Disippel

TREENIG TRO: En rett tro og bekjennelse, en som fører til rett livsførsel og som bærer med seg en rett hengivenhet vil være en tro i balanse og utgjøre en utrolig sterk kombinasjon, skriver David Andersen-Eikeri, lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT).

Tre sider som gir troen din balanse

Uten alle tre delene vil din spiritualitet, teologi og tro bli redusert til intellektualisme, aktivisme eller sentimentalisme.

Publisert Sist oppdatert

Troen har flere viktige sider som vi ikke må glemme. Vi framhever jo spesielt at vår tro på Gud er en relasjonell tro, det er ikke bare en aksept av visse dogmer eller læresetninger, selv om dette også hører med.

Troen innebærer i aller høyeste grad også et møte med Jesus Kristus, noe som vil prege våre liv.

Steven J. Land er en banebrytende pinseteolog som i sin bok «Pentecostal Spirituality – A Passion for the Kingdom» (Pentekostal åndelighet – en lidenskap for Guds rike) virkelig har satt pinseteologi på agendaen både i de teologiske kretser og ut over disse. I denne boken setter han blant annet noen svært treffende ord på ulike sider ved hva åndelighet (eller spiritualitet) og tro burde være.

Jeg og flere som har lest Steven Land, synes hans begreper er svært treffende og gir et berikende perspektiv på hva pentekostal spiritualitet og tro er. Steven Land trekker fram tre essensielle sider, vi kan også si tre essensielle sider ved troen og hvordan troen tar form. Spesielt en av disse sidene, mener Land, er noe som pinsebevegelsen har løftet fram og beriket kristenheten med.

Begrepene som trekkes fram er:

1) Orthodoxy – rett tro og bekjennelse, rett lovprisning

2) Orthopraxy – rett praksis, rett livsførsel

3) Orthopathy – rett hengivenhet, rette affeksjoner

Det er spesielt det tredje begrepet Land peker på som et særskilt bidrag fra pinsebevegelsen.

DAVID ANDERSEN-EIKERI: Lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT).

1 Orthodoxy

For kirkens fedre var det av avgjørende betydning hva og hvem man trodde på. Hvem er Jesus, er og blir et avgjørende spørsmål. Er Jesus virkelig guddommelig, er han virkelig Gud? Eller var Jesus den ypperste skapning som Gud skapte? Det var for eksempel det store spørsmålet som ble diskutert på kirkemøtet i Nikea i 325. Det er ikke likegyldig hva vi tror, eller hvem vi tror på.

Hvis Jesus ikke var fra evigheten av, som noen hadde begynt å lære i årene før 325, ville det endre noe i kjernen av hva den kristne tro handler om. Hvis Kristus ikke er evig, ja, da er han heller ikke guddommelig. Da kan vi verken be til Jesus eller tilbe ham. Da er det heller ikke Gud selv som bærer våre synder på korset, hvordan kan vi da håpe på evig frelse og forløsning. Et slikt syn ville få dype konsekvenser på selve kjernen av hva den kristne tro handler om.

En trosbekjennelse ble formet i Nikea – den nikenske trosbekjennelse. Her ble den lære som hevder at Kristus ikke er fra evighet av eller at han ikke er guddommelig, avvist som utenfor den kristne tro.

Det et ikke likegyldig hva vi tror. Det er ikke likegyldig hvilke ord og hvilken tilbedelse vi retter mot Gud.

Spørsmålet om hvem Gud er og hvem Jesus er, er ikke i utgangspunktet kalde læresetninger. Det springer ut fra et hjerte som skuer mot Gud i lovprisning og prøver å sette ord på Guds storhet. Det samme gjelder hva troen inneholder. Det er lovprisning på Bibelens og Skriftens grunnlag.

Det enkelte glemmer når de snakker om disse oldkirkelige bekjennelser som en oppsummering av den kristne tro, er at disse utelukkende bygger på det Skriften sier. Skriften var det uomtvistelige fundamentet for disse oldkirkelige bekjennelsene.

En rett tro og bekjennelse handler altså om troskap til Bibelen som Guds ord. En rett tro vrir og vender ikke på Guds ord slik at det sier noe annet, verken om hvem Gud eller hva det kristne liv innebærer.

Det er ikke likegyldig hvilke ord og hvilken tilbedelse vi retter mot Gud.

2 Orthopraxy

Men det er ikke bare orthodoxy som har betydning for vår tro. Hvis alle læresetningene er på plass, kunnskapen og forståelsen om Guds storhet er komplett, men dette ikke påvirker vår livsførsel, er det i beste fall en vesentlig mangel og kraftig slagside.

Troen må få påvirke våre liv. Det betyr ikke at vi må klare en perfekt livsførsel for å bli frelst. Ef 2,8–9: «For av nåde er dere frelst, ved tro … det er Guds gave». Troen på Kristus alene frelser, som Luther ville sagt det. En tro på Kristus vil likevel få konsekvenser for hvordan vi lever våre liv, det vil påvirke oss og vår livsførsel. Dersom det ikke gjør det, bør vi ta en runde og ransake oss selv.

En tro i balanse vil bære frukt som preger våre liv. Gal 5,22: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.»

3 Orthopathy

I tillegg til orthodoxy og orthopraxy er orthopathy en essensiell side ved troen. Her kommer Steven Land med et eget pentekostalt bidrag som jeg mener setter ord på noe essensielt som ikke har vært så uttalt i alle kristne sammenhenger.

Orthopathy beskriver rett hengivenhet eller rett affeksjoner på engelsk.

I tillegg til at det er essensielt hva vi tror på og at troen får prege våre liv, er også vår hengivenhet av avgjørende betydning. En kjærlighet eller lengsel etter Gud fra det dypeste av hjertet er også en side av troen. Ut av et slik hjerte vil både en rett bekjennelse og rett livsførsel kunne blomstre og utvikle seg.

På den ene siden har vi de på internett (og andre steder) som lister opp alle korrekte læresetninger (i henhold til sine bibeltolkninger) og dømmer nord og ned de som viser hengivenhet og prøver å gjøre noe i Guds rike, særlig hvis disse hengivne skulle «misse» på et punkt på deres egen læremessige eller psykologiske sjekkliste.

Det som innebærer for stor hengivenhet eller «å gå all in» er farlig og usunt. Det er alltid lett å sitte på tribunen og kritisere fotballspillerne som skulle sentret i stedet for å avslutte selv.

Jeg tenker at vi kan være rause med vekkelseskristne og bevegelser som oser av hengivenhet og lengsel etter Gud, selv om det enkelte ganger for noen skulle få noen litt rare utslag. T.B. Barratt, Pinsebevegelsen opphavsmann i Norge, har et treffende utsagn om at han heller vil at det av og til skal koke over, enn at det ikke koker i det hele tatt.

Orthodoxy og orthopraxy hører definitivt med som essensielle sider av troen, men det gjør også orthopathy.

Uten alle tre delene vil ens spiritualitet, teologi og tro bli fragmentert til intellektualisme, aktivisme og sentimentalisme, advarer Steven Land.

En rett tro og bekjennelse, en som fører til rett livsførsel og som bærer med seg en rett hengivenhet vil være en tro i balanse og utgjøre en utrolig sterk kombinasjon. Med disse tre sidene får vi en tro og åndelighet som er både kognitiv, som setter spor i livsførselen og som skaper en dyp hengivenhet.

Powered by Labrador CMS