liv i offentlighetens lys – sist i rekken Kongens fortjenestemedalje.

Organisasjonen, som hun etablerte med sin avdøde ektemann Ludvig, har siden 1983 hjulpet rusavhengige til et nytt og rusfritt liv.

Solskinnshistoriene er mange og veldokumenterte.

Likevel trives Lise Karlsen aller best i skyggen.

– Jeg er personlig ikke så glad i oppmerksomhet. Samtidig kjenner jeg på et ansvar å bruke den statusen jeg har fått til å vise hva jeg tror på, hva jeg står for og hva Evangeliesenteret er.

Veien mot å bli en av Pinsebevegelsens mest fremtredende kvinne har inneholdt mange seire, men også store tap.

En rød tråd gjennom livet har vært avgjørende for Karlsen, som fyller 80 år neste sommer.

– Jesus var nok på leting etter Ludvig og meg hele livet vårt. Når jeg tenker tilbake var det flere episoder hvor jeg nå mener Jesus definitivt var til stede, sier hun.

Rotløs og rådvill

Lenge før alle prisene og den stående applausen var Lise Karlsen ifølge seg selv en rastløs sjel uten en retning i livet.

Da hun vokste opp i Oslo, var det eneste forholdet hun hadde til kristen tro en og annen søndagsskolevisitt og korpset til Frelsesarmeen som spilte musikk i gatene.

I hjemmet vekslet mor og far mellom å være autoritære foreldre og alkoholtørste festløver, ifølge Karlsen. Det gjorde oppveksten krevende.

– Jeg kjente ikke igjen mine egne foreldre og visste ikke når de hadde på hvilken maske. For meg gjorde deres dobbeltliv meg usikker som person.

Det strenge regimet hun opplevde i familien, gjorde at hun lengtet etter det frie liv.

Da hun var gammel nok til å flytte ut, reiste hun bare fra sted til sted og søkte fart og spenning. Det var ingen klassisk femårsplan over valgene hun tok.

Idet den unge kvinnen var i ferd med å reise til sjøs og jobbe om bord på en båt, møtte hun imidlertid en annen rotløs rytter.

– Han var ekte

Ludvig Karlsen var en av Pinsebevegelsens mest kjente skikkelser og anerkjente personer da han døde i 2004.

Men på den tiden han møtte Lise, var livet hans preget av alkohol og lovbrudd. Han var av romanislekt som betydde at heller ikke han hadde noen fast base. Inn og ut av fengselet var han også.

Likevel var det noe ved ham som appellerte til Lise Karlsen. Hun husker godt den gangen han spurte om å få sitte ved siden av henne på serveringsstedet, Saras Telt, i Oslo.

– Han var ekte. Han lot ikke som at han var noen annen enn den han var, forteller hun.

– Og du var lei av masker?

– Ja, det kan du si.

De to fant tonen og giftet seg i 1965. Men unotene fra et liv på skråplanet bar de med seg videre – også etter at de ble foreldre.

En dag de kom på besøk til Ludvigs foreldre på Eidsvoll, var Lise og Ludvig helt på felgen. Men før de rakk å dele nyheten om at de ville skille seg, kom det en uventet invitasjon fra Lises svigerfar.

– Vil dere bli med på en gudstjeneste på Betania, Eidsvoll, spurte han.

Møtet i pinsemenigheten skulle bli vendepunktet for det kriserammede ekteparet.

Frelst til tårer

På bakerste rad plasserte Ludvig og Lise Karlsen seg, mens lovsang og forkynnelse lød fra scenen.

Ordene hadde en sterk effekt på Lise.

– Det var som om predikanten talte rett inn i livet mitt, sier hun.

Etter prekenen spurte en av menighetens ledere om noen i forsamlingen ville ta imot Jesus denne formiddagen.

Lise våget ikke løfte hånden, men til sin store forbauselse gikk lederen med faste skritt bort til henne og stilte det samme spørsmålet.

– Da sprakk jeg helt. Tårene trillet og trillet. Det ble der og da helt tydelig for meg at det var Jesus jeg trengte, sier hun.

Ved siden av henne satt ektemannen, med ansiktet i hendene og en klynge hender på skuldrene og ryggen.

– Jeg tenkte at han selvsagt måtte ha flere som ba for seg fordi han hadde jo vært mye verre enn meg tidligere, sier Lise og ler.

Hjemme sto svigermor klar med åpne armer. Hun hadde lenge bedt om at sønnen og kona skulle bli frelst.

– For oss ble det et før og etter. Helt klart, sier Lise Karlsen.

Umettelig apetitt

Det nyfrelste ekteparet flyttet til Nøtterøy og sluttet seg til den lokale pinsemenigheten Betel. Her fikk de en mer stabil tilværelse og et åndelig hjem.

Med en nyfrelst og umettelig appetitt på evangeliet, var ikke søndagsmøtene på Betel nok for Lise og Ludvig. De forsynte seg både i andre menigheter og organisasjoner der Guds ord ble forkynt.

– Vi måtte ha åndelig påfyll til vårt nye liv, forteller Lise Karlsen.

Jo mer de tok imot, desto mer ivrige ble de etter å dele videre av det de selv hadde hørt, lest og opplevd.

Innredet garasjen

Miljøet fra deres tidligere liv ble et naturlig sted å oppsøke.

– Mange hadde det mye verre enn oss. Det visste vi. Så for oss var det åpenbart at vi skulle gi det gode budskapet til dem, sier hun.

Garasjen ble innredet slik at de kunne ta imot et fåtall mennesker som fikk bo der en kortere periode. Som en påfallende bonus fikk de høre evangeliet.

– Alt det som har skjedd i etterkant fra den perioden er ikke annet enn et Guds under, sier Lise Karlsen.

Ble tilbudt gård

Ekteparet fikk se at mange fra deres tidligere rusmiljøer bli frelst. I tillegg var det en vekkelse blant romanifolket på Østlandet på denne tiden.

Likevel klødde det i fingrene etter å gjøre mer.

En dag ble ekteparet oppsøkt av en forstander på Roa, like ved Hønefoss. Han tipset om en ledig gård de kunne overta billig.

Det var da konseptet Evangeliesenteret slik vi kjenner det i dag ble født.

– Ludvig og jeg hadde begge et kall om å skape et sted hvor folk fra skadelige miljøer kan komme og høre evangeliet. Men vi hadde jo ikke penger til å kjøpe en hel gård, forteller Karlsen.

Ordet ble spredt

Lang historie kort; det visjonære paret fikk hjelp fra fjern og nær ettersom flere fikk grep om kallet og drømmene deres.

Penger ble samlet inn, og de fikk hjelp til å gjøre i stand den gamle gården til et velfungerende samlingspunkt med gode fasiliteter.

2. juli 1983 var det offisiell åpning.

– Det var uendelig stort, sier Karlsen.

Snart 40 år senere tør ikke grunnleggeren gjette på hvor mange enkeltpersoner som er blitt frelst gjennom Evangeliesenteret.

– Ludvig trakk ofte fram hvor mange de som ble frelst påvirket rundt seg. Det tallet er nok enda mer massivt, mener hun.

Veksten og innflytelsen til Evangeliesenteret ble eventyrlig. Men privat skulle Lise Karlsen oppleve tragiske tap.

Mistet sønnen og ektemannen

Allerede måneder etter åpningen av Evangeliesenteret, døde sønnen Kai i en motorsykkelulykke. Han ble bare 17 år gammel.

– Hvordan kunne Gud tillate dette, tenkte vi. Her hjelper vi andre mennesker i nød. Så dør vår egen sønn. Jeg fryktet at jeg kom til å havne rett i kjelleren igjen, forteller Karlsen.

Hjemme på kjøkkengulvet bøyde hun seg på kne. Hun ropte ut i fortvilelse til Jesus at hun ikke greier mer.

– Da opplevde jeg at Jesus talte til meg med tydelige ord: «Kai er hjemme hos meg. Kom bare du, og følg meg».

For Lise var det som om ordene forløste noe i hennes indre.

– Jesus hjalp meg å stenge døra og vende tilbake til verden. Siden den dagen har jeg vært helt innstilt på å følge Jesus, koste hva det koste vil.

Nesten 20 år senere gikk ektemannen Ludvig bort etter å ha slitt med hjerteproblemer i lengre tid.

Lise forteller at uten Guds hjelp hadde hun ikke klart å forholde seg stabil.

– Gud ser lenger enn hva vi gjør. Vi tror på et liv her på jorda og i evigheten. Både Kai og Ludvig var frelst og er nå hos Jesus. Det er vårt håp som kristne at vi skal møtes igjen, sier hun.

Liste over ufrelste

Lise Karlsen forteller at hun har fått et annerledes syn på døden etter å ha begravet både sin egen sønn og ektemann.

– Jeg frykter ikke å dø. Jeg ser på det som en fortsettelse av det livet vi lever her, bare mye, mye bedre.

– Det må vel være en god følelse?

– Jo, det eneste som holder deg igjen er at du ikke har fått med deg alle du vil ha med deg til himmelen.

– Har du en liste?

– Ja, faktisk.

– Virkelig?

– Da vi var nyfrelste, skrev Ludvig og jeg en liste over slektninger og venner vi ønsket at skulle bli frelst. Så krysset vi av en etter en.

– Er det noen navn igjen på listen?

– Nesten ingen. En av dem har jeg kontakt med digitalt og ber for stadig på telefonen. Han fortalte meg nylig at han på eget initiativ har bedt sammen med andre også, sier Lise Karlsen.

Trappet ned

De siste årene har Karlsen trappet ned både som lokalpolitiker for KrF, forkynner i pinsebevegelsen og leder for Evangeliesenteret. Datteren Monika er i dag administrerende leder.

– Var det vanskelig å trappe ned, synes du?

– Ja, det var det i begynnelsen. Jeg er fremdeles engasjert i styrearbeid, men holder meg mer i bakgrunnen.

– Men det kan klø i fingrene noen ganger?

– Nja, noen ganger tenker jeg at jeg ville gjort enkelte ting annerledes. Men så viser det seg at med tiden så ender det som regel godt.

– Hvordan ser du på fremtiden til Evangeliesenteret?

– Jeg vil ikke involvere meg for mye, men én ting har jeg bedt ledelsen om. Ja, nærmest forlangte. Det er at Evangeliesenteret må ha den samme visjonen som fra starten av. Og det har jeg blitt lovet. Det betyr mye.

Savner gamle forkynnere

Evangeliesenteret og Pinsebevegelsen har bestandig gått hånd i hånd, uten at Pinsebevegelsen har hatt noen direkte styring på senteret.

Lise Karlsen synes samarbeidet har fungert godt.

– For oss har relasjonen til menighetene og en åpen dør inn vært veldig verdifull. Vårt fundament spinner ut ifra pinsevennenes liv og lære.

– Hva synes du om retningen Pinsebevegelsen beveger seg i?

– Jeg får ikke med meg alt. Men jeg mener det er viktig å bevare de gamle tradisjonene med selvstendige og levende menigheter. Så savner jeg de gode, trygge forstanderne som Aril Edvardsen, Morgan Kornmo og Emanuel Minos.

– Har de ikke blitt erstattet, slik du ser det?

– Det handler ikke om å kopiere de som har vært før, men vi trenger gode ledere som har Bibelens lære som utgangspunkt. Så er det viktig at også lederne har hjertet på rett plass.

– Hva mener du?

– At de er Jesus-sentrerte. At man ikke lar seg bli forherliget som pastor eller leder. Ludvig hadde jo mange etterfølgere, kan du si. Men han fikk høre det av sine eldre; Husk å holde fokuset på Jesus og ikke bli oppblåst.

Misunner ikke dagens ledere

– Det høres jo veldig tidsriktig ut, med tanke på de leder-skandalene pinsebevegelsen globalt har opplevd i det siste?

– Jeg kjenner ikke alle detaljene i for eksempel Hillsong. Men lederskap er utfordrende, og ansvaret er stort.

– Tror du det er vanskeligere å være en kristen leder i Norge i dag enn da du og Ludvig startet Evangeliesenteret på 80-tallet?

– Å, ja. Det er så mange ytre krefter som jobber imot kristne og ideologier som dyttes nedover hodene på folk. Tenk bare i dag på kjønnsdebatten, pride-parader og undervisning i skoler som forsvinner. Det er helt vanvittig.

– Så hva er ditt råd til kristne i dag?

– Bruk enhver anledning til å fortelle om Jesus. Ikke la navnet hans bli visket vekk.