Tråden heter trofasthet

Jeg er blant dem som har vokst opp med frikirkelighetens frimodige forventning til at Gud skal gjøre noe nytt og stort. Helst i går, kanskje i dag, men helt sikkert i morgen. «The best is yet to come» og vekkelsen er like rundt hjørnet!

Idealisme og realisme

Problemet med den tankegangen er at forventningshorisonten fort blir kort og engasjementet basert på framtidsoptimisme og kjappe resultater. Da kommer skuffelsen når ting ikke skjer, når idealisme møter realisme og mening møter motstand.

Det kan føre til bitterhet, resignasjon og i verste fall tap av tro. Ikke fordi Gud ikke leverer, men fordi vi har solgt inn et budskap om hva Gud gjør som mangler teologisk substans og psykologisk bærekraft.

Løftene har vært store og leveringsfristene korte. Motivasjonen har hatt en «Best før»-dato – og den er sjelden god etter.

Kristenliv med kondis

Kirkehistorien vitner imidlertid om at kristen etterfølgelse verken er lett eller alltid gir synlige resultater. I hvert fall ikke med en gang. Gudsfolket har opplevd tider med ekspansjon og framgang, men også perioder med motstand og frafall.

Det har vært både flo og fjære, misjon og frustrasjon. Det burde både jekke oss ned og gire oss opp, for kirken er seirende, men også kjempende og lidende. Vi trenger kristenliv med kondis, for løfter på kreditt gir kortvarig nytelse.

Guds bilde

Men vi har også jubel og glede i vente: Gud fører historien i en retning og vever et bilde av sin gode plan for alt det skapte med livstrådene til hver enkelt av oss.

Kom og se!

Det er et portrett av kostbar kjærlighet som gir seg selv for verden, et bilde farget blodrødt av lidenskap og lidelse, sydd med korssting fordi sann kjærlighet kommer med en prislapp. Og det som binder alt sammen, er Guds trofasthet til oss og vår trofaste etterfølgelse av ham.

«Tråden heter trofasthet» er tittelen på en bok jeg holder på å skrive. Men enda mer håper jeg det blir overskriften på livene vi holder på å leve.