The Send-kritiker taler med to tunger

«Vi tror «safe and easy Christianity» er en fornærmelse mot denne generasjonen. Tannløs kristendom har aldri forandret noe som helst, derimot er historien full av troshelter som med sitt liv har betydd en forskjell. De er verdt å følge etter.»

Det skriver Ann-Helen Sperrud, nestleder i Ungdom i Oppdrag, i Dagen som en forklaring på hvorfor hun mener ungdomskonferansen The Send har livets rett.

Kommentaren er et svar på flere kritiske leserinnlegg om The Send i Vårt Land, Dagen og Stavanger Aftenblad.

Diakon og stipendiat Hans Eskil Vigdel er kanskje den mest markante. I et intervju med Dagen fra midten av juni holder han ikke igjen.

Der sier han blant annet at det er «komplett uforståelig å utsette unge mennesker for The Send», og «en alt- eller ingenting-Jesus er ikke en god Jesus å leve med.»

Ann-Helen Sperrud starter med å takke kritikerne og understreker at deres historier er viktige. Senere i teksten forfekter hun en helhjertet etterfølgelse av Jesus, og at alternativet fort blir en «tannløs kristendom».

Sistnevnte begrep får Vigdel til å reagere i et leserbrev i Dagen på fredag.

«I tillegg tenker jeg at å stemple andre kristne som tannløse er annen måte å devaluere andres meninger på og få dem til å tie».

For meg er dette en grov feiltolkning der jeg mener Vigdel taler med to tunger. Han setter to ulike standarder for seg selv og Sperrud.

Selv argumenterer han for hvorfor han mener The Send er farlig – og da mangler det ikke på patos og karakteristikker.

Sperrud gjør kort og godt det samme, med motsatt fortegn. Hun påpeker hva hun mener er farene med å la være å arrangere The Send og lignende konsepter.

Jeg kan ikke se at en slik normal uenighet er et forsøk på «å devaluere andres meninger på og få dem til å tie» eller «stempling av andre kristne», slik Vigdel hevder.

Potensielt mener han at motbør og motargumenter er kneblende i seg selv. Jeg håper virkelig ikke det er saken. Da er Kristen-Norge på vei mot et mørkt sted.

I likhet med at Vigdel frykter brente barn, frykter Sperrud en tannløs kristendom. Begge deler er fullstendig legitimt å mene.

Med tannløs kristendom antar jeg at Sperrud ser for seg et mer distansert og kanskje nevrotisk forhold til evangelisering, karismatikk og entusiastiske unge mennesker som har hårete mål om å vinne verden for Kristus.

Istedenfor for å hindre henne i uttrykke dette, så lurer jeg på hva som er Vigdels svar og ønsker:

Hva vil du kutte ut? Hva vil du beholde? Hva vil du endre? Er misjon og evangelisering i seg selv et problem? Er teologien feil? Hva med musikk, konferanser, lyd og lys? Bør ungdommelig engasjement tøyles?

Vigdel skriver videre at vi skal være varsomme med å devaluere negative personlige erfaringer fra brente barn.

Helt enig!

Men han skriver ingenting om dem som har hatt positive erfaringer med The Send og lignende arrangement.

Skal de lyttes til?