Debatt
The Send: Er kritisk av frykt for massesuggesjon
Det er fint at Karl Andreas Jahr utfordrer min respons til Sperrud. Det gir meg anledning til å tydeliggjøre hva jeg prøvde å formidle.
Jahr skriver: «UIO-nestleder Ann-Helen Sperrud frykter en tannløs kristendom uten The Send. Derfor beskyldes hun for tie i hjel brente barn. Det henger ikke helt på greip.»
Her mener jeg at jeg blir feiltolket. La meg prøve å forklare.
Sperrud skrev om mine og Erlandsens historier, at «deres historier er viktig å lytte til slik at de ikke gjentas». Som i seg selv er positivt, men som leser opplevde jeg at søkelyset på historiene ble en avsporing fra mine og Thomas sine kritiske argumenter i møte med The Send.
Jeg satt med en følelse av at våre innlegg ble parkert som «viktige historier», uten å ta på alvor våre kritiske argumenter til selve arrangementet. Det var heller ikke min historie jeg skrev om i Aftenbladet. Jeg kritiserte den problematiske formen jeg opplever at The Send har. Og jeg ble minnet om en holdning jeg har møtt på i The Send-debatten og andre debatter om opplevd usunn kristendom.
Det er den passiviseringen mange opplever når de, basert på egne erfaringer, er kritiske til det de opplever som uklok kristendomsutøvelse. Disse såkalte «brente barna» opplever at argumentene deres blir uinteressante og ikke blir tatt på alvor nettopp på grunn av deres negative erfaringer. Argumentene deres blir opplevd som redusert til kun å være et produkt av å ha blitt brent av kristendom.
Det er synd, når slike erfaringer kunne tjent som erfaringskompetanse som helt konkret kunne bidratt til å utforme felleskirkelige arrangement som The Send.
Den andre tingen jeg reagerte på, var bruken av uttrykket «tannløs kristendom». For tannløs kristendom, hva nå det er, oppstår ikke i et vakuum, men formes nødvendigvis av tannløse kristne som ikke har forstått hvordan kristendommen egentlig skal utøves. Jeg leste Sperrud som at The Send står for skikkelig kristendom, et A-lag som skiller seg ut fra tannløs kristendom, B-kristendom.
Når jeg skriver at «å stemple andre kristne som tannløse er en annen måte devaluere andres meninger på og få dem til å tie», sikter jeg til at en slik måte å gradere kristendom, er noe jeg er kritisk til. Ved å fremstille det en selv driver med som riktig kristendom til forskjell for andre kristendomsformer, blir kritikerne representanter for det tannløse, og dermed trenger man ikke ta dem på alvor.
Om meg skriver Jahr videre:
«Potensielt mener han at motbør og motargumenter er kneblende i seg selv. Jeg håper virkelig ikke det er saken. Da er Kristen-Norge på vei mot et mørkt sted.»
Jeg mener ikke dette, at motbør og motargumenter er kneblende i seg selv, snarere tvert imot, jeg ønsker alltid dialogen velkommen. Det er sånn vi blir klokere. Det jeg har kritisert i mine tekster om The Send, er grunnleggende sett den formen The Send tar, med langvarige møter og gjentatte oppfordringer fra scenen.
Jahr stiller meg flere spørsmål: Hva vil du kutte ut? Hva vil du beholde? Hva vil du endre? Er misjon og evangelisering i seg selv et problem? Er teologien feil? Hva med musikk, konferanser, lyd og lys? Bør ungdommelig engasjement tøyles?
Min kritikk er ikke teologisk, men handler om form, og jeg skal ikke gjenta alt jeg har skrevet, men hvis jeg skal oppsummere min kritikk av The Send helt kort, må det være at jeg frykter massesuggesjonen. Jeg er usikker på om det er mulig å ivareta den enkelte på en god måte, selv om man ringer folk etterpå.
Jeg heier på ungdommelig iver, men ønsker å være den kritiske stemmen som forhåpentligvis kan bidra til at vi unngår at historien om systematisk utnyttelse av nettopp den iveren, gjentar seg.