Trangsynte pastorer i trange kirker

Vi tror en del mennesker i samfunnet, i grenselandet til kirken og også noen i kirkene våre kan oppleve det slik. Har det vært slik? Er det slik nå? Hva er i så fall årsaken til dette og hva kan vi eventuelt gjøre med det?

Subjektivt

Nå må det sies at ulike personligheter opplever romslighet svært ulikt.

En av oss husker godt lanseringen av en fagbok om kristentroen på Sørlandet. En av forfatterne beskrev en pietistisk og trang oppvekst i en av de frikirkene i Kristiansand som vedkommende til slutt måtte forlate.

Er det for lite tungetale i dag?

Så ble boken under lanseringen, som seg hør og bør, kommentert av andre fagfolk på området. En av dem beskrev den samme menigheten i det samme tidsrommet som ubetinget god å vokse opp i.

Romslighet er med andre ord av og til svært subjektivt og vanskelig å forstå.

Historien vår

Det er nok av eksempler på lav takhøyde om vi ser tilbake på våre menigheters historie. Kravene til klær, hårlengde og sang- og musikkuttrykk var unødig strikse. I tillegg var det også ofte lite åpenhet for kunst og kultur. Det var i alle fall ikke betraktet som særlig verdifullt.

Er det fortsatt områder hvor våre kirkemiljøer er for lite romslige? Er det da nødvendig å ta opp dette temaet? Vi tror det.

Først vil vi likevel få fram at svært mange kirker er mye romsligere på disse områdene i dag enn de var før. Mye av det vi nevnte ovenfor er historie. Menighetsaktive kristne deltar i kunst og kultur, og mange er velbelest og interessert i litteratur. Kanskje vi til og med er mer aktive enn gjennomsnittet på slike områder?

I alle fall er det helt vanlig å se aktive kristne i det profesjonelle musikklivet og ganske mange er også aktive kunstnere. Mange kirker er blitt et godt lærested for slike interesser.

Neste skritt for Guds folk

Problemområdene

Samtidig er det nok fortsatt slik at det settes unødige grenser. Det kan gjelde hvilke «former» som aksepteres, hvilke metoder som kan brukes, hvilke politiske holdninger som godtas og det er nok fortsatt slik at kunst, kultur og litteratur i en del kirker ikke verdsettes slik vi tror den første trosartikkelen legger til rette for.

Et spørsmål er også om det er for lite takhøyde for ulike politiske meninger? Må man mene det samme om klima, kapitalisme, sosialpolitikk eller hva det nå må være?

Ja, vi skal ta oss av fattige og svake, det er bibelsk, men hvordan dette ansvaret fordeles mellom myndighetene, frivilligheten, forsikringsordninger, private virksomheter, familier og venner, må vi kunne være uenige i.

Her må vi være romslige selv om vi som enkeltpersoner er overbeviste om hva som er best.

Områdene hvor takhøyden settes for lavt, endres over tid. Det er ofte lettere å se feilene som er begått i fortida enn det som i dag gjør kirkene våre for trange. For å hjelpe oss til å ikke gjøre kirkene våre for smale, kan det være til hjelp å se på hva som forener oss og hva det er som er ufravikelige kristne sannheter.

Er det for lite tungetale i dag?

Det ufravikelige

Det som forener våre kirker, er evangeliet om Guds nåde gjennom Jesu død og oppstandelse. Da blir alt som vanner ut eller går på tvers av dette budskapet noe vi ikke kan akseptere avvik fra. Det er bare én vei til Gud. Det Bibelen kaller for synd kan vi ikke omtale som noe annet bl.a. fordi det kan hindre mennesker i å bekjenne synd.

Noe i tidsånden er vi nødt til å si at strider mot Guds ord. Bibelen er full av eksempler på at Guds menn måtte korrigerer holdninger og atferd. Dette er ekskluderende om man ikke er villig til å endre seg og det reduserer takhøyden. Samtidig er det slik at om man ikke holder fast på de bibelske sannhetene vil mennesker bli ført vill og vi vil miste kraften i budskapet. Selve fundamentet i den kristne tro står da i fare.

Bønn for syke

Vi må altså være romslig og inkluderende på alle områder hvor Bibelen ikke setter grenser. Samtidig må vi være klar og tydelig på de sentrale sannhetene – også de som noen opplever som begrensende.