Pinsekommentar
Ta vare på arven
Det er med en viss uro vi hører om nedleggelser og salg av menighetsbygg, uten at vi er opplyst om hva som skjer med midlene. Arven burde gå videre til menighetsarbeid i regionen, ikke i lomma på enkeltmennesker.
Den sterke overbevisningen om selvstendige menigheter som organisasjonsform er etablert praksis, og står seg godt på mange måter. Like fullt er det noen justeringer som må til om vi skal sikre oss at de selvstendige menighetene er bærekraftige og sunne. Mitt håp er at vi kan hjelpe hverandre å finne en vei hvor alle landets pinsemenigheter har det godt, og at vi sammen kan ta vare på de resultatene, arven om du vil, etter mer enn hundre år i Norge.
Mange små menigheter
Pinsebevegelsen består av 340 menigheter, et forholdsvis høyt tall med tanke på total medlemsmasse på 45.000 medlemmer. Til sammenligning er den finske pinsebevegelsen like stor i antall medlemmer, men har 230 menigheter. Den svenske pinsebevegelsen teller hele 85.000 medlemmer, og har 450 menigheter.
Hvorfor er det slik? Noen årsaker ligger i den særnorske bedehusbevegelsen som har preget Norge gjennom 150 år. Det var naturlig for pinsevekkelsen, og De Frie Evangeliske Forsamlinger, å følge den samme modellen hvor man fortløpende bygde forsamlingslokaler i bygder og byer.
De norske lavkirkelige bedehusbevegelsene har forlengst erkjent at det ikke er mulig å opprettholde drift i et så høyt antall bedehus. Det er noe av det samme vi erfarer akkurat nå. Veldig mange små forsamlinger, anslagsvis 100, står i fare for å ikke ha krefter til å overleve de neste årene.
Det store «vi»
Som leder for Pinsebevegelsens lederråd kjenner jeg på et moralsk ansvar for det store «vi» som er resultat av 120 år med pinsevekkelse i Norge. Tiltakene vi har satt i verk er å kontakte alle mindre menigheter og tilby hjelp. Om lag 30 har gitt oss et positivt svar. I tillegg har vi opprettet et trossamfunn hvor vi registrerer små menigheter. 52 menigheter har meldt seg inn i dette trossamfunnet.
Det er med en viss uro vi ser tomme menighetsbygg, hører om nedleggelser og salg av menighetsbygg, uten at vi er opplyst om hva som skjer med midlene.
Det er like fullt et forholdsvis stort antall pinsemenigheter med meget få medlemmer som vi ikke klarer å få kontakt med. Det er synd at vi ikke får muligheten til hjelpe de eldre menneskene som sitter på ansvar for protokoller, penger og bygninger.
Av pastoral omsorg ønsker vi ikke å etterlate enkeltpersoner med tapsfølelsen over at arbeidet ikke ble slik som de hadde håpet. Vi vil være til stede og gi omsorg, hjelp og praktisk veiledning.
Ta vare på verdier
I tillegg ville det være tragisk om materielle verdier og menighetsbygg ikke ivaretas og anvendes til gode for fremtidig menighetsarbeid. Våre avdøde og eldre pinsevenner som har gitt sin tiende og hellige gaver fortjener at vi sørger for at det som har blitt gitt til Guds sak, også nå anvendes for å bygge menigheter i framtiden. Hver eneste krone og seddel som er lagt i den kollektkurven gjennom årene hører Herren til!
Det er med en viss uro vi ser tomme menighetsbygg, hører om nedleggelser og salg av menighetsbygg, uten at vi er opplyst om hva som skjer med midlene.
Sannferdig
Det er også grunn til uro når vi hører om enkeltpersoner som posisjonerer seg for å påvirke hva som skjer med forsamlingsbygg og midler etter en eventuell avvikling. Det er ikke greit, og vi alle må hjelpe til for å sikre mennesker og materielle tilganger på en sannferdig måte.
På dette punktet må vi erkjenne at ideen om selvstendighet uten en beredskapsplan tjener oss dårlig.
Det er derfor viktig at vi alle gjør en innsats på grasrotplan, og sørger for at vi ærer Gud, mennesker og framtidige generasjoner med å gi arven videre.