Tiåringen trodde at «Fader vår» var hans egen far

Henrik Langeland overrasker, her finnes virkelig «troens spor i ord». Forfatteren av boksensasjonen fra 2003, Wonderboy, promenerer på den litterære motemoloen.

Den dramatiske handlingen utspilles i Tønsberg og når klimaks i 1917. Bak kulissene – i det glamorøse, glitrende skipsrederuniverset – tyter det imidlertid fram litt av hvert.

Jeg synes virkelig synd på Herman, romanens akse, som «hadde vokst opp med en streng og rigid onkel til formynder og med en fullstendig fraværende mor, med den typisk stoltenbergske teint». Han hadde aldri mottatt kjærlighet fra foreldrene sine.

Her er overdådig bryllup – «det mest statelige og distingverte giftermålet Tønsberg noen gang har bevitnet», men de indre gemakker røper at «det lå noe kalkulert over denne ekteskapsinngåelsen» som gjorde bruden «frossen».

Drama i kø

Dramaene står i kø; tøylesløs atferd, suicid, eksplosjon, misunnelse, sjalusi, enfoldig tantet moralisme, smugling, arrestasjoner, rederiets interne maktkamp med illojalitet og «dolking i ryggen» og alt i øvrig konkurranse med «de to brautende skipsrederne» Bull og Walløe.

Jeg åpner ikke narrativets salonger, men lar deg kikke i nøkkelhullet og gi deg noen inntrykk.

Et barns villfarelse

At romanens første side skulle åpenbare Guds ord og bønn, overrasker. Det begynner jo med at far til hovedpersonen Herman, dør, og vi befinner oss i en begravelse, der Herman avslører: «Jeg husker at pastor Kierrulf var kommet til Fader Vor, Du som er i Himlene, Helliget vorde dit Navn og så videre. Uansett, der satt jeg og dinglet med mine barneben og lyttet, overbevist om at presten snakket om far».

Altså, tiåringen trodde at «Fader vår» var hans egen far «som allerede nå befant seg i himmelen». Den unge skipsrederarvingen trodde videre at det var «fars navn vi skulle holde hellig, fars vilje som skulle skje i himmelen som på jorden. Ja, at riket stadig var fars, og makten og æren i evighet. Det hele syntes meg både naturlig og rimelig».

Noen år senere skjønner ungdommen at dette ikke gjaldt shippinggigantens omdømme, men var hans «lille villfarelse».

Da formynder og onkel Frikk – etter å ha staket ut utdannelseskursen for den potensielle, øverste lederen av rederiet – kaster øynene på et portrettmaleri av faren, var det «som om han søkte bekreftelse eller sågar velsignelse» for sine ord.

Innbitt og gudhengiven

Romanen skjer tett på bedehusmiljøet. En ung kvinne, som etter hvert går til topps i hierarkiet, står rasende sammen med sin far, nevøen til den kjente hvalfangeren, Svend Foyn, som endog hadde et bedehus i Øvre Langgate oppkalt etter seg. Hvorfor i all verden skulle kvinnemotstanderen Ole Hallesby fra Menighetsfakultetet tale om «Den kristelige kyskhet»? – Denne «bakstreverske mørkemannen»? Og her i «Tønsbergs trangsynthet».

Etter den unge kvinnens oppfatning, hadde faren blitt «mer og mer innbitt og gudhengiven med alderen». Selv hadde hun fått stadig mindre «til overs for bedehusmiljøet». Skulle faren «bestemme hvem hun giftet seg med», han hadde jo blinket ut Georg Hannibal Collett, sønnen til hovedeier i Christiania Spigerverft, «men dertil en sentral figur i Indremisjonen».

Og pappa Samuels gudsfrykt tillot ingen å røre potetene før «I Jesu navn går vi til bords» var sunget med et så langt og skingrende «Ameeeeen» at datteren følte seg skamfull».

Nyhetene om revolusjonen i Russland gjør inntrykk, og den gudfryktige Samuel Foyn roper ut, «Ukristelig! Å velte det hellige tsarriket er intet mindre enn Lucifers verk», og han fortsetter før han slenger hele avisen i peisbålet, «Verden trenger Kristus mer enn noensinne. Verken krig eller kommunisme har det skapte grann med det rene kristne sinnelag å gjøre».

Klar arving

Nå er Herman, arvingen, blitt 27 år og klar for hovedlederskapet. Det var ikke mye han husket av faren, men dersom faren «faktisk befant seg i himmelen, rakte han ikke akkurat ned noen hjelpende hånd».

Her er også en mor som «ba en stille bønn» – i dette tilfelle for sønnen. Og når den sterke, selvsikre taleren fra et sosialistisk parti hevet røsten, tenkte hun på «svovelpredikantene hun hadde sett på bedehuset – og hun søkte trøst hos Den allmektige», etter skipsforliset.

Herman viste interesse for «disse vekkelsesmøtene som foregår borte i misjonsforeningen. Det var litt av en forsamling der forrige uke, la jeg merke til». Det var visstnok «hver onsdag ettermiddag og søndag ettermiddag».

En i miljøet måtte bare utbryte, «Er skipsrederen blitt interessert i det hinsidige?»

Pietismens ånd

Omgivelsene er fasjonable. I en passiar mellom sønnen til Edvard Sverdrup og Lena Foyn, forteller de hverandre følgende: Far «er professor i teologi og formann i Det lutherske indremisjonsselskap», og «min grandonkel var Svend Foyn».

Strengt oppdratt i pietismens ånd – eller? Hun var blitt «innprentet at alkohol var Djevelens Drikk og Syndens Saft». Og Samuel ville absolutt ha «en gudfryktig ektemann til sin eneste datter og arving. Gjerne en med forbindelser til indremisjonen».

Les romanen og se om hans ønske blir oppfylt. Amaliebø var ikke akkurat stedet som ble nedrent av «svovelpredikanter og andre mørkemenn».

Bruden hadde følelsen av å «bli ledet til skafottet, ikke alteret», mens hun ved kirkens mektige inngangsparti, ventet på Mendelssohns bryllupsmarsj. Hun stirret på «Jesus-skikkelsen oppe på altertavlen». «Nå var det altså hennes tur til å bli korsfestet».

Hjelp! Gloriøse overtoner, men engstelige hjerter.