Til skrekk og advarsel for godtroende tenåringer

Hun utleverer seg ikke i smug, hvisker ikke i en bakgård – hun anskueliggjør seg selv midt i glaningen på folk!

Jeg snakker om en internasjonalt anerkjent norsk forfatter, som glorifiseres i amerikanske stater og er godt likt i hele Norden. Linn Ullmann – med gener fra en av verdens mest anerkjente filmregissører og ditto største skuespillere!

Er det #metoo-fenomenet som utløser utgivelsen av dette høyst personlige narrativet?

Bare 16 år gammel får sjelen et hogg, og muligens blir finstemte nervetråder revet over. Underlig at moren kan gå med på at den vidløftige jentungen på 16 år stikker hjemmefra – med destinasjon Paris.

Januar 1983

Elefanten i rommet i nærmere fire decennier åpenbares! At halvgamle menn forgriper seg på tenåringer, er bare tragisk. Januar 1983 er den skjebnesvangre måneden. Er det de rystende erfaringene fra flere tiår tilbake som «er årsaken til at hun blir utslått av angst høsten 2019»?

Linn innrømmer at allerede som konfirmant i Brooklyn var hun trist. Hvorfor? Ligger årsaken i utskeielsene med bakrus på selve dagen, 24. mai 1981, eller i den faste drosjesjåførens klåfingrethet på alle kjøreturene til sjømannskirken?

Et tidsspenn på 38 år – som en bjørkestamme blir det trolig nye konsentriske årringer i sjelen hver eneste vinter. Det minner meg uvegerlig om stakkaren ved Betesda dam, «som hadde vært syk i trettiåtte år» (Joh 5,5). Men vi vet hvem han møtte.

Depresjonen rammer

53 år gammel sitter hun ved kjøkkenbordet med utsikt over Torshovparken, litt senere oppsøker hun både psykolog og psykiater.

Depresjonen rammer sitt offer ubarmhjertig våren 2016, men retirerer etter noen måneder. Som en klo i brystet slår den tilbake høsten 2019.

«Du gråter mye og til faste tider – likevel klarer du ikke å ta deg sammen.» Hvilken forbrytelse mot sårede sjeler, knekte siv, blødende hjerter, da stolte fariseere forlanger et «nå må du ta deg sammen»!

Depresjonen – hun sliter med sitt kausale tankespinn. Finnes det årsakssammenhenger til denne mentale tilstand eller «er alt som står her et utslag av tilfeldige øyeblikk»?

Linn undrer seg: «Har jeg for eksempel arvet min fars depresjoner, hans angst og raseri?» Hun avslører at faren – Ingmar Bergman – våren 1965, ett og et halvt år før hun ble født, «ble innlagt på Sophiahemmets psykiatriske avdeling i Stockholm». Fra dagboka til faren, 1996, merker hun seg følgende: «Depresjon – medisinsk betydning; nedtrykt sinnsstemning, særlig som lidelse, sykdom».

Troens spor

Finner jeg «troens spor i ord» hos Linn Ullmann? Ja da, ja da!

En tilsynelatende egosentrisk og usympatisk lege kunne gitt moren traumer for livet. Vi legger ham i den ene vektskålen, men heldigvis kan vi legge sangen «Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» i den andre. Balanse? Kanskje veier sangen tyngst! Det var godt at de kunne se et komikkens skjær i strofen om at «Våre hodehår han teller», og de begynte alltid å le når de forestilte seg at Gud «talte alle hårene på hodet til alle barna i hele verden».

Februar 2020 er Linn i ferd med å bestille flybilletter for å oppsøke kirken i den finske småbyen Teuva. Hun ønsker å iaktta kunstneren Tove Janssons fem meter brede altertavle om «de ti jomfruene» fra lignelsen i Matteusevangeliet. Pandemien torpederer dessverre denne drømmen. Jeg røper ikke hva Linn forkynner, men de tre sidene som omhandler kunstverket, rettferdiggjør bokens pris.

Skildrer overgriperen

Hvilken skildring av overgriperen, nå kanskje en gammel mann, 83 år, som muligens ikke husker Linn, men besettelsen går aldri over:

«Du kom om høsten, ventet på meg i parken, slynget deg rundt meg, først som en enkel gren, etter hvert som flere grener, etter hvert som villvin som strakte seg innover i meg, nedover i meg og ut i sidene, du vokste deg stor og kraftig til det var mer av deg enn av meg, grønn om våren, rød om høsten, vakker og giftig».

Briljant, mesterlig! – «han finnes – krøllene hans – hendene hans – tunga – ordene han sa til meg – deretter 'nevrotiske lille drittjente'».

Klart det er en pris å betale, men at «noen» de facto setter låvedøra på vidt gap, er til skrekk og advarsel for godtroende tenåringer.

Gir mennesker håp

«Troens spor i ord?» Hvorfor i all verden har Linn med en vekkelsespreken av president Ronald Reagan, holdt uker etter den fatale natten i Paris? «Ja, la oss be om frelse for alle som lever i det totalitære mørket – be at de må oppdage gleden ved å kjenne Gud. Han taler om Sovjetunionen til konservative kristne i Orlando, Florida!

Takk, Linn – du gir mennesker håp, håp om endring i livssituasjonen: «Den viltvoksende, kalde villvinen i lungene dine. – En morgen kjenner du at redselen avtar. Kaffen smaker godt, brødskiven smaker også godt – og du har lyst på en til. Skjelvingen i armer og bein avtar. Kvalmen uteblir.»

Bortsett fra de ubehagelige minnene, gir bokens avslutning håp: «Du oppdager, nærmest som en kuriositet, at ensomheten ikke har utslettet deg likevel.»