Tilbedelsen og tiden

«Når folk slutter å tro på Gud, tror de ikke på ingenting. De tror på alt mulig», skrev forfatteren G. K. Chesterton, og det preger også tilbedelsen vår. Mennesket er et sultent vesen, og hungeren vi bærer på er dypest sett rettet mot Gud. Selv om den ikke alltid rettes i den retningen:

Veien i Vesten

De siste tiårene har det skjedd en åndelig revolusjon i Vesten, hvor troskap flyttes fra en ytre Gud til et indre selv. Skal Gud oppleves troverdig, må han derfor følge tidens krav og støtte individets suksess og selvbilde.

I den utviklingen endres også religionen fra å være en ytre autoritet til å bli et middel for selvrealisering, en bevegelse som forandrer det høyeste målet fra å ære Gud til at Guds høyeste mål er å ære mennesket.

Alle tilber

Alle tilber noe eller noen, og det finnes alltid en brønn fordi det alltid finns en tørst: «For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (Jer 2,13).

Hengivenheten vår har alltid en adresse, og følger vi tomme guder, blir vi tomme selv (Jer 2,5). Vi må derfor la tilbedelsen av Gud og Guds drama sette retning for livet vårt, ikke la egne skrivefeil dominere fortellingen vi følger.

Sant speil

Tilbedelsen av Gud innebærer å tre inn i en historie som allerede er i gang, stemmes til grunntonen i universet og finne vår identitet hos en som er større enn oss selv.

Evangeliets kraft gir mulighet til å løfte blikket i en annen retning, hvor vi kan speile oss i Gud og ikke bare i samtiden: «Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Kor 3,18).

Saken er at vi formes av det vi tilber. Når vi tilber det som vi selv har formet, blir vi bare fulle av oss selv.

Synliggjøre en usynlig Gud

De er HLTs første professorer: – Viktig når vi skal starte masterprogram