«Tallet er 1.700»

Forrige måned ble misjonsledere fra 70 land utfordret på tallet 1.700. Det skjedde på Senders Summit i Minnesota USA, i regi av verdenssammenslutningen av Assemblies of God-kirker og assosierte pinsekirker (WAG), hvor Pinsebevegelsen i Norge også er med.

Gruppebildet viste at Vesten for alvor har fått følge av resten, slik at de historiske utsenderlandene nå løpes fra av de nye senderne fra Latin-Amerika, Asia og Afrika. Likevel ble ikke stafettveksling, men det å dra større veksel på hverandre, samtalenes store utropstegn. Siden tallet fortsatt er 1.700, kan ingen si seg ferdig med sin etappe.

Unådde folkegrupper

Jesu ord om at «dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme», ble i det globale pinsefellesskapet brukt som argument for at Jesus neppe kommer igjen i morgen. Først må alle folkeslag få en mulighet til å høre evangeliet. Det er her tallet 1.700 kommer inn.

Selv om bare Gud kjenner hjertene og de tider og stunder han har fastsatt, vet den globale kirke stadig mer om hvor kirken ikke er. Siden 70-tallet har den globale evangeliske misjonsbevegelse tenkt i retning av hvilke folkegrupper som har en levende, stedegen kirke, med evne til å dele evangeliet blant sine egne.

Det har kommet til uttrykk i begrepene nådde og unådde folkegrupper, der de siste antas å trenge assistanse utenfra siden deres egen evangeliske populasjon utgjør mindre enn 2 prosent av befolkningen, eller mindre enn 5 prosent om alle med kristen tilhørighet medregnes.

Det er stor grad av enighet om at i overkant av 7.000 folkegrupper eller 3,15 milliarder mennesker fortsatt er å anse som unådde.

De beste stedene er tatt

En av de nye utsenderne, er den rumenske pinsebevegelsen. På få år har de bygget en misjonsorganisasjon som rekrutterer, trener og sender misjonærer, nærmere 100 så langt.

«Vi bruker å si til våre kommende misjonærer at de beste stedene allerede er opptatt», forklarer deres leder, Ghita Ritisan. «Derfor sender vi bare til unådde folkegrupper, og alltid i partnerskap med lokale aktører».

Fortsatt arbeider det store flertallet av de mer enn 400.000 tverrkulturelle kristne arbeiderne vi kaller misjonærer blant folkegrupper som i alle fall statistisk kan kalles nådde.

Mer enn lek med tall

Så var det tallet 1.700 som boret seg fast i oss som deltok på Senders Summit i mai. Det er de unådde folkegruppene ingen foreløpig har begynt å arbeide blant. Hvor det ikke finnes lokale kirker, heller ikke misjonærer, kirkeplantingsprosjekter, bibeloversettelser eller andre kirker som har adoptert dem i bønn.

For mens det store flertallet av unådde folkegrupper trenger økt innsats fra den globale misjonsbevegelsen som også Norge har vært en betydningsfull aktør i historisk sett, er det disse 1.700 vi trenger å kjenne ekstra uro over.

Den årlige nasjonale Unåddkonferansen siste helgen i oktober, kan gi oss navn og ansikter bak tallet 1.700.