Ulf Ekmans sønn forlot Livets Ord og ble munk – slik er hans nye liv

Det er den 31. juli 1988 i menigheten Livets Ord i Uppsala. Benjamin Ekman er fem år gammel, kledd i hvite bukser og T-skjorte og står fremst i en lang kø av mennesker som skal bli døpt.

En pianist spiller rolig lovsangsmusikk i bakgrunnen. Benjamins far Ulf Ekman skal forrette dåpen og står med sin sønn på armen.

– Skal vi fortelle dem hvem som bor i ditt hjerte, spør han.

– Jesus, svarer Benjamin med et forsiktig smil.

Like etter senkes gutten ned under vann og løftes opp igjen. De våte klærne klistrer seg til kroppen da pappa Ulf gir han en klem og roper: «Halleluja!»

Forsamlingen klapper i hendene.

Konverterte 35 år senere

35 år har gått siden dåpsdagen. Femåringen i dåpsbassenget har nylig fylt 40.

Svenske Dagen møter ham i St. Lars katolske kirke i Uppsala en augustdag han besøker hjembyen. På hver side av ham på kirkebenken sitter foreldrene Ulf og Birgitta.

De startet Livets Ord i 1983. 32 år senere forlot de forsamlingen og konverterte til Den katolske kirke. Benjamin konverterte et halvt år tidligere.

I dag heter han Filip Maria og er dominikanermunk i Couvent du Saint-Nom-de-Jesús i Lyon, Frankrike. Hva skjedde?

– Jeg har ennå ikke blitt vant til å si Filip, sier Birgitta Ekman og rister lett på hodet og fortsetter:

– Men navnet kommer fra en kjempefin helgen. Det får du spørre Benjamin om senere.

Dr. Martens-sko og alpelue

Fra St. Lars kirke er det ikke langt til Fågelsången konditori der intervjuet skal foregå. Filip Maria er kledd i dominikanerordenens hvite kappe med tilhørende rosenkrans.

Han er iført Dr. Martens-sko, alpelue og en tøyveske med bilde av hl. Teresa av Lisieuxs ansikt.

Framme med konditoriet stoppes han av en bekjent.

– Det var lenge siden. Det må ha vært i Linköping. Og da så du ikke slik ut.

– Nei, sånn er livet, svarer Filip Maria med et smil.

Ordensdrakten fikk han høsten 2019, da han ble opptatt som novise. Det betyr at han begynte å leve i kloster for å teste ut sitt kall som munk.

– Drakten er mitt grunnleggende plagg, men om jeg vil være anonym kan jeg velge å gå i sivil. I går var jeg ute og spiste sammen med min bror, og da hadde jeg andre klær på, forklarer han.

Folk som snur seg

Han merker at folk kikker en ekstra gang når de ser drakten han går rundt med, men det bekymrer ham ikke. Han ser det som en måte å gjøre evangeliet nærværende i byen, og å gjøre svenskene vant med at religion kan være noe synlig.

– Drakten er noe jeg setter mer pris på enn hva jeg hadde ant på forhånd. Jeg kan ikke være anonym på T-banen når jeg går med den. Samtidig gjør det at folk med jevne mellomrom kommer for å fortelle om sine problemer. De hvisker meg hemmeligheter eller har spørsmål om Gud, sier han og fortsetter:

– Man risikerer å bli en eksotisk figur, men jeg vet ikke om det er det helt store problemet. Om det betyr at jeg får 15 minutters oppmerksomhet og et fint menneskelig møte, så er det verdt det. Jeg tror på evangelisering by not being weird, men litt sånn …

– «Din brorsa från Lyon», som det står på personbeskrivelse på Instagram?

– Ja, litt som det, ler Filip Maria.

– Jeg snakket med en annen munk som av og til syntes det kunne være vanskelig å leve opp til forventningene. Må du være mer observant på hvordan du oppfører deg nå enn før?

– Ja, kanskje, sier han og blir straks alvorlig.

– Jeg prøver å ikke overdrive. For egentlig handler det jo om at vi alle skal være ærlige og ha integritet, uten å bli kjedelig av den grunn.

Lesehestene i familien Ekman

Vi slår oss ned lengst inne i et hjørne av konditoriet. Plassen er symbolsk. Ved nettopp dette trebordet satt en gang Filip Maria sammen med noen medelever fra Livets Ords kristne gymnasium.

De hadde en lesesirkel og traff hverandre hver lørdag for å diskutere. Blant annet leste de Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». Leseinteressen hadde Filip Maria med seg hjemmefra.

– Vi var en lesende, studerende og diskuterende familie. Det var pappa som ga meg min første C.S. Lewis-bok. Siden begynte jeg å lese forfattere som Lewis siterte, som Chesterton og Augustin.

– Når jeg siden leste om den åndelige veilederen Zosima i Brødrene Karamasov, fikk jeg mitt første eksempel på hva et munkeliv kunne innebære, forteller han.

Svømmetak i dåpsbassenget

Nå er det lenge siden Filip Maria besøkte Livets Ord, menigheten som han vokste opp i. Men for noen år siden begynte han å stille spørsmål ved sin egen barnedåp. Han kontaktet menigheten og spurte om de kunne lete fram videoen av hendelsen.

– Det var veldig fint å se den. Dåpen var ikke noe de tvang meg til, men det var nok heller det at jeg hadde sett såpass mange bli døpt at jeg var sikker på at jeg også ville bli døpt. Når man kommer fra en sammenheng som hevder å ikke døpe barn, kan man også stille spørsmålet: Hvor går grensen?

– Jeg var jo et barn og husker at jeg lurte på om jeg skulle ta noen svømmetak når jeg var der under vann. Det var jo litt som en lek, men ikke som en motsetning til at det samtidig var på alvor, forteller han.

Filip Maria ler. Det gjør han ofte. Like ofte blir øyne hans blanke. Ikke at det akkurat er tårer, men det merkes at han blir røt når han snakker om veien som har ført ham dit han er i dag.

Spesielt å vokse opp som pastorsønn

I løpet av samtalen kikker han rett fram med et stødig blikk, bortsett fra når han får spørsmål om oppveksten i Livets ord.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. For meg er det der jeg fikk min tro, så på en måte er det en viktig og avgjørende plass. Og så er det spesielt å vokse opp som pastorsønn.

– Men å være pastorsønn gjorde også at jeg havnet litt på siden. Ungdomsledere og lærere visste at jeg hadde en pastor som pappa. Da blandet de seg ikke så veldig inn i livet mitt. Jeg slapp nok litt unna det mest voldsomme.

Ble kalt for feiging

Filip Maria sier at han ikke er blind for at det fantes problematiske sider på Lives Ord.

Det ble gjort feil og det fantes innslag av overmot. Man var påvirket av en viss type teologi som ikke holder mål når det gjelder å forstå menneskelig lidelse og hva det innebærer å tro.

Men han har aldri kjent et behov for å ta avstand fra menigheten. Iblant har tidligere medlemmer prøvd å framtvinge en slik reaksjon hos ham. Kalt ham feig og skjelt ham ut fordi han ikke tok avstand fra sin far.

– Er du sint for det som skjedde i menigheten?

– Nei. Jeg er ikke sint på Livets Ord og har ikke lyst eller behov til å lage bråk, sier han, og snur heller om på perspektivet:

– Jeg er veldig takknemlig for er at jeg fikk vokse opp med et annet ideal enn det som var vanlig ellers i samfunnet. I min verden var det helt naturlig å ha en morfar som sto opp klokka fem hver morgen for å be og lese i Bibelen. Eller å se voksne menn oppløst i tårer. Det er ikke noe jeg ville vært foruten, sier han.

Oppdaget liturgien

Like etter gymnaset begynte Filip Maria for alvor å interessere seg for de historiske kirkene. I løpet av de fire årene han studerte ved det kristne Universitetet Wheaton i USA, begynte han å gå i en ortodoks kirke.

På nært hold fikk han se hvordan tradisjonell kirkelighet kan fungere i praksis. Liturgien, mystikken og musikken tiltalte ham både estetisk og intellektuelt.

– Jeg oppdaget at troen ikke først og fremst handler om å gruble seg fram til hva man tror på, men snarere handler det om å gi seg hen. Troen er den aktive kjærlighetens vei. I den ortodokse verden er det tydelig at de åndelige øvelsene former deg.

Filip Maria sier at han kunne ha endt opp som ortodoks, hadde det ikke vært for at Den ortodokse kirken er organisert i etniske grupper. I stedet ble han lokket inn i Den romersk-katolske kirkens mangfold. Og til nattverden – eukaristien.

– Jeg tror at nattverden er det brennpunktet hvor tid og evighet møtes. Når jeg møtte en verdensvid kirke som sette dette mysteriet i sentrum, ville jeg være en del av den.

Konvertering

– Egentlig var konverteringen udramatisk. Jeg så ganske enkelt ingen vits i å ikke være katolikk, sier han.

Han ble innlemmet i Den katolske kirke i 2013, et halvt år før det samme skjedde med hans foreldre.

– Det var en parallell, men likevel selvstendig prosess. Det er klart at vi diskuterte en del, men de ble likevel litt overrasket. De hadde nok trodd at jeg skulle bli ortodoks.

På den tiden bodde Filip Maria i Lund og tok sin doktorgrad på den kristne ørkenfaderen Evagrius' liv. Så ofte han kunne reiste han til dominikanerklosteret i Rögle for å delta i bønnelivet.

Og for å lette sitt hjerte.

– Jeg hadde perioder der jeg opplevde mye prestasjonsangst og spurte meg selv: Hva kan jeg? Hva vil jeg? Jeg lurte på om jeg i det hele tatt skulle greie å gjøre en karriere innenfor akademia, og om det egentlig ville gjøre meg lykkelig. Jeg kjente at jeg hadde mistet retningssansen, forteller han.

Det han jobbet med avhandlingen, søkte Filip Maria om et studieopphold i Roma.

Ønsket seg familie

Mens han gikk rundt mellom kirker og klostre i Roma «som en åndelig tigger», tenkte han på sin egen framtid.

Skulle han bli værende ved universitetet? Leve fra forskningsartikkel til forskningsartikkel og prøve å slå seg opp og fram? Gå i kloster? Starte en familie?

– Jeg hadde hatt relasjoner og ville gjerne ha familie og barn. Det var noe jeg så for meg, men samtidig ble det tydelig at bønn er det livet handler om for meg.

I et lite kapell ved det pavelige universitetet Angelicum i Roma, fikk han sjansen til å feire allehelgensgudstjenesten sammen med en dominikanerbror. Messens bibellesning var hentet fra Åpenbaringsboken.

Ble spurt om å bli munk

Allerede som barn elsket Filip Maria det storslåtte bildespråket og ba ofte farmoren om å lese den som godnatthistorie.

Hans absolutte favorittvers er fortellingen om den store skare, mennesker fra alle folk og stammer, som har kommet ut fra den store trengselen til et sted der alle tårer skal tørkes. Den samme teksten ble lest i det lille kapellet.

Etter messen havnet han i flere samtaler som pekte i samme retning. En annen dominikanerbror spurte rett ut: «Har du lyst til å bli dominikaner?»

– Da innså jeg at jeg hadde sett nok til å kunne svare ja, og at det egentlig ikke fantes noe hindringer. Hans svar var: Men prøv det, da. Slå følge. Og så gjorde jeg det.

Filip Marias ansikt sprekker opp i et smil.

Tar ny mastergrad

I september 2020 avla han sine treårige løfter og ble dermed dominikanerbror – eller «preikebror», som de også kalles.

Nå er hans liv både kontemplativt og utadrettet.

Samtidig med at han lever i klosterets bønnerytme, tar han en mastergrad i filosofi ved universitetet i Lyon. Tanken er at en dominikaners kall kan leves ut på ulike måter, men at et grunnlag av bønn og studier vil komme andre til gode.

Det å bytte ut klosterlivet med noen sommerdager i hjembyen er likevel ikke helt uproblematisk, forteller Filip Maria.

– Utfordringen er å veve sammen et liv etter at jeg har gått inn i en ny livsform. Jeg kan ikke bare komme hjem og være den samme som folk kjente før jeg dro.

Et år i stillhet

– Ikke minst er noviseåret en stille skatt som jeg bærer på. Da var jeg avskåret fra omverdenen for å innvie meg fullt og helt til bønn, bibellesning og meditasjon. Det er mye som skjer i løpet av et slikt år, men det er ikke alltid så lett å snakke om.

– Og du skal kanskje ikke snakke om det, heller?

– Akkurat. Men det kan skape en viss avstand i møte med andre. Ikke fordi man automatisk blir en annen person, det prøver jeg ikke på, men det jo likevel skjedd noe i mitt indre.

– Og det er ikke folk klar over?

– Nei, det kan de ikke vite. De ser bare en drakt.

Tok et nytt navn

En ytre forskjell som er tydelig for de som møter Filip Maria er selvsagt hans nye navn. Han har tatt det etter den hellige Filippo Neri, en katolsk prest og ordensgrunnlegger som virket blant Romas fattige og syke.

– Navnebyttet er kanskje det som har vært vanskeligst, selv for meg. Det er ikke selvsagt at man skifter navn når man avgir klosterløfter, men for min del kjentes det viktig. Det er jo nærmest en bibelsk greie det å få et nytt navn.

– Jeg sier ikke dette fordi jeg angrer, men jeg kan savne å bli kalt Benjamin. Jeg har innsett hvilken avgjørende betydning et navn har. Til syvende og sist handler våre liv om å bli tiltalt av Gud. Det er det jeg er ute etter. At Han sier: «Du Benjamin, du Filip Maria, du er min sønn, jeg har født deg i dag.»

Filip Maria blir blank i øynene igjen.

– Om dominikanerlivet er som det bør, så er det ikke bare å søke dette for seg selv, men det handler om å skape miljøer og samtaler som gjør at andre mennesker kan hekte seg på – at de kan få høre sitt navn.

Dagen etter intervjuet skal Filip Maria begynne reisen tilbake til klosteret og de tjuetalls brødrene mellom 25 og 99 år som han lever med der.

40-årsdag på et gatekjøkken

Han er fornøyd med dagene i Sverige, særlig med å få feire 40-årsdagen med venner og familie. På selve bursdagen tok han med foreldrene på en konsert med Tomas Andersson Wij.

Etterpå spiste de middag på gatekjøkkenet Nybrogrillen i Uppsala.

– Hvorfor akkurat der?

– Fordi man ikke kan få tak i pølse i brød med rekesalat som tilbehør i Frankrike, sier Filip Mari og ler.