Vakre Sara i tvangsekteskap med gammel, ugudelig skipper

Dramaet utspiller seg i Stavanger i 1840-årene, da konventikkelplakaten faller og samfunnet blir påvirket av haugevekkelsen.

Maktmennesker i menigheten! Et tilbakevendende tema som tidvis kommer opp grunnet «gamle Adam» og enkeltmenneskers trang til å herse og korrumpere sine omgivelser.

Madam Torvestad er edderkoppen i nettet som snører seg dramatisk rundt hovedpersonene.

«Bondeaktige svermere»

Det er mye «troens spor i ord» i dette velkjente opus. Har litteraten imidlertid en agenda ved utgivelsen av dette verket? Han fråtser i kana'anspråklige uttrykksformer, der hendelsesforløpet er som å bygge i høyden, med det mål at den lille haugianermenigheten, som begynte som et herrnhuterfellesskap, skal ryke over ende! Dette verket er iscenesatt som et fullskala drama.

Den rike skipper Worse kommer tilbake fra Rio de Janeiro og blir mottatt som en helt. Haugianerne øker i antall, dog blir de av mange sett ned på «som bondeaktige svermere og fanatikere.»

Miljøet er sterkt preget av «salmesang og oppbyggelighet», i denne ekstravagante åndelighet har de «assurert med Gud.»

«En aldrende prest fanget i profetien om sin egen død»

Den sterke madamen hersker fullstendig over døtrene Sara og Henriette, der førstnevnte synes søsteren er «ugudelig» og har et «verdslig sinn som må bøyes strengt under Herrens tukt». Skulle ikke «gamle Adam i hennes kjød dødes og druknes»?

Maktbruk

Ektemannen var før sin død forstander i den lille menigheten, og den overordentlig styrende og dominerende madamen tvinger døtrene til ekteskap som de facto ikke er etter deres hjerte, til stor skuffelse for to forelskede menn.

Moren påstår at Sara vil være kjærlig og tro mot den mann, som hennes mor i bønn til Gud har valgt for henne.

Legg merke til at moren velger ektemenn til sine døtre. Hun bruker makt – i Herrens navn – for ikke å si sin religiøse autoritet som middel til tvang, og som en blodsuger tømmer hun innholdet i kjærlighetsforholdet til vekkelsespredikanten Hans Nilsen Fennefos i vasken – skamme deg, mamma! Imidlertid – femtiåringen Jakob Worse, et par decennier eldre, er blindt forelsket.

Det går sjokkbølger da Sara blir gift med denne ugudelige skipperen, halvgammel og med en fortid som galning – mulig også spradebasse?

«Ord som Gud og Jesus skammet han seg over å ta i sin syndige munn.»

Overbærenhetens ånd mangler

Skipper Worse får så hatten passer – det mest betenkelige «var hans sjels tilstand, hans eder, hans verdslige sinn og hans vedhengen ved alt, hva der er av denne verden».

Kana'anspråk

Sara er in extenso «gjennomtrengt av vekkelse, så vel bevandret i Skriften og de gode bøker». Det var helt spesielt når «denne unge kvinne talte Guds ord i forsamlingen».

Kielland har satt seg grundig inn i det bibelske kana'anspråket og bruker termer som «Den Hellige Ånds gjerning om helliggjørelsen, igjenfødelsen, helliggjørelsen, rettferdiggjørelsen».

Ikke uventet utvikles en polarisering mellom haugianerne og den vanlige borger, særlig gudsfornekterne. Kynisk blir de kalt «de hellige» og de lider «megen bespottelse fordi de sang salmer i stedet for å banne og drikke».

Men ved sin atferd avtvinger de respekt, for det er «verken slagsmål eller fylleri blant deres mannskap – de verken bante eller drakk».

Sine oppbyggelser hadde de nesten hver eneste dag – «de leste, de ba, de sang sammen. Bønnelivet ga dem overskudd og kraft».

Svart-hvit forkynnelse

Blodstrømmen i denne fortellingen er forholdet mellom skipper Worse og vakre Sara. Ekteskapet synes å være en jolle i høy sjø.

Forkynnelsen er særdeles svart-hvit: Her gjelder himmel eller fortapelse, Gud eller Satan, gamle Adam eller omvendelse med ny fødsel.

Worse opplever de evangeliske møtene fremmed, og Sara prenter inn i ham at djevelen er ute etter ham.

Imidlertid, dette går «på nervene løs»! Skipper Worse endrer seg, den friske mannen begynner å skrante, han blir mer og mer impotent – «en perle av en sjømann skjemmes ut av et hellig kvinnfolk».

Sara som syntes svak da hun var under morens myndige lederskap, viser seg sterk, hun leser Bibelen for ektemannen.

Worse kjenner frykt, han vil helst ikke ligge syk alene på soveværelset. En slektning foreslår rigabalsam, men det hjelper jo ikke når feilen sitter i hjertet! Han blir suksessivt bløtaktig.

Duft av kvae, bål, nyslått gress og prydbusker i Hans Børlis lyrikk

Hun er svovelpredikant og maler et fryktelig bilde av evig fortapelse – mannen blir skremt: «Sara – Sara! – les ikke mere», ber Worse. «Han skalv så sengen rystet – han lå og veltet seg i smerte og angst». Jakob «kjempet sin siste kamp mot djevelen».

Dødsseilas

Romaner med historisk virkelighet i bunnen er særdeles interessante, og hendelsesforløpet kan tolkes noe forskjellig. For meg virker det som om Alexander Kielland ønsker å henge ut haugianerne – lete etter det som er negativt og sette disse troende mennesker i et suspekt lys.

Imidlertid – et gripende dødsleie, som jeg håper også kan tolkes «åndelig»:

Den skrøpelige skipperen gjenopplever sitt stolteste og mest signifikante øyeblikk da han møter konsul Garman etter den eventyrlige seilasen til og fra Rio de Janeiro, ord som er bevinget: «Vi kommer sent – hr. kunsel! Men vi kommer godt!» – Således seilte gamle skipper Worse ut av livet.»