Leder
Todd White forkynner at kristenlivet er hardt. Og høster rar kritikk
Vårt Lands kommentator glemmer en av kristendommens evige paradokser.
Nok en gang må misjonsarrangementet The Send tåle kjeft. Denne gangen er det journalisten Morten Marius Larsen i Vårt Land som gir det felleskirkelige arrangementet en overhøvling.
Rett før pinsehelgen advarer han mot en forkynner fra statene. Etter pinsehelgen ble samme forkynner fjernet fra The Send:
Todd White.
Han er ingen ukjent forkynner for dem som kjenner den pinsekarismatiske delen av det norske kirkelandskapet. Han har gjestet Norge en rekke ganger og er kjent for å fylle menighetslokaler med folk.
For ti år siden var Larsen en del av ledergruppen i pinsemenigheten Filadelfia, Kristiansands ungdomsarbeid. Av noen ungdommer ble han introdusert for denne hippielignende amerikaneren.
Det var noe attraktivt med den karismatiske muskelbunten, beskriver Larsen.
«Han oppsøkte ikke de store scenene, men helt vanlige folk, alt fra trailersjåfører og servitører til unge som festet på byen. Alle hadde en eller annen sykdom eller plage, og videoene viste en rekke rørende øyeblikk der mennesker gråtkvalt fortalte at de ble momentant helbredet for skjeve rygger og dårlige knær da White ba for dem.»
For Larsen var ikke problemet helbredelsene eller fokuset på annen åndelighet, men forkynnelsen. Eller rettere sagt livet til forkynneren.
Senere minnes Larsen Whites tale foran tusen mennesker i Vestlandshallen i 2016 der han sa noe sånt som at «mitt liv er bare sånn et normalt kristenliv ser ut».
Konklusjonen følger fra journalisten:
«Overbevisningen om at Gud kan innfri våre bønner, og av og til gjør det, er en viktig del av mange kristnes tro. Men det er noe helt annet å presentere det som normalen.»
Videre skriver Larsen at han ikke får seg til å ta denne type forkynnelse på alvor fordi han ikke kjenner noen som lever et kristenliv som White beskriver. Deretter advarer Larsen mot fallhøyden ved å forkynne urealistiske idealer og for å legge lista for kristenlivet skyhøyt. Det vil føre til at unge mennesker vil forlate troen i mislykkethet.
Den siste setningen er en viktig innvending som vi alltid skal holde øye med.
Likevel kommer jeg ikke unna at Jesus sa «følg meg». En mer urealistisk mann å følge er vanskelig å komme på. Paulus er ikke stort bedre med «for meg er livet Kristus og døden en vinning».
Nå sammenligner ikke jeg White med verken Jesus eller Paulus. Poenget er prinsippet. Og et urealistisk prinsipp er det fort gjort å bli motløs av.
På sett og vis er det uoppnåelige en del av kristenlivet. Vi kan aldri bli gode nok. Vi kommer til å feile. Og det er her nåden og Ånden kommer inn.
Jeg både sier og skriver det ofte: Det er paradoksalt å være en kristen. Ved første øyekast er det så mange motsetninger man må tåle å leve i.
Den største av dem alle er forholdet mellom synd og nåde, eller tro og gjerninger. Som ikke er helt det samme, men ganske så beslektet. Troen er gratis, men den vil koste alt.
Det er sikkert mye å kritisere Todd White for, men ikke dette.
I så fall må Jesus og Paulus jekkes ned også.