Vår kulturs forbilde: Jesus eller Judas?

Den britiske historikeren Tom Holland har i sin bok «Dominion» vist hvor kristen vår vestlige verden egentlig er. Vi er som fisken i vannet, hevder Holland, hvor vannet symboliserer kristendommen. Dens verdier og idealer har formet vår vestlige verden, men vi ser det ikke og tar det for gitt.

Vi tror at verdiene som har bygget vår vestlige verden er allment menneskelige, men glemmer hvor radikalt annerledes Jesu liv og lære var i forhold til kulturene han talte inn i.

Snudde helteidealet

Jesus endret ikke bare våre tanker om Gud, men også om hvordan man skal være konge, leder og menneske. Snekkeren fra Nasaret snudde helteidealet fra et voldsforherligende machoideal, til en som var villig til å gå i døden, selv for sine fiender.

Helten var den som led en grusom død, for at vi andre skulle gå fri. Jesu skamfulle død var så motkulturell og uforståelig at det, ifølge Holland, tok 1000 år før noen malte en lidende Messias på korset. Om det tok tid før Jesu helteideal satte seg i kulturen, trengte det så dypt inn at vi finner gjenklang av det overalt i de siste århundres litteratur, musikk og kunst.

Tårevåt Titanic-scene

På nittitallet gikk jeg to ganger (flaut å innrømme) på kino for å se Titanic. En film der helten redder sin kjæreste ved å la henne ligge på vrakgods mens han selv fryser i hjel i vannet. En episk og tårevåt scene. Den traff noe i vår kultur. Det var et ideal vi holdt kjær.

Men hva skjer med kulturen hvis vi fjerner grunnfortellingen som har formet den? Vil helteidealet bestå?

I takt med Judas

Jeg er ingen ekspert på reality-konsepter på tv, men har lest nok aviser til å få med at det ikke akkurat er Jesu helteideal som løftes fram. Vinnerne, som gjerne blir influencere i ettertid, virker å danse mer i takt med disippelen Judas. Det gjelder å spille spillet, bedra, lure, lyve og svike når du selv tjener på det. Alt fokus er på egen vinning. Målet helliger middelet.

Jeg skal ikke dra sammenligningen for langt. Tv-konseptene er rigget for å spille på vår menneskelige egoisme og skape drama og intriger ved svik og bedrag. Likevel, er det et tegn på hvor vår kultur er på vei når historien om Jesus får mindre plass?

Kanskje det viser oss at den selvoppofrende helten ikke er så allment menneskelig, men et ideal vi stadig må minnes om og strekke oss etter.

Hva er det med Jarle Mong?