Syltynne vegger mellom tid og evighet, liv og død

Elisabeth, Sakarias og Johannes – navn som får julens klokker og kanskje også en vekkerklokke i mitt indre til å ringe!

Forfatteren av romanen «Flukt» kaller seg «jordnær ateist». Imidlertid erkjenner han noe som fikk stor publisitet under boklanseringen i fjor: «Jeg har skrevet en kristen bok», og trekker sammenligningen med det første kapittel i Lukas' evangelium.

Gang på gang får jeg imidlertid bekreftet at mange ateister ikke klarer å fri seg fra de kristne inspirasjonsbrønner, der vannet sildrer fram – slik også med Carl Frode Tiller, en av landets desidert beste forfattere. Jeg kaller det jeg finner hos disse sekulære forfattere «troens spor i ord» og har omtalt verker av blant andre Arnulf Øverland, Aksel Sandemose, Johan Borgen, Dag Solstad, Jon Michelet og Tom Egeland.

Tre hovedpersoner

Leserne blir snart oppmerksom på at «eg-stemmen» i Tillers nynorske språkunivers, veksler mellom de tre hovedpersonene i den lille familien, så «Flukt» bør man ikke lese flyktig, men med ro og i hvilemodus. Men selve overgangen fra den ene stemmen til den andre er så umerkelig, at den vekker assosiasjoner om nybilens moderne girkasse.

Dog erkjenner jeg – for ikke å snuble på startstreken – at jeg måtte jeg lese flere sider og følge oppfordringen fra et deltakerkort i et prioritert spill fra barndommens rike; «tilbake til start»! Min u-sving og restart var en assist til at teppet gikk opp og romanens landskap lå åpent.

Imidlertid, når familiemedlemmers beskyldninger går veggimellom, dundrer kakofonien i mine ører, men når stormen har lagt seg, og den obstruerende atferd synes å avta, er det med silketøfler jeg beveger meg innover i romanens ymse gemakker. I møte med død og grav, sorg og selvbebreidelser, blir jeg lavmælt. Enkelte ganger synes det ikke være dørstokker mellom realismens jordnære tilstedeværelse og religiøs, sublim mystisisme.

Vegger av glass

Dette har sin rot i de syltynne veggene mellom tid og evighet, liv og død, som forfatteren åpenbarer i sitt metafysiske univers. Noen ganger synes veggene i dette åpne landskapet å være helt borte. Forresten, her er noen vegger, men som av glass!

Litteraturanmelder Ulla Svalheim sier så treffende at denne romanen «er ei fortelling som innlemmer det åndelige i den harde realismen».

Og med sine lange setninger minner Tillers skrivekunst om Jon Fosses nærmest magiske språk.

En empiri ligger til grunn for de grensesprengende erfaringene forfatteren skildrer i et intervju: Han kan ikke forklare hva som skjedde, men det var som om han og hans kamerat under et opphold i Guatemala like før inngangen til det nye millenniet, opplevde en drømmetilstand selv om de var våkne, hvor de jordiske grenser for tid og rom opphørte.

12-åring omkom

Sårene etter det triste som rammet familien ligger fortsatt åpne. Johannes – «drepen i ei trafikkulykke, forvandla til det ugjenkjennelige i løpet av eir hundredels sekund». Å miste et barn, «tolv år, berre tolv år. Kvifor? Kvifor? Det er så meiningslaust».

Stakkars Johannes, han hadde sine problemer, han var jentete, annerledes. Johannes ble ikke respektert, «eg vil ikkje ha alle venene dei prøver å dytte på meg, eg liker meg best aleine».

Tenk deg – det er julaften, forrige jul var de sammen alle tre. Nå har moren og faren vært på graven og tent lys. Det er blitt en dyp kløft i forholdet dem imellom. Julaften tenkte de å være hver for seg, selv om kjærligheten dem imellom ikke var helt borte. Men stakkars Sakarias, skulle han sitte i den lille, triste leiligheten som nesten ikke hadde møbler?

Var faren en ufølsom, uengasjert og fjern pappa? Moren på sin side «prøvde å skjule drikkinga si».

Den femte evangelist

Jeg vil selvfølgelig ikke røpe selve handlingen for deg, det ville jo punktere det følsomme, hjertegripende narrativet. Vakkert at Tiller også hyller Johann Sebastian Bach som «den femte evangelist, han som skrev all musikken sin til ære for Gud, han som dedikerte alt han gjorde til Gud». «Das Wohltemperierte Klavier» var jo favorittverket moren mer enn gjerne fremførte.

Presten hadde ingen tro på at det var mulighet for å opprette en forbindelse med avdøde Johannes, slik Elisabeth tenkte, som ikke er nådig i sin dom – ikke åpen for mirakler, selv om «han sikkert kunne Bibelen på rams».

Kjærlighetserklæring på julaften

Moren la seg i badekaret og «lukka auga, dukka under med hovudet, eg låg slik til eg ikkje greidde halde pusten lenger, og så heiste eg meg opp igjen, eg kom til å tenke på baptistdåpar – vaksne menneske i kvite kjortlar – som vart dukka under og vart dratt opp igjen som nye menneske, menneske som hadde fått gjenoppretta forbindelsen med Gud, tenkte eg, det var det dåpen handla om, den som vart døypt, var ført saman med det guddommelege». Hun tenkte på Johannes og...

Roman om familievoldens grusomhet og tilgivelsens mulighet: «Man tilgir for sin egen skyld»

Avslutningen er sterk – det er som om jeg bestiger Sions berg. Første juledag morgen ved frokostbordet minner meg om fjerde akt «Julaften på prestegården» i Ibsens Brand og Agnes' ord om lille Alf: «Han var jo her, ikkje fysisk så klart, men han var med oss».

De lytter til gudstjenesten på radio, «presten snakka om Jesusbarnet, om Guds son, frelsaren, fødd av jomfru Maria». Så kommer kjærlighetserklæringene: «Eg er så glad i deg, sa han. Eg er glad i deg også, sa eg.»